Koronafortellingene | Kristian Gundersen

Slå ned? Slippe løs? Bremse? La oss se litt nærmere på koronafortellingene.

«Det er ikke noen dårlig egenskap ved en fortelling at man bare skjønner halvparten av den», skriver Karen Blixen.

Rundt viruset sars-cov-2 er det blitt mange fortellinger som kanskje er blitt mer styrende for hvordan hver enkelt av oss tenker om epidemien, enn dyp kjennskap til sakens fakta. Og nettopp fordi vi «bare skjønner halvparten», er det noen fortellinger vi liker bedre enn andre, uten at de nødvendigvis er mer sanne.

La oss se litt nærmere på disse koronafortellingene.

Slå ned: en fortelling uten slutt

I kampen mot det onde er den enkleste fortellingen at vi slår ned epidemien.

Det er her vi finner de som mener at tiltakene ikke kan bli sterke nok. Vi skal jo redde liv! Noen mener dette kan skje ved en kortvarig nedstengning, som utrydder viruset. Så stenger vi grensene og gjør Norge til en øy. Fortellingen er enkel og har god moral. Det er å skyte Blücher i senk i Drøbaksundet. Men som kjent var det altså ikke slik vi vant krigen.

Det største problemet er likevel at det er en fortelling uten slutt.

Regjeringen sier «slå ned og hold nede». Vi kan nok slå ned og holde en stund, men hva så? Hvor lenge kan vi leke øy uten at en eneste gnist antenner en kruttønne av en befolkningen som forblir helt ubeskyttet av opparbeidet immunitet? Helsedirektoratet ser visst for seg en slik lykkelig, men endeløs historie når det skriver at slå ned-strategien gir oss en «muligheten til å kunne leve trygt frem til det kommer en vaksine – hvis det skulle gjøre det.» (Min utheving.)

Men historien kan også få en «happy ending». Et av håpene er at det kan komme antivirale legemidler som gjør at vi ikke blir så syke. Her virker ikke ekspertene så optimistiske, og professor Sig Frøland skriver: «Først når støvskyen legger seg, vil man se om man har ridd et esel eller en kamel.»

Det store håpet er naturligvis Vaksinen. Professor Anne Spurkeland skriver engasjert hos Harvest «Jeg vil ikke ha covid-19. ... Gi meg en vaksine snarest.».

Problemet er bare at det ikke er noe Spurkeland kan bestemme.

Selv om det finnes optimistiske anslag om en vaksine allerede i høst «om alt virker perfekt», er de fleste anslagene at vaksinen kan komme om 18
måneder, i verste fall kan det ta mange år. Kanskje kommer den aldri.

Det er vanskelig å se for seg at vi kan beholde strenge tiltak og være en øy i 18 måneder, uten å ødelegge samfunnet. Helsedirektoratet skriver da også at «Uten vaksine vil noe av fundamentet for slå ned-strategien være borte».

Slippe løs: Kan tape vår sjel

Den motsatte fortellingen av å «slå ned» er å «slippe løs».

En slik strategi vil gi en epidemi som kanskje i løpet av kort tid smitter omtrent halve befolkningen, før flokkimmuniteten kommer inn og slukker den. Det vil gi mange syke og døde over et kort tidsrom, men så er vi også beskyttet av immunsystemet mot akkurat dette viruset, kanskje for alltid, eller i det minste trolig til en vaksine foreligger.

I sin siste vurdering skriver Folkehelseinstituttet: «Bare høy nok befolkningsimmunitet (...) kan gi en varig beskyttelse mot nye, store utbrudd ved for eksempel re-import av smitte fra utlandet. Slik befolkningsimmunitet kan bare oppnås ved at tilstrekkelig mange blir naturlig immunisert ved å gjennomgå infeksjonen eller kunstig immunisert ved vaksinasjon.»

Det finnes altså ingen varig løsning uten flokkimmuniteten.

