Kronikk

Lurer du på om jeg har tenkt å få barn? Her er et par ting du bør tenke over før du spør. | Katrine Sviland

  • Katrine Sviland
    Musikkanmelder i Aftenposten

Samtalene jeg har, bekrefter det jeg allerede vet: Ikke alle får barn når de ønsker. På Reproduksjonsmedisinsk avdeling på Rikshospitalet er det alltid fullt. I venterommet sitter vi med historiene våre, optimismen, frustrasjonen, skuffelsen og sorgen, skriver Katrine Sviland (bildet). Stig Jarnes

Spørsmålet kan trigge det svarteste minnet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

På et eller annet tidspunkt vil man som ung kvinne forholde seg til tanken om å få barn. Vil jeg egentlig ha dem? Vil jeg leve et helt annet liv?

Noen bruker ikke nevneverdig med tid på å reflektere over spørsmålet, selvsagt skal de ha barn. Kanskje får de det også, akkurat når de ønsker, og livet er som det skal være.

For andre blir det tydelig at de ikke vil ha barn, og ettersom det finnes måter å unngå det på, lever de også det livet de ønsker.

Så er det dem som finner ideen om å få barn så surrealistisk, at den skyves vekk og tas opp igjen om hverandre.

Uansett hvordan du selv stiller deg til spørsmålet, kan du være sikker på én ting: Det er flere enn deg som vil ha svaret.

I løpet av tiden du er i reproduktiv alder vil du få spørsmålet i forskjellige varianter, fra kjente, fra tilfeldige, enten du er singel eller i et forhold. Husk at graden av åpenhet rundt dette er helt opp til deg.

Plutselig blir man utålmodig

Selv var jeg ambivalent til barnespørsmålet inntil jeg var et stykke inn i 30-årene.

Jeg kunne lytte overbærende til en tidligere kollegas mansplaining av biologiens begrensninger for en kvinne. Jeg smilte litt av andres bekymring på mine vegne: «Skal du ikke få barn da?» Spørsmålet om barn forble abstrakt.

Jeg var dessuten så fornøyd med uavhengigheten min at jeg nesten ble overrasket da jeg ble så forelsket at jeg ønsket å leve med en annen person.

Så fant vi ut at til tross for at vi lever i en verden der Trump er president, og klimakrisen begynner å komme uhyggelig nær, så ville vi altså ha barn.

Og når ideen om en fremtid med barn først har satt seg, blir man plutselig litt utålmodig.

Hvorfor motarbeider kroppen meg?

I løpet av det siste året har jeg vært åpen om at jeg ønsker å bli gravid. Jeg fikk påvist endometriose – en diagnose som kan gjøre befruktning vanskelig. Men med IVF-behandling (prøverørsbefruktning) er imidlertid sjansene gode, så vi satte i gang med prosessen.

Kort fortalt tæret hormonbehandlingen på både kropp og psyke. Men det var fort glemt da jeg ble gravid på første forsøk, og ni uker senere fikk vi se et bitte lite bankende hjerte på en skjerm.

Spontanaborten i uke elleve fortonet seg som et lite helvete.

Ikke bare kjente jeg på en overveldende redsel, jeg måtte også gjennom en natt der smertene var så kraftige at jeg vekselvis måtte gå og ligge, mens det føltes som om jeg kontinuerlig ble knivstukket i mageregionen.

Etter en spontanabort følger en sorg som er vanskelig å riste av seg. Og gjentatte mislykkede forsøk på prøverørsbefruktning kan sende de mest positive av oss inn i mørket.

Hvorfor skal kroppen motarbeide meg?

Ikke alle får barn når de ønsker

For meg har det vært naturlig å fortelle om hva jeg går gjennom. Kroppen min er som den er, og for meg er det tydeligvis dette som må til. Men jeg har skjønt at mange vil beskytte seg selv, de holder prosessen hemmelig.

Hormoner som gjør humøret totalt uforutsigbart, sorg, skuffelser og frustrasjon – for mange skjer det i ensomhet.

Da jeg googlet etter tidlige symptomer på graviditet, årsaker til spontanabort og kvalitet på embryoer, fikk jeg tilgang til en ellers ukjent verden. I ulike fora og blogger heier de hverandre frem: «Håper spiren fester seg denne gangen!» «Ikke gi opp!»

Noen har syv forsøk bak seg, ni forsøk, tre spontanaborter. Flere. Noen har gitt opp.

Når jeg forteller venner og kolleger at jeg er i en pågående IVF-behandling, får jeg historier om andres mislykkede forsøk. Mange får et stort behov for å fortelle om egen eller andres fertilitet.

Plutselig virker det som om problemer med å bli gravid er normalen. De som tidligere hevdet at graviditeten deres ikke var planlagt, innrømmer plutselig at den kom etter to års venting.

Det mest påfallende er likevel at reaksjonen på min åpenhet rundt temaet uten unntak er overraskelse. Tenk at jeg snakker om dette med andre enn partneren min?

Samtalene jeg har, når jeg forteller, bekrefter det jeg allerede vet: Ikke alle får barn når de ønsker. På Reproduksjonsmedisinsk avdeling på Rikshospitalet er det alltid fullt. I venterommet sitter vi med historiene våre, optimismen, frustrasjonen, skuffelsen og sorgen.

Spørsmålet som trigger

«Skal du ikke få barn snart da?» er spørsmålet som kan trigge det svarteste minnet.

Følelser er hukommelse, og det velter opp i oss som et kaos enten vi vil eller ikke. Men mange av oss svarer unnvikende: «Kanskje det. Vi har ikke tenkt så mye på det ennå vi.»

Noen gir seg ikke med det første spørsmålet, men følger heller opp med et jovialt: «Du må ikke vente for lenge, vet du!» Jo, takk for at du deler av din visdom om kvinnekroppen. Jeg ante ikke at fertilitetsvinduet lukker seg.

Fremdeles blir jeg overrasket når noen insisterer på at et liv uten barn ikke vil være like meningsfullt som deres. Kanskje mangler de evnen til å reflektere, kanskje har de aldri opplevd gleden av å fordype seg ordentlig i noe.

Men de fleste som ønsker innsyn i andres tanker om å få barn eller ikke få barn, har nok gode intensjoner. De er nysgjerrige.

Hold meningen din for deg selv

Men før du tar opp barnespørsmålet med en ung kvinne, bør du vite følgende: Svaret er personlig, og mest sannsynlig setter hun ikke pris på at du spør.

Alle kvinner vet at fertiliteten synker i slutten av 30-årene, så spar deg for å nevne det. Spørsmålet kan vekke tunge følelser hos kvinnen, selv om hun forsøker å skjule det.

Og kanskje det aller viktigste: Hun er ikke interessert i å vite om du er uenig i hennes valg om ikke å få barn.

Hun er heller ikke interessert i å vite om du synes hun bør få enda et barn, slik at hennes førstefødte får et søsken.

Din mening om det kan du holde for deg selv for alltid.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Barn
  2. Kropp
  3. Sorg
  4. Helse

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Barnløshet: Hele vår eksistens fornektes

  2. KULTUR

    Fertilitetsindustrien tjener store penger på barnløse par. En ny roman viser farene ved liberalisering.

  3. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 28. februar

  4. KRONIKK

    Er det uansvarlig av deg som forelder ikke å ønske kunnskap om genene til barnet du bærer?

  5. SID

    Skal politikerne bestemme over min kropp?

  6. SID

    Hvorfor blir kvinner oppfattet som masete og brautende?