Prosessene for et nytt Russland har startet | Inna Sangadzhieva
Perestroika 2. Den kan bli mer dramatisk enn originalen. Uansett er det klart at endringene i Russland har startet.
Den unge, ukjente Vladimir Putin ble utpekt til å etterfølge Boris Jeltsin sommeren 1999. På denne måten sikret daværende makthaverne status quo. Reformene – perestrojka og glasnost – ble stanset.
Nå er det tyve år siden, og Putins regime står foran samme dilemma: Hvordan sikre status quo?
Spørsmålet Hvem er Putin? utviklet seg i løpet av tyve år til å bli Hvis ikke Putin, så hvem?
Meningsmålingene om Putins popularitet har vært misvisende. Den første ble gjennomført i august 1999 og viste støtte fra tredve prosent av befolkningen. Samme måned startet den såkalte antiterroroperasjonen i Tsjetsjenia, og allerede i november 1999 økte populariteten til over åtti prosent.
Imitasjonsdemokrati
I 2000 var Putin velkommen i den vestlige verden. Sympatien var gjensidig,
Putin sto i sterk kontrast til Jeltsin.
Vestens politikere ble sjarmert av den tidligere KGB-offiseren som utad sa akkurat det de ville høre: at Russland ville være en del av det demokratiske Vesten. Han utelukket heller ikke medlemskap i NATO.
Oljeprisen var på topp. Utenlandske investorer og næringsliv fikk gunstige avtaler. Den russiske makteliten overførte sine finansielle ressurser til det trygge Vesten, hvor de kjøpte eiendom og sendte sine barn til skolegang.
Den tilsynelatende demokratiske utviklingen utad sto i sterk kontrast til Putins handlinger innad.
Han og de andre makthaverne endret landets lover for å sikre sine posisjoner. Påtalemyndigheten brukte vold mot befolkningen og gjennomførte vilkårlige arrestasjoner av regimets kritikere.
Anti-terroroperasjonen i Tsjetsjenia ble avsluttet i mai 2009 og kostet over ti tusen liv, mens hundrevis ble utsatt for tortur eller forsvant sporløst. Russland førte også krig i Georgia og deltok i militære operasjoner i Øst-Ukraina, og i 2014 ble Krim-halvøya annektert.
Russland var aldri et demokrati i denne perioden, men prøvde hele tiden å imitere et.
Putin ble aldri valgt, men hentet til sin post. Gjennom alle årene ved makten har han aldri deltatt i likestilte politiske debatter.
Les også: Putin har image som en macholeder. De siste ukene har vi sett en mykere side.
Angrepet på ytringsfriheten var noe av det første Putin initierte i 2000, etter massiv kritikk av hans manglende tilstedeværelse da ubåten «Kursk» sank i havet nær norskegrensen.
Siden har utviklingen gått så raskt i feil retning at det nå knapt kan snakkes om en reell ytringsfrihet i Russland: Staten kontrollerer fjernsyn og medier, som lenge var hovedkilden til informasjon for rundt sytti prosent av befolkningen. Dialogen mellom regimet og befolkningen er blitt erstattet av en årlig fjernsynskonferanse der Putin svarer på spørsmål fra innringere.
Statskontrollerte medier hevder at Sovjetunionens kollaps førte Russland ut i et kaos på 1990-tallet. At det nærmest var et ville vesten i øst.
Men det er nettopp på 1990-tallet de viktige samfunnsendringene i Russland startet.
Mens myndighetene imiterte demokrati utad, krevde uavhengige sivilsamfunnsaktører reelle endringer innad. De krevde å få slutt på bruk av tortur under vilkårlige arrestasjoner, valgjuks og den høye korrupsjonen.
Håp om endringer
Stadig oftere kunne man se åpne diskusjoner om samfunnsutviklingen på sosiale medier, hvor stadig flere deltok. Protester knyttet opp til lokale saker, har spredt seg over hele landet. Kartet over protestene viser at russerne er opptatt av lokale forhold, som forurensing og ulovlige byggeprosjekter.
Folk krever høyere lønn og er misfornøyde med pensjonsreformen Putin har iverksatt og med urimelige skatter og avgifter.
Menneskerettigheter kom sterkere på agendaen i protestene, og nye ansikter leder dem. Mest kjent er den 43-årige Alexey Navalny, antikorrupsjonsjegeren og opposisjonspolitiker av nasjonalt format.
Han forsøkte å stille ved det siste presidentvalget. I motsetning til Putin, har han gjennomført landets første reelle valgkamp ved å reise rundt i regioner, møte sine velgere og delta i debatter. Navalnys valgkampanje ble vist på sosiale medier og trakk mange unges oppmerksomhet.
Det Putin-lojale partiet Forent Russland, derimot, mistet støtte i flere regioner ved det seneste lokale valget. Putins popularitet har også sunket: I mai ble den laveste målingen registrert og var på 31 prosent.
Folk krever å bli hørt
Denne helgen var det lokale valg i flere russiske regioner. I juli tok titusenvis av moskovitter til gatene i fredelig protest mot at deres kandidater ikke ble registrert til lokalvalget.
De fleste opposisjonslederne og over 2500 personer ble arrestert med urimelig bruk av vold. Sivilsamfunnsorganisasjoner og advokater organiserte seg godt. De fleste arresterte ble så løslatt, men opposisjonspolitikerne ble igjen.
Protestene fortsetter. Nye arrestasjoner pågår. Det dreier seg ikke lenger om valg, men om urettferdighet begått av myndigheter, ubegrenset vold og rettsløshet.
Folk krever å bli hørt og å bli respektert som borgere med frie valg. Nesten de samme drivkreftene som rev ned regimet i Sovjetunionen.
Les mer om protestene: De tok med ettåringen til en demonstrasjon for frie valg. Nå risikerer ekteparet å miste sønnen.
Et nytt Russland
Mens det sovjetiske mennesket var politisk likegyldig, kritikkløst og engstelig, er den nye generasjonen russere opptatt av frihet, ærlighet, respekt og politisk representasjon.
I 2017 viste meningsmålingene at russere ønsker «rettferdighet» og «respekt» fremfor stabilitet og «den sterke hånd».
Russere vil bruke demokratiske virkemidler til å uttrykke sine budskap, gjennom valg og fredelige protester.
Den repressive reaksjonen fra myndighetene eskalerer situasjonen, og her spiller de uavhengige sivilsamfunnsorganisasjonene, journalister, aktivister og advokater en viktig rolle.
Det er uklart hva som vil skje videre, men det er ingen tvil om at prosessene for et nytt Russland har startet.
Det sovjetiske maktsystemet var basert på løgn, krig og menneskeundertrykkelse. Redselen overfor myndighetene avtar. Opposisjonen koordinerer og samarbeider.
Norge bør være forberedt på store samfunnsendringer i nabolandet og må stå fjellstøtt på egne demokratiske prinsipper.
Makthaverne i Russland er livredde for reelle samfunns- og systemendringer, men begynner å innse at de er uunngåelige.