I noen land er det kanskje best å slippe epidemien løs. Det er ikke lett å skjønne hva for eksempel India oppnår ved sin nedstengning. For de store massene finnes det ikke noe avansert helsevesen å overbelaste, og nedstengningen vil føre til at mange ikke får den daglønnen de trenger for å overleve, bokstavelig talt. Da blir nedstengningen mer dødelig enn epidemien, uten at den nødvendigvis gir så mange færre covid-19 dødsfall når sluttregnskapet gjøres opp.

Nå er det ingen som foreslår å slippe epidemien løs i Norge. Men heller ikke hos oss er det sikkert at å slippe løs vil gitt så mange flere døde. Norske intensivmedisinere har veldig gode resultater, men det store antallet av døde er blant gamle og syke, hvor slik behandling uansett har liten mulighet for å lykkes.

Måler man i tapte leveår kan regnestykket bli annerledes fordi det særlig er pasienter med mange gode år igjen som reddes på intensivavdelingene. Dessuten skal vi ha kapasitet til å gi lindring og omsorg, og vi skal ikke skape apokalyptiske tilstander på sykehusene. Vi skal ikke utsette legene for umenneskelige valg eller skape frykt i befolkningen for at man ikke blir ivaretatt.

Vi ønsker heller ikke å se at våre døde kjøres bort i militærkolonner. Kanskje er derfor det viktigste argumentet mot å slippe løs at vi da kan tape vår sjel.

Bremse-strategien: psykologisk vanskelig

I bremse opp-fortellingen er en slå ned-strategi å kaste bort tiden mens milliardene ruller og samfunnsproblemene øker. Vi har for tiden betydelig ledig kapasitet på sykehusene, og vi opparbeider så lite immunitet i befolkningen at det kan ta år før flokkimmuniteten begynner å slå inn.

Ifølge denne fortellingen burde vi legges oss på et maksimalt smittetall som vi likevel klarer å håndtere. Forskere fra Harvard universitetet mener, basert på en regnemodell, at en slå ned strategi nå, vil kunne gi en forsinket og stygg epidemitopp til vinteren hvor den forsterkes av sesongvariasjoner i smittbarhet. De anbefaler at man styrker intensivkapasiteten på sykehusene, slik at man kan håndtere et større smittetall og derved raskere bygger opp flokkimmuniteten.

Bremse-strategien er psykologisk vanskelig. Man må tro på fortellingen og binde seg til masten mens man ser høye dødstall i en periode. Men de som følger de stigende dødstallene fra Sverige og sammenligner med våre lave, bør lese fortellingen om den greske kong Pyrrhos (318-272 f.Kr.). Da han vant et slag mot romerne, tapte han så mye av sine ressurser at han skal ha svart gratulantene med: «Om vi er seierrike i enda et slag mot romerne, er vi helt fortapt».

Vår «seier» over Sverige kan være en slik pyrrhosseier. Vi kan ende opp med minst like mange døde, men i tillegg med en ødelagt økonomi og et ødelagt samfunn fordi vi prøvde slå ned og holde nede, men likevel måtte slippe opp til slutt.

En alternativ fortelling?

Finnes det en alternativ fortelling der vi kan bryte det epideminestoren Kåre Mølbak har kalt «epidemiens lov», at det bare er flokkimmunitet som kan stoppe viruset? Han synes å få støtte fra de fleste erfarne epidemiologene, men finnes det en annen løsning?

I denne fortellingen er Askeladden asiatisk, og den handler om at man slår ned og så klarer å holde nede, uten å stenge samfunnet. I stedet gjennomfører man en intens digital smitteoppsporing, test-test-test og strenge, men selektive karantenetiltak.

Det er her Folkehelseinstituttets app kommer inn. Men man skal være klar over at de asiatiske løsningene innebærer en mye sterkere invadering av privatlivet enn vi legger opp til. Et annet problem er at denne fortellingen også kan bli uten slutt. Vi vet heller ikke om den er bærekraftig. Det er innført unntakstilstand i Japan, og det er tegn på oppblussing i Singapore, men det ser fremdeles lovende ut i Sør-Korea.

Det kan være verdt å huske at det bare er i eventyrene Askeladden alltid vinner.