Hvorfor er det kun venstresiden som stiller opp for EØS-avtalen? | Trygve Svensson
Høyres statsråder burde kommet med konkrete politiske forslag som møter de helt reelle utfordringene som fører til EØS-motstand.
Alle som er opptatt av fortsatt norsk EØS-medlemskap, bør jobbe for et tryggere arbeidsliv og skille EØS-rett fra politisk ideologi. Så langt har høyresiden ikke levert. Det viser seg også i måten Erna Solberg markerte 25-årsdagen for avtalen på sist fredag.
I Storbritannia råder fullt kaos i forkant av den planlagte skilsmissen fra EU. Forhandlingene med Brussel de siste to årene har ikke resultert i noe i nærheten av de vilkårene Norge har med EU gjennom EØS-avtalen. Dermed har det britiske parlamentet to ganger stemt sluttavtalen ned.
Må ta uroen på alvor
Norge er en liten, åpen økonomi som har hatt stor nytte av adgang til det europeiske markedet.
I løpet av avtalens levetid har Norge hatt god økonomisk vekst og sysselsettingsvekst og en kraftig økning i reallønningene.
Samarbeidet med Europa gjennom EØS har bidratt til at rundt 80 prosent av hele den norske eksporten går til EU, og at 70 prosent av importen kommer derfra. Seks av ti eksportarbeidsplasser bygger på EU-markedet.
Likevel er det økende frustrasjon knyttet til EØS. Den uroen skal vi ta på alvor, for den er ikke uten grunn.
Skal man ha en åpen økonomi, må vi ha en sterkere velferdsstat og mer omfordeling enn en lukket økonomi, slik Harvard-økonomen Dani Rodrik viser.
Bare ved å sørge for at gevinsten fra handel fordeles på en fornuftig måte, kan myndigheter opprettholde oppslutning om åpenhet. I Norge er det særlig arbeidsinnvandringen fra nye EU-land som har skapt problemer.
Lavlønnspress og sosial dumping
Bygg- og anleggsbransjen har i mange år opplevd lavlønnspress, sosial dumping og ren arbeidslivskriminalitet. Flere andre bransjer nederst i lønnsfordelingen har hatt null reallønnsvekst de siste ti årene.
I bygg og anlegg har tilgang på billig arbeidskraft forsinket investeringer i digitalisering og teknologi, og produktiviteten har falt. Midlertidighet, uforutsigbare arbeidsvilkår og mangel på fagkompetanse gjennom flere ledd av underleverandører har bredt om seg.
Macron gratulerte Solberg med kyss på kinnet. Så fikk EØS-englebarna feire 25-årsdagen med EU-toppene.
Kommunene er storinnkjøpere av tjenester fra denne bransjen og har derfor både ansvar og mulighet til å påvirke arbeidsforholdene. Skien og Telemark var for fire år siden først ute med å stille krav til sine leverandører om lønns- og arbeidsvilkår, lærlinger, fagarbeidere, HMS og tiltak mot svart arbeid.
I Oslo har byrådet fulgt opp og utformet den enda mer progressive Oslomodellen.
Kravene fra politikerne har gitt resultater. I høst ble for eksempel Skien videregående skole ferdigstilt etter krav i den nye modellen. Resultatet viser for alvor at politikk virker: Skolen ble levert på tiden, 37 millioner under pris og med lærlinger fordelt på hele 11 ulike fag.
Med andre ord: Politikk virker hvis du er villig til å ta problemene på alvor.
Ikke lenger lov med såkalte «nulltimerskontrakter»
Mange andre kommuner enn Oslo har også sett seg lei useriøse aktører som har fått herje altfor fritt på norske byggeplasser.
De siste årene har mer enn 170 kommuner og fylker i Norge vedtatt lignende innkjøpsmodeller, slik at de kan gjøre tryggere, bedre og mer ansvarlige innkjøp.
