Er det nå den virkelige gasskrigen begynner?
Russland har nå for alvor begynt å bruke gassvåpenet.
Vestlige land gjennomførte uventet sterke sanksjoner mot Russland rett etter invasjonen av Ukraina. Eksporten av teknologi ble stoppet, russiske aktiva i utlandet frosset og betalingssystemene delvis lammet.
Men energihandelen ble skjermet. Dette var ikke så rart, gitt avhengigheten av russisk energi. Frem til utbruddet av krigen leverte Russland ca. 25 prosent av oljen som forbrukes i EU- landene, og ca. 40 prosent av gassen. En embargo ville helt opplagt skapt store problemer i vestlige økonomier.
Dermed fortsatte situasjonen der Russland kunne innkassere flere hundre millioner dollar for sitt oljesalg til Europa og mer enn 100 millioner for gasseksporten – hver dag.
Betydningen for den russiske økonomien – og krigsinnsatsen – virket åpenbar.
Russisk gass fortsatte å strømme
Politisk press fra Ukraina, USA og også internt i EU ga resultater. I slutten av mai bestemte EU å fase ut russisk olje transportert med skip i løpet av året. Men nettopp fordi oljen transporteres på skip, kan den sendes til andre markeder.
Kina og India har økt sin import av russisk olje kraftig. Også for kjøperne i Europa er det mulig å finne alternativer.
Det er annerledes med gass. Selger og kjøper er bundet sammen av rørledninger. Ingen av partene har umiddelbare og fullverdige alternativer. Det vil ta flere år å bygge en ny rørledning til Kina.
Det faktum at russisk gass fortsatte å strømme via rørledninger gjennom Ukraina til Vest-Europa samtidig som krigen raste og vestlige land begynte å sende mer og tyngre våpen i kampen mot Russland, demonstrerte Europas avhengighet av russisk energi, men også Russlands behov for valutainntekter.
Men gassen ble allikevel raskt trukket inn i konflikten. Allerede i mars kunngjorde EU at importen av russisk gass skulle kuttes med to tredjedeler i løpet av året. Omtrent samtidig krevde Russland at gass levert etter 1. april måtte betales i rubler, ikke i euro eller dollar som kontraktsfestet – hvis ikke ville leveransene bli stoppet.
Utviklingen går raskt mot en gasskrig
Både i Europa og i Russland har sterke stemmer fortsatt talt mot å røre ved gasshandelen. Særlig i Tyskland er det blitt advart om økonomisk krise. Der har russisk gass dekket ca. 50 prosent av gassforbruket, og gass utgjør en stor andel av det totale energikonsumet.
I Russland har makroøkonomer påpekt viktigheten av gassinntektene. Men også gasseksportøren Gazprom har nok ønsket å opprettholde sine eksportforpliktelser, både for å sikre finansieringen av den gigantiske russiske gassektoren på kort sikt og for å ha håp om en rolle i europeisk gassforsyning når krigen én dag er over.
En stund så det ut til at motkreftene mot å røre gasshandelen var sterke nok til at en form for «terrorbalanse» ville bli opprettholdt i gassmarkedet. Men nå virker det som utviklingen raskt går mot en gasskrig.
Flere land har varslet at de vil kutte gassimporten. Samtidig har Russland stoppet leveransene til land som nekter å betale i rubler. I begge tilfeller gjelder dette riktignok land der avhengigheten av russisk gass er forholdsvis liten.
Spørsmålet er hva som vil skje i store land der russisk gass spiller en avgjørende rolle. Her står Tyskland i en særstilling, men også i Italia er russisk gass svært viktig.
Spiller en nøkkelrolle
I sin tale i St. Petersburg 17. juni viet Russlands president Vladimir Putin mye plass til den økonomiske situasjonen i Vest-Europa. Han tegnet et dystert bilde av en selvforskyldt økonomisk og politisk krise utløst av sanksjonene mot Russland: «Ytterligere forverring av ulikhetene i disse landene, noe som i sin tur vil splitte disse samfunnene enda mer ... »
Han så for seg «en oppblomstring av populisme og fremvekst av ytterliggående, radikale strømmer, alvorlige sosioøkonomiske endringer, nedbryting, og, i ikke så fjern fremtid, utskiftning av eliten».
Samtidig spilte han ned de negative virkningene av sanksjonene i Russland og polemiserte mot russiske økonomer som har advart om et dypt tilbakeslag. Det omfatter både økonomiministeriet og Sentralbanken, som begge har varslet et fall på mellom 8 og 10 prosent i økonomien i år.
En opplagt implikasjon av Putins analyse – hvis han selv tror på den – er at Russland har mye å hente på å påskynde den negative utviklingen han ser i vest. Her spiller gassen en nøkkelrolle.
Fra russisk side er det rimelig å anta at stopp i eksporten vil bidra til kaos i europeiske land og gjøre dem mer innstilt på kompromiss i Ukraina. Putin mener tydeligvis at Russland kan leve med de økonomiske tapene. Dermed blir situasjonsforståelsen hos ham og den tyske regjeringen egentlig ganske lik. Det er i Europa gass-slaget vil stå, ikke i Russland. Men tidsdimensjonen er viktig.
Har for alvor begynt å bruke gassvåpenet
Putin kan håpe at problemer i vest blir uhåndterlige før Russland går inn i en krise. Foreløpig har ikke Russland offisielt truet med å kutte eksporten for å oppnå politiske innrømmelser. Kutt som er skjedd, er gitt en formell begrunnelse: Kravet om rubelbetaling er kun en disputt om betalingsbestemmelser, og da Gazprom i midten av juni reduserte gjennomstrømmingen i ledningen under Østersjøen som bringer gass primært til Tyskland med 60 prosent, var det av tekniske årsaker, het det.
Disse trekkene må allikevel oppfattes som klare tegn på at også Russland nå for alvor har begynt å bruke gassvåpenet.
Tyske forbrukere er ennå ikke direkte rammet, men det ser dårlig ut for oppbygningen av gasslagre for neste vinter, og det varsles om rasjonering.
I mellomtiden har ikke Russland tapt noe økonomisk. Reduserte leveranser har presset prisene opp og kompensert for lavere volumer.
Kan bli et kappløp
Frem mot høsten kan det bli et kappløp der vestlige land jobber på høygir for å gjøre seg uavhengige av russisk gass, og der Russland kutter forsyninger for å eksponere den samme avhengigheten.
Begge sider håper at økonomisk krise hos motparten skal fremtvinge politiske endringer. I vest er gassforsyningene det store usikkerhetsmomentet, i Russland er spørsmålet hvilken effekt hele sanksjonsregimet etter hvert vil ha.
Ingen vet sikkert hvordan økonomiene vil tåle påkjenningene de utsettes for, og hvordan det vil påvirke utviklingen på slagmarken i Ukraina. Men det virker ganske sikkert at russisk gass om ikke lenge vil være borte fra det europeiske markedet – av den ene eller andre årsaken.
