Datoen vi aldri må glemme

En nasjonal minnedag er på sin plass.

«Jeg så også noe mer. Et høyt, gråsvart skipsskrog bare syv-åtte meter borte. Det var «SS Donau aus Bremen». Slaveskipet. Utenfor vognen satte en mannsstemme i et fortvilet rop, et eller annet om kvinner og barn. Vi forsto at også kvinnene var tatt ... Alle brøt sammen, også jeg.»

Slik formulerte han seg, Herman Sachnowitz, om det han opplevde 26. november 1942. Sachnowitz sto sist i flokken som skulle stues om bord og skuet det hele: « ... kvinner, barn og menn i håpløs kamp mot en brutal og kald overmakt ... For oss som var vokst opp i et land der medmenneskelighet var første og største bud, ble synet verre enn noen maredrøm (...) mennesker som hadde levd sitt liv i trygg tro på rettsstaten, var med ett fratatt alt, sin frihet, sitt fedreland, og verst – sitt menneskeverd.» Herman Sachnowitz, som bare var 21 år, merket seg hvordan de som ble tvunget om bord, « ... ble knubbet og sparket og slått. De tryglet og bad om å få slippe å gå om bord, for de visste hva det betydde. Deportasjon.»

80 år

Det er i dag 80 år siden «DS Donau» forlot hovedstaden med 529 jøder om bord, etter omfattende aksjoner mot jødene høsten 1942. Dette var den største deportasjonen av jøder fra Norge. Datoen 26. november bør bli en nasjonal minnedag, på linje med Den internasjonale Holocaustdagen 27. januar.

At Riksantikvaren akkurat denne uken valgte å frede to kunstverk og jødiske kulturminner, er et klart tegn på den respekten og plassen i norsk historie og samtid som forfølgelsen og deportasjonene av jødene har fått.

Dette gjelder Antony Gormleys minnesmerke over de deporterte jødene, stolene på Akershuskaia – som av kunstneren ble kalt «Site of Remembrance» eller «Sted for erindring». Og det gjelder minnesmerket om den unge jenta Cissy Klein i Trondheim, laget av Tore Bjørn Skjølsvik og Tone Ek. Klein var 13 år da hun ble arrestert i klasserommet på Kalvskinnet skole 25. november 1942. Hun ble sammen med faren og broren deportert 2. februar 1943 med skipet MS «Gotenland». Hun ble, i likhet med alle andre kvinner, drept umiddelbart ved ankomst.

Startet i nord

Deportasjonene av jødene fra Norge pågikk fra sommeren 1941 til vinteren 1943. 18. juni 1941 og dagene derpå ble over 100 mennesker arrestert i Nord-Norge, av tysk sikkerhetspoliti i samarbeid med norsk politi. De fleste av de arresterte ble sendt til Sydspissen fangeleir i Tromsø. Største gruppe var tillitsmenn i fagbevegelsen og aktive folk i Arbeiderpartiet og NKP. Den andre gruppen var 15 mannlige jøder.

Det tyske sikkerhetspolitiet mente de arresterte kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko. For jødenes vedkommende lå det trolig i den tyske oppfatningen av jøder, skriver historikeren Fredrik Fagertun: «De var i tyske nazisters øyne ikke bare mindreverdige i rasemessig forstand, de ble også oppfattet som en aktiv og direkte konspiratorisk (...) trussel mot den ariske rasen og det tyske rike.» 12 jøder satt som fanger på Sydspissen, og de ble etter ulike opphold sørover satt på skipet «Monte Rosa» 26. november 1942.

Deportasjonene var altså flere. Skipet «Monte Rosa» hadde gått i skytteltrafikk og fraktet jøder vekk fra Norge både 19. november (21 jøder) og 26. november (26 jøder), samme dag som Donau-transporten. Den siste store transporten og deportasjonen var med «Gotenland», som forlot Norge 25. februar med 158 jøder om bord, hvorav 96 var kvinner og barn. I alt ble 773 jøder deportert fra Norge under okkupasjonen. Bare ni menn fra Donau og totalt 35 menn overlevde 2. verdenskrig.

