Kronikk

Fredspris for treplanting ?

  • Nils Petter Gleditsch
  • Henrik Urdal

Planting av trær i den tredje verden er en verdifull innsats for miljøvernet, men det ligger på siden av arbeid for fred i ordets vanlige forstand. Derfor bidrar Nobels fredspris til afrikanske Wangari Maathai til å skape uklarhet omkring fredsprisens innhold, skriver Henrik Urdal og Nils Petter Gleditsch, forskere ved Institutt for fredsforskning.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

N OBELKOMITEENS TILDELING av fredsprisen til den kenyanske miljøvernaktivisten Wangari Maathai er overraskende og på mange måter gledelig. Hun har vært en pionér i arbeidet for demokrati og menneskerettigheter i Kenya. Hun har slåss for kvinners rettigheter. Og hun har arbeidet for miljøvern, særlig gjennom skogplanting. Alt dette er gode saker. Men fortjener hun fredsprisen?Tildelingen kan bety at komiteen mener at fred kan defineres som fravær av alle faktorer som utgjør en trussel mot menneskers liv og helse, og ikke bare fravær av krig. I så fall beveger den seg på kanten av en lite fruktbar argumentasjon om at "alt henger sammen med alt annet". Alternativt er det sammenhengen mellom miljøødeleggelse og krig som er blitt belønnet. Men her er det lett å bli offer for endel populære overdrivelser.Nobelkomiteens redegjørelse er svært vag når det gjelder hvorfor Maathai har fått prisen. I begrunnelsen står det at "fred på jorda avheng av at vi maktar å tryggja livsmiljøet". Videre heter det at "vi er alle vitne til korleis avskoging og skogsdød fører til ørkenspreiing i Afrika og trugar mange område i rundt om i verda — også i Europa. Vern om skog mot ørkenspreiing er ei vesentleg sak i strevet for å styrkja livsmiljøet på vår felles jord". Dette kan tyde på at komiteen har tenkt i retning av et utvidet sikkerhetsbegrep, der det som vektlegges er "menneskelig sikkerhet". Men utvider vi sikkerhetsbegrepet så sterkt at det omfatter alle gode saker, kan det lett bli uten klart innhold. Fattigdom, epidemier og naturkatastrofer kan også true liv og helse. Kvalifiserer bekjempelse av disse også til fredsprisen? I så fall representerer denne tildelingen en radikal omdefinering av fredsprisens innhold, uten at komiteen har formulert hvor grensene går.M ER TROLIG ER DET VEL at Nobelkomiteen mener at knapphet på fornybare naturressurser er en viktig årsak til krig. Redegjørelsen fra komiteen berører ikke dette temaet direkte, men Maathai selv har tydeligvis oppfattet tildelingen slik. Ifølge Aftenposten 9. oktober skal hun ha sagt at "Mange av krigene i Afrika utkjempes om naturressurser, så arbeidet for å sikre at naturen ikke ødelegges, er en måte å hindre at det oppstår konflikter på". En leder i Dagbladet samme dag følger opp dette temaet: "Med treplantingen forhindres jorderosjon, mat og ressurser sikres, ørkenspredningen stanses - noe som både på lang og kort sikt demper mulighetene for krig, eller om man vil: styrker freden". Arne Foss konkluderer i samme avis om fredsprisvinneren at "Hun minnet oss om at jorda er rund. Og at alle kriger egentlig handler om kontroll av knappe ressurser". Og han fortsetter: "Mangelen på drikkevann kan utløse en krig, kanskje også bruk av atomvåpen. Rettferdig fordeling av knappe ressurser kan hindre krig, er det noen tvil om det?" Også Vidar Helgesen, statssekretær i Utenriksdepartementet, har trukket frem sammenhengen mellom ressursknapphet og krig.Spekulasjoner om "vannkriger" med atomvåpen og andre apokalyptiske fremtidsscenarier kan gjøre seg godt i mediene, men er ikke særlig solid fundert. Dersom knapphet på ressurser som matjord, ferskvann og skog forårsaker krig, skulle en vente at land med ressursknapphet oftere er utsatt for krig enn land med overflod. Men forskningen gir ikke noen sterk støtte til et slikt synspunkt. Noen studier viser en viss sammenheng mellom ressursknapphet og mindre væpnede konflikter, men denne