Kronikk

Uro i tillitens høyborg

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

Mitt spørsmål til samfunnsforskerne er følgende: Hvis Norge virkelig er et av verdens mest tillitsfulle samfunn, hvordan skal vi tolke den mistilliten og fragmenteringen vi i blant ser rundt oss?, spør Bjørn Stærk Jan Tomas Espedal

Dersom motsetningene i samfunnet øker, kan vi stole på at norske samfunnsforskere oppdager det?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Er Norge i ferd med å miste noe av det som har gjort oss til et fredelig og velfungerende samfunn hvor vi heller snakker sammen om uenighetene våre enn å skyte på hverandre, og hvor du som regel kan stole på myndighetene og naboen?

Pessimistene frykter effekten av innvandring, og av teknologiske og kulturelle endringer, og statsviteren Robert Putnam gir dem langt på vei rett: Han mener at TV, internett og etnisk mangfold undergraver den sosiale kapitalen i samfunnet – den magiske ingrediensen som binder mennesker sammen, i form av vår tillit til hverandre og evne til å samarbeide.

Denne påstanden har møtt motstand, og midt i debatten står de nordiske landene. Slik sosiologene måler sosial kapital, har vi nemlig mer av det enn noen andre i hele verden.

Vidundermedisin

Jonas Gahr Støre kaller sosial kapital for selve fundamentet for den nordiske samfunnsmodellen, en vidundermedisin som hjelper på finanskriser og hva det skal være. Store ord, men hvor solid er forskningen dette bygger på? Er den presis nok til å fange opp endringene rundt oss?

I boken Sosial kapital i Norge som ble utgitt i fjor høst legger norske sosiologer fram ny forskning på hvordan det står til med den sosiale kapitalen i Norge, ikke minst i møte med innvandring. Anniken Huitfeldt skriver at boken knuser myten om at nordmenn har blitt mindre tillitsfulle. Og den innvandringsoptimistiske avisa Utrop presenterer den som et oppgjør med frykten for etnisk mangfold: Norge er ikke bare verdensmestre i sosial kapital, vi får stadig mer og mer av det.

Innholdet er ikke fullt så overbevisende, og får meg til å undres på om sosiologene i det hele tatt har noen god måte å måle sosial kapital på. For hvor i disse tallene finner jeg de 1 av 4 som mener islam er en trussel mot norsk kultur, eller de innvandrerne som var redde for å gå ut på gata etter at bomben smalt 22/7?

Feil spørsmål

Sosial kapital måles ofte ved å undersøke hvor mye “generalisert tillit” vi har til hverandre. Dette er ikke en hvilken som helst form for tillit. Alle stoler på familien sin og nære venner, og på fremmede som ligner deg selv. Men det som teller for samfunnet er den tilliten du har til fremmede mennesker du har lite til felles med.

Dette måles ved å spørre deg om du er enig i påstander som “folk flest er til å stole på”. I slike undersøkelser scorer nordmenn i verdenstoppen, og utviklingen har bare gått én vei de siste tiårene: Oppover.

Men er “folk flest” og “mennesker jeg ikke ligner på” det samme? Hvem tenker du på når du hører “folk flest”? Selv ser jeg for meg en slags ideal-nordmann, som ikke er alt for forskjellig fra meg selv. Dermed blir spørsmålet feil, for det er tilliten til de jeg ikke ligner på vi ønsker å finne ut av. Spør du meg i stedet om jeg stoler på konkrete grupper som faktisk er forskjellig fra meg selv, så som asylsøkere, sosialister, eller vestlendinger, blir svaret kanskje det samme. Men kanskje ikke.

Svaret vet vi ikke før vi spør, og de som hevder at Norge er verdens mest tillitsfulle land ser ikke ut til å ha stilt dette spørsmålet. Det gjør i det minste ikke sosiologene som bidrar i Sosial kapital i Norge .

Eksperimenter

Enda bedre ville det være å teste tilliten i praksis. Liv og lære henger ikke alltid sammen. I et eksperiment testet man om teologistudenter som skulle holde et foredrag om Den barmhjertige samaritan var villige til å hjelpe en bevisstløs mann på gaten. Svaret var ja – men bare hvis de hadde god tid, ikke hvis de hadde det travelt.