Månestråle

Sammen med Herman Sachnowitz var hans far, en søster og fire brødre. Han ble presset om bord sammen med 528 andre medfanger. De var 286 menn, 186 kvinner, 57 barn. Den eldste som ble deportert med D/S «Donau», var nettopp fylt 80 år, Golde Scheer. Den yngste, Jan Larry «Lasse» Krupp, var bare fire måneder. Alle jøder skulle tas. Også syke på sykehus ble hentet ut.

Herman Sachnowitz forteller at han sammen med brødrene – mens de speidet mot svenskekysten – diskuterte om de skulle hoppe over bord. «Kanskje kunne Martin og Elias greie den lange svømmeturen, men tanken på far, Samuel og Marie, som måtte bli igjen, maktstjal dem.»

Så skjedde noe gledelig, et lyspunkt. «Det kom som et sjokk av glede og som en åpenbaring av skjønnhet. Jeg hørte en stemme synge, en stemme jeg hadde kjent og elsket i alle år.» Det var søsteren Marie (kalt Maja) Sachnowitz – som før krigen var kåret til Larvik-prinsesse og hadde opptrådt i bøkeskogen. Nå sto hun på øverste dekk og sang for fangene i lasterommene, «men mest sang hun vel for far og oss guttene»: Det var «Månestrålen», en romantisk slager med en hverdagslig tekst, «.. som i denne stunden fikk en dypere mening, sangen om en lykke hun aldri skulle får oppleve.»

Etter nesten fire døgn, også med storm, nådde «Donau» Stettin. Derfra bar en røff ferd videre med tog til Auschwitz-Birkenau. Her skiltes arbeidsdyktige menn fra kvinner, barn og eldre som ble sendt rett i døden. Denne natten, 1. desember 1942, er datoen da flest nordmenn ble myrdet under 2. verdenskrig.

En nasjonal minnedag

Det er i 2022 stor oppmerksomhet rundt at det er 80 år siden deportasjonene av jødene fra Norge. En rekke bøker er utgitt i høst. NRK sender dokumentaren «Last: jøder». I 2020 kom spillefilmen «Den største forbrytelsen». Mange har vitnet om ugjerningene og mordet. Herman Sachnowitz’ erindringer er en av flere. Men å skrive «Det angår også deg», utgitt i 1976, ble en smertefull prosess. Sachnowitz mistet hele sin store familie. «Det angår også deg» ble av en faglitterær jury i 2015 kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om 2. verdenskrig.

Herman Sachnowitz ble varmt tatt imot da han kom hjem til Larvik sommeren 1945. Men hjemmet var ribbet og tomt. «Ingen ventet meg her. Men på sett og vis var de nærmere nå, mine kjære, nærmere enn på lenge, og det ble her jeg tok den endelige avskjed med dem alle.» Herman Sachnowitz åpnet vinduet mot hagen. Der sto epletræme, plantet for hvert barn i søskenflokken. «Der var Franks tre, der var mitt eget. Fridas tre, Maries. Alle sammen.» Sachnowitz-villaen og eplehagen i Larvik er nå i prosess for å bli fredet.

Over hele Norge finnes det i dag mange vitneprov om den største forbrytelsen. I alt er det nå satt ned 757 snublesteiner, 465 av dem i Oslo. De små messingkubene er med navn, fødselsår og dødsdato, vakre og verdige minnesmerker over jødiske ofre for holocaust. Kunstprosjektet som Gunter Demnig startet, er i Norge gjennomført over 12 år, med Jødisk museum i Oslo i spissen. Det er et imponerende løft og en dokumentasjon for all ettertid.

Høsten 1942 rullet det tog østover mot Auschwitz-Birkenau i stort antall. Togene kom fra Nazi-Tyskland og fra de okkuperte områdene i Nederland, Belgia og Frankrike. Europas jøder skulle tilintetgjøres, fra nord til sør, fra øst til vest. Holocaust slo hardere ned i Norge enn for eksempel i land som Frankrike og Belgia. Man regner med at om lag 2100 jøder bodde i Norge før krigen. 773 ble deportert.

Minnet om dette påhviler storsamfunnet i all fremtid. Derfor bør 26. november bli en nasjonal minnedag.