Klarsignal for høyhus: Blir hverken fagfolk eller borgere hørt?
Før kommunen åpner opp for slike drastiske og varige endringer i byen, bør høyhusdebatten løftes frem.
Oslo bystyre har gitt klarsignal til et 108 meter høyt kongressenter ved Oslo Spektrum. Det vitner om en miljøfiendtlig og lite demokratisk byutvikling hvor hverken faglige innspill eller osloborgeres holdninger blir ivaretatt.
I lys av revideringen av høyhusstrategien har kommunen mottatt et stort antall innvendinger mot høyhusbebyggelse. Før kommunen åpner opp for slike drastiske og varige endringer i byen, bør høyhusdebatten løftes frem. Dette vil også være viktig før høstens kommunevalg. Vi vil påvirke hva slags by som skal skapes.
Den tidligere høyhusstrategien definerte bygg over 42 meter som høyhus. Det var meget restriktive føringer for høye bygg. Forslaget til ny høyhusstrategi åpner opp for høyder inntil 70 meter i ti knutepunktområder samt inntil 125 meter ved Oslo S.
Det foreligger svært mange faglig begrunnede argumenter som tilsier at høyhusbebyggelse i liten grad ivaretar hensyn til sosial, miljømessig eller økonomisk bærekraft.
Falsk bærekraftsforståelse
Noen argumenterer for at såkalt kompakte byer er en bærekraftig løsning. Men dette hviler i stor grad kun på to argumenter: at det blir færre transportrelaterte utslipp, og at man minimerer arealbruk og naturinngrep.
Men når vi øker byens høyde og tetthet , «fortettes» samtidig en rekke ulemper, blant annet støy og forurensning. Dette er ikke utredet. Høyhusbebyggelse fører dessuten til mindre dagslys og verre vekstforhold.
Problemer som kilometerlange skygger og vindturbulens rundt høyhus er kjent. Tynne høyhusnåler er i det hele tatt ulønnsomme.
I Norge utgjør transport rundt 30 prosent av de totale klimautslippene. Bygg- og anleggsbransjen står for 40 prosent av klimautslippene på verdensbasis. Norske målinger viser at bygg- og anleggsnæringen har potensial til å kutte utslipp tilsvarende 2,3 millioner bensinbiler. Bevaring, gjenbruk og ombruk av bygningsmassen bør derfor få langt større oppmerksomhet for å redusere klimautslipp. Nye høyhus virker å gå imot Oslos erklærte mål om sirkulær økonomi.
Høyhus er hverken moderne, trivelige eller bærekraftige
Og mener Oslo alvor med klimaløftene? Internasjonal forskning påpeker at høyhus som regel medfører økte CO2-utslipp og er lite energieffektive, både i bruk og på grunn av de meget komplekse og karbonintensive konstruksjonene som de krever.
Et tynt lag grønn pynt
De høyeste bytettheter, målt i kvadratmeter bygg pr. gitt byareal (Floor Area Ratio – FAR) eller i innbyggertetthet, finnes ikke i verdens skyskraperbyer, men i tradisjonelle europeiske tette, lave bykvartaler som i Paris, Istanbul og London. Her rager FAR opp til 4. Til sammenligning har mange kinesiske høyhusstrøk en FAR på rundt 3.
Og de åpne arealene mellom høyblokkene er neppe «natur», men som oftest kun et tynt lag «grønn pynt» oppå betongen og underjordisk parkering. I slike områder er vekstforholdene begrensede og gir liten verdi til biologisk mangfold.
Sosiale kvaliteter
En viss fortetting er bra. Men fortetting bør, som utredningen krever, skje på måter som bidrar til å ivareta trivsel, folkehelse, inkluderende, gode nabolag og stedskarakter. Dette er hverken belyst eller besvart. Høyhusbebyggelse bryter fundamentalt med skalaen på bygningsmassen, Oslo-byens arkitektoniske preg og sosialt miljø.
Erfaringer fra mange land viser at høyhusstrøk ofte har en tendens til å synke i kvalitet over tid og gå mot lavere sosioøkonomisk profil og tidvis også forslumming.
Mange argumenter mot høyhus er fremmet, men ikke tatt på alvor, når høyhus nå anbefales
Risikoen for slik negativ utvikling, som økende sosial ulikhet, oppstykkede og utrygge bymiljøer, opphoping av kriminalitet samt dårlig egnede bomiljøer for barnefamilier og eldre, må ikke undervurderes. Folkehelse er dessuten viktig å ta i betraktning. Høy bytetthet problematiseres faktisk i mye ny forskning rundt pandemier og folkehelse.
Tett, lav bystruktur med variert arkitektonisk utforming og ulike boligtyper og grøntområder har mange kvaliteter som vi kjenner til: trivsel, mangfold, yrende økonomisk aktivitet og biologisk mangfold. Dette gir en bærekraftig og inkluderende byutvikling.
Tvilsomme prosesser
I stedet for klare kvalitetskrav og rammer for fotgjengermiljø, tilgang til sol, dagslys og utsyn som fellesgoder i bymiljøet legges det opp til omfattende prosedyrer knyttet til hvert enkelt høyhus. På denne måten overlates det til utviklere å jobbe frem høyhusprosjekter som det til enhver tid sittende bystyret skal ta stilling til. Disse vil de neppe kreve annet enn mindre justeringer på.
Mange argumenter mot høyhus er fremmet, men ikke tatt på alvor, når høyhus nå anbefales. Mange av de ledende forskningstidsskriftene om emnet ble ikke engang nevnt i utredningen.
Med andre ord: Høyhus var tydeligvis ønsket fra starten av innflytelsesrike aktører. Og «utredningen» ble et skinnforestilling der hverken utredningens egne negative bemerkninger eller de mange innleverte innvendinger fra borgere og vitenskapsfolk egentlig teller.
Et hovedpremiss i høyhusutredningen var at eventuell høyhusbygging må tilføre byen nye og gode kvaliteter. Hvilke? Dette kravet er ikke besvart i det hele tatt. Det ble ikke engang besvart hvordan man skulle definere eller måle slike kvaliteter.
Og til slutt det symbolske: For snart 100 år siden presterte mennesket å bygge 102 etasjers bygg. Er det virkelig fortsatt noen som i dag synes at høyhus representerer modernitet? Det er på tide å ta oppgjør med modernitets- og maktsymbolikken forbundet med høyhus. Høyhus er hverken moderne, trivelige eller bærekraftige.
