40 år med krig i Afghanistan har kostet tusen milliarder dollar og titusener av menneskeliv | Elisabeth Eide og Terje Skaufjord
USA bidro til å skape en voldelig, korrupt og dysfunksjonell stat, opprettholdt med amerikanske våpen.
Den 27. desember er det førti år siden Sovjetunionen invaderte Afghanistan. Da hadde det sovjetstøttede afghanske kommunistpartiet, som tok regjeringsmakten ved et kupp i april 1978, mistet kontrollen. Den krigen varte i ni år, og mer enn én million mennesker ble drept, hundretusener invalidisert og lemlestet av landminer.
Fra 2001 har USA med allierte stått i Afghanistan. De siste årene er flere sivile blitt drept enn før. Mange afghanere oppsummerer situasjonen mørkere enn på svært lenge. Presidentvalget 28. september var krevende, med svært få avgitte stemmer. Det offentlige valgresultatet (22. desember) foreligger med klart flertall for president Ashraf Ghani, men det blir utvilsomt strid om dette.
Forhandlingene mellom USA og Taliban gjør få fremskritt. Den sittende regjeringen er svak, og det hjelper lite på forholdene at den afghanske hæren med amerikansk flystøtte står for mange av drapene på sivile.
Mislykket invasjon
Etter angrepet 11. september 2001 fikk USAs invasjon støtte fra den vestlige verden. Den har vist seg mislykket. Taliban har styrket seg og kontrollerer helt eller delvis halve landet. Washington Post publiserte nylig Afghanistan Papers (SIGAR-rapporten), som viser at ledende krefter lenge har visst at de var i ferd med å tape krigen, som de egentlig aldri hadde noen god strategisk plan for.
Da 2019-året var i sin spede begynnelse, overrasket USAs president Trump med å uttale at han støttet den sovjetiske invasjonen i desember 1979 (CNN 3. januar), fordi «terrorister holdt på å ta seg inn i Russland». Om dette er noe han har plukket opp i samtaler med den nåværende russiske presidenten, får være emne for spekulasjon.
Da sovjeterne okkuperte Afghanistan (1979-1988), støttet USA i alle fall helt andre krefter. Etter at afghanerne, uten slagkraftige våpen og svært mangelfullt utstyrt, reiste seg til motstand mot det sovjetiske angrepet, tok Pakistans militærdiktator Zia-ul-Haq, i samarbeid med pakistansk etterretning (ISI) og USA, i stor grad kontroll over krigføringen, samt flyktningleirene, der mujahedin-soldater ble rekruttert. Amerikanske våpen og annen militær støtte ble kanalisert til de mest ytterliggående mujahedin-partiene, særlig Hezb-i-Islami.
Sovjetunionens krigsforbrytelser
Sovjetunionen måtte trekke seg ut av Afghanistan i 1989, og kommunistregimet kollapset tre år senere. Mujahedin var splittet, men Hezb-i-Islami viste sitt krigerske talent ved å fortsette å krige mot mujahedin-regjeringen i Kabul og ved å kjempe mot regjeringen som tok over i Kabul i 2001 etter Talibans fall.
Selv om Trumps spesielle analyse av det sovjetiske overfallet neppe har særlig stor oppslutning, er det ikke tvil om at avstand i tid har skjøvet Sovjetunionens krigsforbrytelser i bakgrunnen.
Flertallet av den svært unge afghanske befolkningen har ingen erindring fra okkupasjonen. Ulikt eldre generasjoner har de ikke opplevd den intense angsten som oppsto når lyden av rotorblad fra helikoptre nærmet seg over hustakene på landsbygda. Miner finnes fortsatt i afghansk jord, men nå er de av nyere dato, etter at en systematisk minerydding fra 1992 fjernet et milliontalls sovjetiske miner.
Voldelig og korrupt stat
USA visste ikke hva de gjorde i Afghanistan. Dette er nå offentlig lærdom, takket være rapporten fra Special Inspector General for Reconstruction in Afghanistan (SIGAR) som nylig ble offentliggjort. USA bidro til å skape en voldelig, korrupt og dysfunksjonell stat, opprettholdt med amerikanske våpen.
SIGAR-rapporten er så sterk og kynismen som fremkommer så total, at norske myndigheter og forsvaret foreløpig har unnlatt å kommentere de mange løgnene om denne siste Afghanistan-krigen, som har kostet tusen milliarder dollar og titusener av menneskeliv. Milliardene skulle etter sigende bidra til nasjons- og demokratibygging, men sannheten er at det meste av «støtten» gikk til krig.
