Har vi glemt at Forsvaret er en militær organisasjon?

Fokuset må rettes mot kulturen i Forsvaret.

Forsvaret er ikke en sivil institusjon. Når vi skal utvikle kulturen vår og skape det Forsvaret vi ønsker, må vi også ta med oss hva Forsvaret er til for.

Forsvaret er inne i en turbulent fase. Skal vi komme oss styrket ut av dette, trenger Forsvaret en kultur som fremmer samhold, hever mestringsevnen og skaper et sterkt fellesskap der Forsvarets ansatte står sammen om å løse oppdragene sine.

Virkeligheten er en annen

Bildet som tegnes av Forsvaret, tilsier at virkeligheten er en helt annen. Man kan bli forledet til å tro at Forsvaret er preget av en kultur som er blottet for trivsel, samhold og trygghet, og at forsvarsledelsen sitter med hendene i fanget uten å ta på alvor de utfordringene vi nå står i. Det er feil.

Forsvaret er fremdeles en organisasjon som preges av trivsel, med høy rekruttering, godt samhold og god profesjonsstolthet. Varslingssakene har utløst en omfattende selvransakingsprosess, der organisasjonen gjennomgår eksisterende prosedyrer, gjør omfattende endringer og øker kraften i arbeidet med kulturutviklingen.

For oss som har kulturutvikling som ansvarsområde i Forsvaret, er det forstemmende å bevitne det svart-hvitt-bildet som nå tegnes av Forsvaret. For vi bevitner daglig hvordan Forsvarets ansatte har hevet bevisstheten og kompetansen om hvordan kulturen skal og bør endres for å skape et bedre Forsvar.

Å anerkjenne positive trekk ved Forsvaret er ikke å nedtone det faktum at Forsvaret er nødt til å ta et realt krafttak i arbeidet med kulturutviklingen. Vi har kommet i en situasjon der det å si noe om Forsvaret som ikke er direkte kritisk, gjerne blir forstått som tåkelegging eller bortforklaring. Det er leit. Det må være mulig å kunne erkjenne behovet for endring og samtidig peke på de positive trekkene ved Forsvaret.

To hensyn

I det pågående kulturarbeidet legger vi særlig to hensyn til grunn: Ett er at reell kulturutvikling tar tid. Det betyr at endringene ikke nødvendigvis blir synlige «over natten». Skal vi gjøre et skikkelig kulturarbeid, må alle parter – både kritikere og støttespillere – erkjenne at kulturutvikling er et omfattende, tidkrevende arbeid som må være faglig fundert.

Et annet hensyn er at vi må legge hevingen av Forsvarets operative evne til grunn for kulturendringene. Forsvarets oppdrag avviker fra alle sivile institusjoner. Forsvaret skal trene opp et personell til å være i stand til å bruke militær makt. Forsvaret har derfor behov for en organisasjonskultur som ikke nødvendigvis samsvarer hundre prosent med sivilsamfunnets kulturuttrykk.

Det er ikke for hvem som helst å utføre de oppdragene som Forsvaret får, og det forutsetter betydelig militærkulturell og mental trening. Senest 14. mars hadde New York Times en artikkel om de psykiske belastningene som krig påfører soldatene som utkjemper dem, med de ukrainske som eksempel.

De ukrainske styrkene har hatt en sterk motivasjon som en av sine beste ressurser, og de har vist imponerende kraft til å motkjempe det russiske maskineriet. Men de ukrainske styrkene har ikke hatt omfattende militær trening i bunn for sin kamp. Det tærer på personellet over tid og svekker dermed også forsvarsevnen.

Ikke nødvendigvis en svakhet ved Forsvaret

De samme utfordringene gjelder for alle andre militære styrker, også de norske. For å gjøre organisasjonen og personellet rustet til å utføre oppdragene sine har militærkulturen sine egne normer, verdier, adferdsmønstre og interesser som ikke bare skiller den fra den brede sivilkulturen i samfunnet. Til tider kan den også oppleves å være på kollisjonskurs med de kulturtrekkene som verdsettes i sivilsamfunnet. Det behøver ikke være en svakhet ved Forsvaret, men tvert imot en styrke.

I en militær institusjon fremdyrkes sterk tilhørighet der personellet blir opplært til å følge strenge regler og prosedyrer samt å respektere autoritet og hierarki. Ikke minst står det kollektive sterkt, og det legges stor vekt på utviklingen av gruppetilhørighet. Dette kan være annerledes enn i det sivile samfunnet der det ofte legges vekt på individuell frihet, selvutvikling og personlig autonomi.

I vår samtid står individets frihet høyt, og vi forventer at det skal problematiseres og utfordres. Valgfrihet er en viktig verdi. Dette reflekteres også i Forsvaret, som nå gjennomgår en betydelig kulturell endring og har høylytte diskusjoner rundt hvem vi er, og hva vi skal stå for. Det er en enorm mulighet for positiv utvikling.

Dette må Forsvaret håndtere bedre

Nåværende forsvarssjef forfekter åpenhet, noe som har resultert i en omfattende og dyptgripende debatt rundt Forsvaret. Det er bra: Forsvarets oppdrag angår oss alle og skal derfor også eies av oss alle. Skal vi få dette til, må det gjøres en omfattende, konstruktiv og faglig fundert innsats for å bygge den organisasjonskulturen vi trenger. I det arbeidet kan vi ikke ignorere at Forsvaret også har kulturelle trekk som er gode og nødvendige.

La det være klart: Å erkjenne behovet for en særegen kultur for å heve den operative evnen er naturligvis ikke det samme som å godkjenne mobbing, voldtekt, seksuell trakassering eller andre brudd på arbeidsmiljøloven. Tvert imot. Det er uakseptabelt, og Forsvaret må håndtere slike utfordringer bedre i fremtiden enn hva som har vært tilfelle.

Enhver krise er også en mulighet. Den situasjonen som Forsvaret nå står i, åpner opp betydelige muligheter for å ta grep som skaper reelle – og nødvendige – endringer. Nå betyr det særlig å rette fokuset mot kulturen i Forsvaret. Kulturen som preger Forsvaret, er langt på vei å forstå som selve bærebjelken for hele organisasjonen. Vi er selv medansvarlige for det systematiske, omfattende kulturarbeidet som gjøres i organisasjonen daglig. Heldigvis er det mye å være stolt av.