Regjeringskvartalet bør rives

Ørkesløst og menneskefiendtlig. Slik karakteriseres regjeringskvartalet.

Vi har nå en gyllen anledning til å bli kvitt noe av den brutale, stygge og skjemmende arkitekturen som er blitt satt opp de siste 80 år i Oslo. Noen tillater seg å karakterisere den brutalistiske arkitekturen i regjeringskvartalet som "poetisk", noe som er helt fremmed for de fleste av oss.

Argumenter om å bevare og frede slik bygningsmasse fordi den var nyskapende og et viktig uttrykk for sin tid, og fordi den skulle være et såkalt "totalkunstverk" – slik kunstanmelder Kjetil Røed og andre beskriver det – er helt meningsløst, på grunn arkitekturens mastodontiske, sosialrealistiske og brutale uttrykk. Den minner mest om tristessen, ørkesløsheten og det menneskefiendtlige i det kommunistiske Øst-Europa og Sovjetunionen. Sett på bakgrunn av at det er her Regjeringen og statsapparatet skal oppholde seg, er det betimelig å minne om at det er ingen ting ved det norske demokrati og statsapparat vi ønsker å forbinde med dette.

Tullete sammenligning

Å sammenligne med Nidarosdomen og andre signalbygg fra historien, slik arkitekt Niels Torp gjorde forleden, er lite gjennomtenkt. Likeså eksemplet med Gamle Aker kirke, som arkitekturprofessor Mari Hvattum referer til. Det er absurd å bevare alle feil menneskeheten har gjort opp gjennom århundrene bare fordi de er "uttrykk for sin tid". Stygg miljøkriminalitet behøver ingen minnesmerker annet enn på museum.

Det er meningsløst at Pablo Picassos tegninger, som Carl Nesjar kopierte opp på veggen (ikke Picassos idé), skal være et godt argument for å bevare. Picasso var ikke engang i Oslo for å se verkene. Alt Picasso tok i er heller ikke stor kunst. Også de norske bidragene i bygningene fremmedgjør og virker brutale på publikum. Denne type kunst er dokumentert andre steder.

Ikke alle er Van Gogh

Jeg tror vi i dag er kommet til et veiskille med hensyn til det som har dominert kunstsmaken de siste 80 år. Det trengs en vårrengjøring i all den fremmedgjorte kunst og arkitektur som er blitt pålagt publikum i det offentlige rom fra kunstelitistiske smaksdommere gjennom mange tiår. Det er blitt skapt et feilaktig dogme på grunn av noen fåtallige, store kunstnere som ble misforstått og oversett i sin samtid, à la Vincent Van Gogh. Derfor tror kunstnere og arkitekter i dag at man ved en slags automatikk bare kan ture frem med et kunstsyn som få liker eller setter pris på, fordi de tror at det vil bli verdsatt i en annen tid.

Det er også viktig å merke seg at denne epoken har vært preget av store fascistiske og kommunistiske ideologier som på hver sin måte har vært svært ødeleggende og som det norske sosialdemokrati også har vært preget av. Under dekke av å være et folkestyre, har det vært en maktelite som har dirigert og ønsket å ensrette folket. Selv om dette også har positive sider, er det i vår sosialdemokratiske tenkemåte mange elementer av totalitær tenkning som fortsatt virker iblant oss. Ikke minst i kunstlivet, hvor smakspolitiet har kjørt et særdeles vellykket løp.

Må tilpasse seg kunstpolitiet

Det pussige er at nettopp kunsten skulle være fri og uavhengig av totalitære krefter. Men for en uke siden satt jeg og snakket med to "unge", vellykkede kunstnere på rundt 40 år, og begge erkjente hvordan de måtte tilpasse seg smakspolitiet og ikke gjøre noe "galt", hverken i sin kunst eller hvor de stilte ut. Det er viktig å holde seg med de riktige mennesker og de riktige steder og gallerier for å bli anerkjent av kunsteliten. Dette får innflytelse på hvilke kunstprodukter som skapes.

Dette gjelder også arkitekter. Hvis man ikke følger spillereglene får man ikke stipender eller oppdrag fra det offentlige hvor nettopp kunstpolitiet sitter i alle komiteer. Man kan kalle dette høykonvensjonelt, nyborgerlig smakstyranni blant en elite som tror seg radikale.

Folk flest liker vakre ting

Det er ikke bare den velutdannede kunsteliten som har rett til å bestemme de estetiske regler, slik man naturlig krever når det gjelder medisinsk viten, jus eller ingeniørskap hvor bare de faglærte kan best. Kunst og arkitektur har en mye mer allmenngyldig betydning for folk. Mange har kvalitetsbevisst smak, og de fleste vil ha meningsfylte og gode estetiske forhold rundt seg. De fleste vil leve i hjem og ha arbeidsplasser og miljø omkring som de trives i og med. Menneskehetens historie er full av eksempler på det, selv hos mennesker som er fattige, ikke har utdannelse og har lite.

Det synes som det ligger en iboende evne og talent i de fleste av oss til å finne rom og ordninger som gjør det fint og vakkert rundt oss. Derfor er det arrogant å fremme prosjekter som til de grader bryter med vanlige folks normer for skjønnhet og estetikk. Riktignok har det i dag kommet en renessanse innen arkitektur som av og til lager spennende og vakre bygninger, men store deler av eliten som er ansvarlig for det som har skjedd opp til i dag tviholder på sitt brutale kunstsyn.

Nytt signalbygg

Argumentet om ikke å rive fordi terroristen da får viljen sin, er barnslig. Det er mange som ønsker disse bygningene revet eller bygget annerledes. I vår tid er arkitekturen kommet på et høyere plan ikke minst på grunn av moderne, avanserte tekniske løsninger, og man ser flere svært vakre, spennende og funksjonelle bygg som kan prege Oslo for lang tid fremover og gjøre oss stolte av å bo i denne byen. Slik for eksempel Operaen, Holmenkollbakken og Universitetsbiblioteket har gjort. Se også det vakre, eggformede, nye Nasjonalteateret i Beijing.

Man kunne tenke seg et nytt signalbygg med oppadstrebende, høye dobbelttårn i regjeringskvartalet med bobleaktige bygninger rundt omkring med vannspeil, parker og hengende hager. Fordi makten i Norge først og fremst er demokratisk, må dette gjenspeiles i bygningsmassen.

Landemerke for frihet

Lag et område hvor folk ønsker å være, hvor folk kommer for å treffes, med karpefiskdammer og Nesjars isfontener om vinteren, hvor bygningsmassen bringer tankene mot håp og trivsel, hvor detaljer gjenspeiler norsk kultur og tradisjon i møte med glass, tre, stål, utskåret klebersten og granitt: som et nytt landemerke for frihet, likhet og solidaritet. Kall det "Frihetstårnet", og det vil skape gjenklang i verden rundt oss.