Et hovedpoeng i kritikken er at USA ikke evnet å skille mellom Taliban og Al- Qaida. De sistnevnte sto bak angrepene 11. september 2001, men ingen afghanere var blant terroristene. Flertallet var saudiarabere. En av de intervjuede i rapporten, Jeffrey Eggers, spør hvorfor «vi» gjorde Taliban til fienden når vi ble angrepet av Al-Qaida.
Rapporten viser også til skrikende kunnskapsmangel. En tidligere afghansk minister, Mohammed Ehsan Zia, sa i et intervju i 2016: «Utlendinger leser Drageløperen på flyet og tror de er eksperter på Afghanistan, og så lytter de aldri. Det eneste de er eksperter på, er byråkrati».
FN: 350.000 drevet på flukt i Afghanistan hittil i år
«Manglet en grunnleggende forståelse»
Washington Post-reporteren Craig Whitlock sier i et intervju med The New Yorker at det rett nok har vært offentlig kritikk av korrupsjon og dårlig administrasjon, men at det som gjør en forskjell nå, er de «sviende kommentarene fra folk som hadde ansvaret eller til og med fra folk med en underordnet rolle.» (18. desember). Doug Lute, pensjonert generalløytnant og tidligere USA-ambassadør til NATO, sier i et intervju i 2015 at de «manglet en grunnleggende forståelse for Afghanistan – vi visste ikke hva vi gjorde».
Det visste nok ikke sovjeterne heller, der de endte i en hengemyr på slagmarkene i fjellandet som viste seg ukontrollerbart. Den afghanske motstanden bidro – sammen med en rekke andre faktorer – tvert om til Sovjetunionens fall.
Visste norske politikere hva de gjorde?
Denne kunnskapsmangelen minner oss om et møte på Litteraturhuset i Oslo for mer enn ti år siden. Daværende generalinspektør for hæren, Robert Mood, holdt foredrag om den norske innsatsen i Afghanistan, med mange godord om de norske styrkene.
I debatten ba en eldre distingvert herre om ordet. Han mente det Mood hadde lagt frem var vel og bra, men stilte så det betimelige spørsmålet: Hva med afghanerne, da? Har dere noen analyse av dem? Mannen var Norges mest berømte sosialantropolog, Fredrik Barth, som hadde studert pashtunerne, den største folkegruppen i Afghanistan. Mood ble delvis svar skyldig.
I dag er Faryab-provinsen, der Norge hadde hovedansvaret, en av de farligste i Afghanistan. Godal-rapporten (2016) slo fast at det viktigste Norge hadde oppnådd i Afghanistan, var å befeste sin rolle som trofast NATO-alliert. Rapporten avstedkom knapt reaksjoner fra myndighetene eller Forsvaret.
Vil de politiske lederne nå ta inn over seg det SIGAR-rapporten formidler, at hele prosjektet var basert på både manglende kunnskaper og realistiske strategier? Nå som det er slått fast at USA ikke visste hva de gjorde, er det interessant om norske politikere vil holde fast ved at de visste hva de gjorde.
Igjen er det grunn til å stille spørsmålet: Hva med afghanerne, da?
Pessimismen råder
Vi har besøkt Afghanistan mange ganger etter 2001. De første årene etter Talibans fall var mange tross alt optimistiske. De vi møtte, hadde overlevd Sovjet-okkupasjonen, borgerkrigen mellom mujahedin-fraksjonene (1992–1996) og Taliban-perioden (1996-2001), mange av dem i eksil. Nå skulle utviklingen ta en annen vei.
I 2019 er pessimismen til å ta og føle på. Ikke hele tiden, tross alt prøver de å leve som ellers i verden: Foreldre vil at barna skal ha et bedre liv enn de fikk, folk håper på fred og gjør så godt de kan. Men som de sier: Det tar på å gå til arbeid eller studier hver dag med angsten for å bli rammet av en selvmordsaksjon.
I luften over seg kan de studere jetfly med kurs for Dubai, der rike afghanere har reist en egen bydel, finansiert med bistands- og narkotikapenger. I gatebildet kan hele trafikken stanse opp hvis en tidligere krigsherre, nå minister, skal passere med sin kortesje. Under Kabuls broer lever og dør skarer av opiumsavhengige.
Førti år med krig er nok. Førti år med små utsikter til fred er ikke til å holde ut.
Elisabeth Eide og Terje Skaufjord er forfattere av boken Afghanistan – ingen fred å få.
