Hva kan vi vite om det norske holocaust?

Slik jeg leser bøkene, står vi ikke overfor uredeligheter og triksing med kilder, men ulik forståelse av hvordan de skal tolkes.

Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» har utløst omfattende og uforsonlige offentlige debatter og resultert i flere bøker der disse spørsmålene står sentralt. Men hva kan vi etter Michelet-debatten vite om det norske holocaust? Og hva sier debatten om norsk holocaustforskning?

Bøkene inneholder en rekke gjensidige beskyldninger om sviktende faglig dømmekraft og slett utført håndverk. Men slik jeg leser dem, står vi ikke overfor uredeligheter og triksing med kilder, men ulik forståelse av hvordan de skal tolkes. Og kanskje overraskende er det mye holocaustforskerne er enige om.

Dette er det enighet om

I månedene før massearrestasjonene av de norske jødene i oktober og november 1942 kom stadig flere og mer urovekkende rykter og nyheter om den pågående jødeutryddelsen i Europa.

Sentrale motstandsfolk ble advart, om enn ikke varslet i den forstand at de fikk vite det eksakte tidspunktet for når de norske jødene skulle tas.

Det ble imidlertid ikke satt i verk noen storstilt redningsaksjon før én eller to dager før massearrestasjonene av jødiske menn 26. oktober.

Det kom konkrete varsler i løpet av disse to dagene. Én av Michelets hovedpersoner, den tyske forretningsmannen Geldmacher, var blant varslerne.

Ingen bestrider heller at det kom varsler både fra statspolitiet og fra ordinære norske politifolk. Men det er lite som tyder på at det foregikk noen systematisk og organisert varsling.

Det må også kunne slås fast at hjemmefronten ikke var spesielt opptatt av jødenes situasjon før arrestasjonene av kvinnene og barna 26. november. Med unntak av et brev kirkeledelsen sendte til den selverklærte statsministeren Vidkun Quisling, finnes det få spor av protester mot forfølgelsen av de norske jødene.

Etter deportasjonen med «Donau» var det likevel ledelsen for hjemmefronten som initierte og delvis finansierte en kraftig utbygging av fluktkapasiteten. Men det var spontant organiserte nettverk i randsonen av den organiserte motstanden som sammen med Norges Kommunistiske Parti (NKP) gjennomførte mye av det omfattende arbeidet med å skaffe dekkleiligheter og transport til Sverige.

Bastante konklusjoner

Det viktigste stridsspørsmålet har vært hvordan ryktene, nyhetene og advarslene ble oppfattet, og hvilket handlingsrom som forelå. Var det slik Michelet hevder, at visse «portvoktere» forsto at jødene kom til å bli deportert og kanskje utryddet, men at de holdt informasjonen for seg selv? Og at hjemmefronten reserverte fluktruter for sine egne – og at forklaringen er utbredte antisemittiske holdninger?

Eller var det slik Elise Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen hevder, at varslene ikke var konkrete nok til å iverksette en risikabel masseflukt før det for mange var for sent? Og at hjemmefronten dessuten ikke disponerte et fluktapparat som kunne frakte flere hundre sivilister over grensen til Sverige?

Michelet etablerer sin indisiekjede ved hjelp av dramatiserende fortellergrep. Hun ser ikke andre tolkningskontekster enn antisemittisme. I sin iver etter å plassere ansvar, vi kan gjerne si skyld, trekker hun bastante konklusjoner på et diskutabelt grunnlag.

Berggren, Bruland og Tangestuen tar på sin side i bruk et varslingsbegrep som er så trangt at all tilgjengelig informasjon faller utenfor, og de toner ned antijødiske utsagn. I sin iver etter å begrense hjemmefrontens handlingsrom trekker også de bastante konklusjoner på et diskutabelt grunnlag.

Ved å entydiggjøre aktørenes holdninger skriver begge parter frem moralske, for ikke å si moraliserende, fortellinger.

Mer nyansert okkupasjonshistorie

Espen Søbye har imidlertid lansert en tolkningskontekst som etter min vurdering både utfordrer og utvider forestillingen om hva det var mulig for hjemmefronten å forstå.

Utgangspunktet er kritikk av det snevre varslingsbegrepet der kun konkrete varsler som inneholdt spesifikke opplysninger om kommende aksjoner, kunne og burde følges opp.

Sett i sammenheng med at ingen under krigen kunne forestille seg holocaust, blir da handlingsrommet så å si ikke-eksisterende: Konkret informasjon forelå ikke, og tegn som i ettertid peker mot utryddelsen, kunne ikke bli forstått.

Søbyes poeng er at selv uten å kunne forestille seg holocaust, fantes det nok kunnskap til å forstå at et nazistisk okkupasjonsregime, hjulpet av en antijødisk Quisling-administrasjon, ville gjennomføre en systematisk forfølgelse av jødene. Og hva slags forestilling om jøder tilsa at de kun skulle hjelpes dersom de sto overfor total utslettelse?

Ut fra et slik perspektiv blir det mulig å utforske nærmere Michelets viktigste spørsmål: Kunne flere blitt reddet dersom jødene var blitt regnet som en del av det nasjonale fellesskapet, på linje med lærerne, prestene og foreldrene som hadde den sivile motstandsbevegelsen i ryggen?

Dette er spørsmål som er blitt stilt i den internasjonale holocaust-forskningen, og som også før Michelets bok har utfordret den norske «grunnfortellingen».

I den er okkupasjonshistorien blitt fremstilt som en kamp mellom «de gode» og «de onde». Heroiske motstandsfortellinger har bidratt til å bygge identitet og nasjonalt samhold.

Lenge var ikke jødene en del av denne fortellingen. Men siden 1980-tallet har stadig flere arbeider om det norske holocaust bidratt til en mer nyansert okkupasjonshistorie.

Michelet-debatten har likevel vist at det moralske skillet mellom «de gode» og «de onde» fortsatt er virksom både blant hjemmefrontens kritikere og forsvarere. Slike moraliserende kategoriseringer visker ut gråsoner og hindrer norsk holocaust-forskning fra å komme videre.