overskygges langt på vei av faktorer som fattigdom, politisk ustabilitet og et urolig naboskap. Det er mye vi ennå ikke vet om sammenhengene mellom miljø og konflikt, men de mest dramatiske påstandene kan vi avvise med forholdsvis stor sikkerhet.M ANGEL PÅ FERSKVANN er blitt fremholdt som en spesielt viktig konfliktfaktor. FNs forrige generalsekretær er bare en av mange fremtredende personer som i begynnelsen av 1990-årene hevdet at den neste store krigen verden står overfor, vil være en krig om vannet. I mellomtiden har vi hatt store kriger i Afghanistan, Kongo, Irak og en rekke andre steder uten at det er knappe vannressurser som har stått i fokus. Mangel på rent ferskvann utgjør riktignok et av verdens store helseproblemer og begrenser mulighetene for økonomisk utvikling i mange deler av verden. Men "krig om vannet" er ikke dette, med mindre vi foretar en radikal omdefinering av begrepene krig og fred. Land som må dele ferskvannsressurser - for eksempel ved at en elv renner fra én stat inn i en annen - opplever noe oftere militariserte konflikter på lavt nivå. Men samtidig ser det ut til at slike stater også samarbeider mer. Det finnes mange internasjonale avtaler om regulering av vannressurser, men få konkrete eksempler på at vannkonflikter har ført til alvorligere former for voldsanvendelse. Knapphet på dyrkbar jord er et annet ressursspørsmål som gjerne kobles til krig, og da særlig til borgerkrig. Befolkningsvekst, avskoging, jorderosjon og migrasjon kan føre til at dyrkbar mark blir et knapt gode. Dersom konflikter om bruk av jorden følger etniske, religiøse eller språklige skillelinjer, kan de føre til lokal og begrenset voldsanvendelse. Men forskningen gir ikke mye støtte til tanken om knapphet på jord som en viktig årsak til krig. Befolkningspress og kamp om jorden var lenge en gjenganger i medieomtale av borgerkrigen og det påfølgende folkemordet i Rwanda i 1994. Men i dag er Rwanda-eksperter enige om at dette høyst var en av mange faktorer som spilte inn i en konflikt som først av alt var en tradisjonell maktkamp. En tilsvarende konklusjon kan vi trekke av statistiske studier av borgerkrig: Land som har sterk befolkningsvekst eller høy befolkningstetthet i forhold til dyrkbar mark, har ikke høyere sannsynlighet for utbrudd av borgerkrig enn land med lavt press på jordressursene. Noen mener til og med at befolkningsvekst kan stimulere til økonomisk vekst og dermed lavere risiko for væpnet konflikt.I DE SENERE ÅR har oppmerksomheten i noen grad snudd bort fra knapphetsproblemene og over mot de problemene som rike naturressurser har påført endel land i den tredje verden. I Sierra Leone og Angola har opprørere kunnet finansiere sin virksomhet ved illegal omsetning av "bloddiamanter", og i Colombia og Afghanistan ved narkotikaproduksjon. Men også slike enkeltstående eksempler kan lett gi et forenklet bilde. I Botswana har diamantene vært en kilde til fremgang og ikke til borgerkrig. Også når det gjelder denne "naturressursenes forbannelse", er konfliktbildet dominert av økonomiske og politiske faktorer, samt dårlig naboskap.Miljøødeleggelse, knapphet på fornybare naturressurser og i enkelte tilfeller også overflod av ressurser kan utgjøre farer for folks liv og helse og hinder for utvikling i mange fattige land. Men utfordringene er ikke først og fremst knyttet til faren for krig. Et overdrevent fokus på de sikkerhetsmessige aspektene ved miljøødeleggelse bidrar neppe til å øke vår evne til å forebygge og overvinne knapphet på naturressurser. Wangari Maathai og Green Belt Movement har gjort en stor innsats for å bedre livsmiljøet i mange afrikanske samfunn. Men kanskje er hennes innsats for menneskerettigheter og demokrati i Kenya et viktigere fredsbidrag enn treplanting. Årets tildeling av Nobels fredspris understreker behovet for å klargjøre hva slags fredsteori Nobelkomiteen egentlig bygger på.

Les mer om

  1. Kronikk