En EØS-skandale, ikke en trygdeskandale | Hans Petter Graver
Domstolene, politi og påtalemyndighet og advokater må gå i seg selv. Hvordan kunne det ha seg at ingen så det enkle EØS-rettslige spørsmålet?
Mandag 28. oktober mistet det norske rettsapparatet sin uskyld overfor europaretten.
Denne dagen ble det klart at minst 48 personer har sonet fengselsstraff fordi rettsapparatet ikke har gjort leksen og lært EØS-retten godt nok.
Feilen går gjennom hele systemet: Regjeringen har fremmet lover som strider mot EØS-reglene, Stortinget har vedtatt dem, og Høyesterett har anvendt dem. På veien har saker vært behandlet av Nav, av politi og påtalemyndighet og av forsvarsadvokater.
Det er ubegripelig at feilen ikke er blitt oppdaget.
Nav-skandalen: 10 spørsmål og svar om hva som er skjedd og hvem som er blitt rammet
Norsk rett siden 1994
Skjærer man gjennom tåken av forordninger og fortolkninger, er saken enkel og grei.
Med EØS-avtalen innførte vi reglene om fri bevegelighet av personer i norsk rett.
Avtalen slår fast at «med forbehold for de begrensninger som er begrunnet ut fra hensynet til den offentlige orden, sikkerhet og folkehelsen, skal den frie bevegelighet gi rett til (…) flytte fritt innen territoriet til EFs medlemsstater og EFTA-statene i dette øyemed». Hvis man ved å flytte mister sosiale rettigheter, så flytter man ikke fritt.
Dette har vært gjeldende norsk rett siden 1. januar 1994.
Elementær EØS-rett
EU har vedtatt en rekke forordninger, som også er innlemmet i EØS-avtalen, for å legge til rette for denne rettigheten også på det trygde- og sosialrettslige området.
EUs forordninger kan ikke innskrenke eller gjøre unntak fra rettighetene som er gitt i traktatene og EØS-avtalens hoveddel. De kan bare presisere og i en viss utstrekning utvide dem.
Disse forordningene er detaljerte og kompliserte og gir store muligheter for å gå seg vill. Særlig hvis man leser dem uten å ha tilstrekkelig kunnskap og bevissthet om at formålet er å presisere og effektivisere friheten til å flytte uten restriksjoner.
Dette er så grunnleggende og elementær EØS-rett at det burde ringe en bjelle hos alle som skal anvende et forbud mot å oppholde seg i utlandet når man får for eksempel sykepenger eller arbeidsledighetstrygd. Denne bjellen burde ringe uavhengig av om man er ekspert på trygderett.
Dette er ikke trygderett, men en grunnleggende rettighet som er del av EØS-avtalens fire friheter.
Nav-skandalen: Nav og departementet jobbet med saken i to år. Riksadvokaten ble varslet for to uker siden.
Spørsmålet som ikke ble stilt
Det er lov for et land å gjøre unntak fra de fire friheter, men bare hvis det er nødvendig ut fra tvingende offentlige hensyn. Ingen i påtalemyndigheten, ingen i domstolene, selv ikke i Høyesterett har stilt spørsmålet om reglene i folketrygdloven var nødvendige ut fra slike tvingende offentlige hensyn.
Selv ikke etter at EFTA-domstolen i en dom i 2013 sa at man ikke kunne nekte arbeidsavklaringspenger til en person som bodde i Sverige, har noen i rettsapparatet i Norge stilt dette spørsmålet.
Hadde noen stilt spørsmålet, ville svaret vært funnet lenge før det til slutt ble. Dette burde vært ren rutine, og det er skremmende at det ikke har vært det, selv i våre mest kvalifiserte juridiske organer.
Det er ingen unnskyldning at Nav har ment at det var adgang til å legge denne restriksjonen på utreise, når ingen har spurt hvordan de kunne mene noe slikt.
Ikke første gangen
Hele praksisen hvilte på lovgivning som bryter med EØS-retten. Stigen var gjort av råtne bord, som det heter i Prøysen-visa. Det er derfor feil å legge hele skylden på Nav.
Som Prøysen synger, så er det snekker’n som har største skylda, altså i dette tilfellet regjeringen som fremmet loven, og Stortinget som vedtok den. Men politikerne har fått for dårlige råd, og heller ikke i håndhevingsapparatet har kunnskapene vært til stede.
En rettsskandale av dimensjoner | Andreas Slettholm
Det er ikke første gangen. For tyve år siden ble 30–40 hardt trafikkskadede nektet erstatning fordi EØS-retten ble mistolket av forvaltningen og regjeringen. De ble snytt for millioner av kroner i erstatning inntil noen iherdige advokater så at dette var et brudd på EØS-avtalen.
Da feilene ble rettet opp, hadde disse personene måttet klare seg uten enhver erstatning for den skaden de hadde blitt utsatt for i mange år.
Noen år senere viste det seg at en lignende feil omfattet 450–500 trafikkskadede som ble snytt for oppreisningserstatning. Disse sakene satte merkelig få spor i rettsapparatet.
Hvis ikke man dramatisk høyner kunnskapen og bevisstheten om EØS-rett hos norske jurister, vil det skje igjen.
Mange EU-land har lignende erfaringer. EU-domstolens saksliste er full av saker hvor straffebestemmelser ikke kan anvendes fordi de strider mot de fire friheter.
Det har tatt lang tid for rettsapparatet i mange land å tilpasse seg den europarettslige virkeligheten. EØS-retten dukker opp som troll i eske, og av og til får man trollet midt i trynet.
EØS som rettsfellesskap
De fellende dommene vil bli gjenopptatt, og de som er blitt uriktig dømt, vil få erstatning. Forhåpentlig skjer langt mer enn det.
EØS er ikke bare en handelsavtale eller et økonomisk samarbeid. Den er et rettsfellesskap som bygger på at alle personer i EØS har rettigheter.
Domstolene, politi og påtalemyndighet og advokater må gå i seg selv. Hvordan kunne det ha seg at ingen så det enkle EØS-rettslige spørsmålet, og hva må gjøres for å hindre at det skjer igjen?