I Norge påstår vi som bor i store byer at vi er like tillitsfulle som de som bor i spredtbygde strøk. Men hvor mye må jeg betale deg for at du skal gå med på å etterlate lommeboken din på gaten i Oslo sentrum? Hva hvis det er Bergen, Steinkjer, eller Aremark? Eller, si at du nettopp har flyttet til et av disse stedene. Er du villig til å legge igjen husnøklene hos den nye naboen din når du drar på ferie? Påvirker det valget ditt hvis du vet at naboen har samme etniske bakgrunn som deg selv, eller samme trossamfunn?

Det er vanskeligere å være tillitsfull i praksis enn å si at du “stoler på folk” i en uforpliktende spørreundersøkelse. Kanskje måler ikke sosiologene tillit som sådan, men tanken om at det er en fin ting å være tillitsfull.

Alt er bare bra

En del av forskningen i Sosial kapital i Norge måler sosial kapital i form av ting som virkelig koster, så som hvor mye tid du bruker på frivillige organisasjoner. Samtidig er det noe som skurrer i måten sosiologene snakker om sosial kapital på: I blant sier faktaene en ting, men vinklingen deres er en annen.

Guro Ødegård skriver at Veitvet i Oslo på noen tiår har gått fra å være etnisk norsk, med et sterkt felles organisasjonsliv, til etnisk fragmentert, hvor hver gruppe har sine egne organisasjoner. Ødegård forklarer at det offentlige nå forsøker å binde dette fragmenterte organisasjonslivet tettere sammen, og hun gir det hele en forsiktig optimistisk vinkling. Hun tror ikke at etnisk mangfold ødelegger sosial kapital, og skriver at det nok heller er ulikheter i utdannelse og yrkesdeltagelse vi bør frykte.

Men slik hun selv beskriver Veitvet fremstår det som et lokalsamfunn som har fått mindre sosial kapital i takt med etnisk fragmentering. Innbyggerne finner det vanskelig å samarbeide med de som har en annen etnisk bakgrunn enn dem selv. Vinklingen peker i én retning, eksemplene i en annen.

Jon Rogstad skriver at innvandrere ofte har sterkere knytninger til opprinnelseslandet enn til sitt nye hjemland. Men han går ikke med på at etnisk mangfold dermed reduserer sosial kapital. Innvandrerne har nemlig en annen form for sosial kapital, som kanskje er vel så verdifull. Og når vi opplever hendelser som reduserer minoritetenes tillit flertallssamfunnet, så som drapene på Benjamin Hermansen og Eugene Obiora, og Ali Farah-saken, så bidrar mobiliseringen etterpå til en slags sosial kapital det også. Samarbeid og tillit er bra, men fragmentering og mistillit er også bra. Alt er bare bra.

Synsing?

Hva er forskning her, og hva er synsing? Dag Wollebæk og Signe Bock Segaard innleder med å forklare at noen av Putnams teorier om sosial kapital er politisk farlige, fordi de gjør at folk mister troen på det offentlige som problemløser. Men forskning blir vel ikke uriktig av at den brukes av politikere du er uenig med?

Jeg er ikke sosiolog, men jeg ønsker å forstå hva som binder oss sammen. Mitt spørsmål til samfunnsforskerne er følgende: Hvis Norge virkelig er et av verdens mest tillitsfulle samfunn, hvordan skal vi tolke den mistilliten og fragmenteringen vi i blant ser rundt oss?

Mange med innvandrerbakgrunn stoler ikke på at de blir behandlet rettferdig av flertallssamfunnet. Avistegnere stoler ikke på at de kan tegne Muhammed uten å bli angrepet. Arbeidsgivere stoler ikke på jobbsøkere med utenlandske navn. Innvandringsoptimistene stoler ikke på at innvandringspessimistene vil oss vel, og omvendt. Kultureliten stoler ikke på folket, og ikke folket på kultureliten.

Dette er ubegrunnete påstander. Men det handler om tillit, og på en mer konkret måte enn spørreundersøkelser om du synes “folk flest er til å stole på”. Hvis disse påstandene stemmer, hvor hører de isåfall hjemme i bildet av Norge som den sosiale kapitalens fyrtårn?

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Den digitale revolusjonen utfordrer de norske verdiene

  2. KULTUR

    Landet der ingen vil være elite

  3. DEBATT

    Kringkastingssjefen: Det haster nå

  4. DEBATT

    Stortingspolitikere, reiseregninger og juks: Svake systemer skaper skurker

  5. KULTUR

    Jonas Gahr Støre: «Det er noe storslagent over Terje Tvedts siste bok. Men det er noe grunnleggende som skurrer.»

  6. KRONIKK

    Jeg er på Jæren for å dø. Takk Norge — og god vakt.