I fjor sommer presset opposisjonen gjennom nye regler for innleie, slik at arbeidstagere skal beskyttes mot bemanningsbransjens løsarbeiderkontrakter.
De nye reglene gjaldt fra nyttår av. Nå er det ikke lenger lov med såkalte «nulltimerskontrakter», altså kontrakter der man er fast ansatt i et bemanningsbyrå, men ikke har lønn mellom oppdrag.
Slike tiltak møter den uroen mange opplever at europeisk fellesmarked har ført med seg.
Oslomodellen viser tydelig at det er fullt mulig å regulere norsk arbeidsliv også innenfor EØS.
Endringen kom mot den sittende regjeringens vilje og ville neppe fått flertall nå som den blå siden i KrF har ført partiet inn i regjering med Frp og Høyre.
Skyver EØS foran seg
En annen bekymring som seiler opp, er kommunenes adgang til selv å bestemme hvordan velferdstjenester skal leveres.
Det er en ærlig sak å ønske flere private aktører inn i velferdstjenestene. Men å skyve EØS foran seg, og si at ESA krever av oss at vi likebehandler offentlige og private, er ikke riktig.
Også innenfor EØS-avtalen er det opp til norske myndigheter å bestemme hvor det faktisk skal være konkurranse, og dermed er krav om likebehandling av offentlige og private.
Det regjeringsoppnevnte Hjelmeng-utvalget har, med viktige dissenser fra KS og LO, fremmet oppsiktsvekkende forslag. Hvis de blir gjennomført, kan det føre til en storstilt privatisering av norske velferdstjenester. Mot ønskene til folk flest i Norge.
Dette er høyrepolitikk, og ikke noe som følger av at Norge er medlem i EØS.
Når privatisering begrunnes med ESA, slipper man kanskje vanskelige politiske diskusjoner, men ødelegger oppslutningen om vår viktigste handelsavtale.
Regjeringen har overlatt til rødgrønne lokalpolitikere og opposisjonen på Stortinget å føre politikk som møter problemene med EØS.
Bruker energien på partipolitikk
Da Erna Solberg markerte 25-årsdagen for avtalen, var det med et stikk mot Senterpartiet og et budskap som ikke sa noe som helst om utfordringene med avtalen.
Før det var utenriksminister Ine Marie Søreide (H) ute på Høyres landsmøte og etterlyste «lederskap» i EØS-debatten fra opposisjonspartiet Arbeiderpartiet (DN 17. mars).
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) har kommet med samme argumentasjon tidligere. Men det er deres parti som leder landet.
Det er ikke bra at de to statsrådene, med det tyngste konstitusjonelle ansvaret for EØS, velger å bruke energien sin på partipolitikk, når de burde komme med konkrete politiske forslag som møter de helt reelle utfordringene som fører til EØS-motstand.
At Høyre på sitt landsmøte førte en lang diskusjon om hvorvidt man burde «forsvare» eller «anerkjenne» det uorganiserte arbeidslivet, sier noe om hvor grunnleggende problemet på er.
Skal vi fortsatt ha handel og forpliktende internasjonale avtaler i fremtiden, trenger vi politikk for å øke organisasjonsgraden, ikke svekke den.
Hvis regjeringen er bekymret for oppslutningen til EØS-avtalen, kan de begynne med å ta følgende tre grep:
- For det første å innføre Oslo-modellen som nasjonal standard for arbeidslivet.
- For det andre å øke fagforeningsfradraget, for å styrke det organiserte arbeidslivet.
- For det tredje å være tydelig på at Hjelmeng-utvalgets forslag om konkurranseutsetting av offentlig velferd ikke blir realisert. De må gjerne gjøre det før lokalvalget.
Lar de være, bør de heller ikke være overrasket om motviljen mot EØS fortsetter å stige. Da kan de skylde seg selv.
Les også:
Når man styrer mot avgrunnen, blir selv de bitreste fiender venner. Bli med på innsiden av brexit-dramaet.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
