Vi må sørge for at Norge ikke står alene i en mulig ny krig

  • Øystein Tunsjø
    Øystein Tunsjø
Norge og europeiske allierte må enten ta større ansvar for egen sikkerhet og forsvarsevne eller akseptere en større risiko for krig, skriver Øystein Tunsjø. Bildet: Et F-35 jagerfly flyr over Tyskland.

Norge må bruke mer ressurser på sikkerhet og sørge for at vi ikke står alene i en mulig ny krig i fremtiden.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Russlands krig mot Ukraina fører Europa inn i en ny tidsperiode. Nå trenger Norge en nasjonal garderingsstrategi som bruker mer ressurser på sikkerhet og forsikrer at Norge ikke står alene i en mulig ny krig i fremtiden.

Mange trodde at krig skulle vært et tilbakelagt kapittel i Europa. I stedet, som Natos generalsekretær Jens Stoltenberg fremhever, fører Russlands angrep på Ukraina oss inn i en ny normal.

Med unntak av krigene på Balkan har Europa vært fredelig og stabilt i tre tiår. Tradisjonell krig mellom europeiske stater har nærmest vært utenkelig. Det sikkerhetspolitiske fokuset har vært på humanitære intervensjoner, regimeendring, kampen mot terrorisme og flyktningkrise.

Nå må europeiske stater erkjenne at krig er et tilbakevendende fenomen i internasjonal politikk, og prioritere deretter.

En alvorlig vekker

I motsetning til hvordan flere har argumentert i årene etter den kalde krigen, viser krigen i Ukraina at hverken økonomisk gjensidig avhengighet eller sanksjoner kan forhindre en krig.

Russland er avhengig av markedene i EU og europeiske investeringer. Russland er én av Ukrainas viktigste handelspartnere. Men det er ikke alltid økonomiske vurderinger er avgjørende for om en konflikt vedvarer eller om stater går til krig.

Diplomati, internasjonal rett og institusjoner som EU, FN og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (Osse) har vist seg ute av stand til å stanse en krig som bunner i Russlands ønske om å kontrollere et annet lands territorium.

Et ubehagelig spørsmål er om Nato-alliansen vil holde stand dersom Russland skulle forsøke seg på atter et fremstøt i fremtiden

Krigen i Ukraina har vist at hybrid krig i form av Russlands annektering av Krimhalvøya og støtte til opprørere øst i Ukraina, samt påvirkning, informasjonskampanjer, cyberangrep, sanksjoner og tvangsdiplomati, ikke har vært tilstrekkelig for å oppnå Russlands målsetninger.

Også tradisjonelle militære virkemidler er nå tatt i bruk for å fremme grunnleggende nasjonale interesser som suverenitetshevdelse, territoriell kontroll, handlefrihet og innflytelsessfærer. Dette er en alvorlig vekker for de fleste europeiske land som vil ivareta sin sikkerhet. De må nå investere tyngre for å håndtere både ikke-tradisjonelle sikkerhetsutfordringer og tradisjonelle («gammeldagse») militære trusler.

For USA handler det meste om Kina

Hvis det ikke har vært tydelig tidligere, viser krigen i Ukraina hvor brutal internasjonal politikk kan være, og hvor viktig Nato-medlemskapet er for Norge.

Ukraina får ikke (nok) hjelp til å forsvare seg fordi de ikke er et Nato-land, og fordi USA og Nato ikke vil risikere en krig med Russland over Ukraina. Et ubehagelig spørsmål er om Nato-alliansen vil holde stand dersom Russland skulle forsøke seg på atter et fremstøt i fremtiden.

Når krigen raser i Ukraina, er det lett å glemme at USAs sikkerhetspolitiske hovedutfordring ikke befinner seg i Europa.

Til tross for at USA nå styrker sitt militære nærvær i Europa og innfører harde sanksjoner mot Russland, er Kina den dimensjonerende trusselen for USA. I amerikanske strategier er det rivaliseringen med Kina det meste handler om.

I fremtiden kan vi også få en amerikansk president med mindre interesse for allianser og transatlantiske bånd.

Bør styrke egen forsvarsevne

Når krig er tilbake på agendaen i europeisk sikkerhetspolitikk, er det viktig at Norge ivaretar den transatlantiske alliansen. Det er USAs sikkerhetsgaranti og medlemskapet i Nato som utgjør en forskjell.

Samtidig fremstår det klokt av Norge å utvikle en nasjonal garderingsstrategi som i tillegg styrker egen forsvarsevne, fremmer sterkere nordisk forsvarssamarbeid og videreutvikler bilaterale forsvarsavtaler med enkelte europeiske land som har en egeninteresse i å forsvare Norge.

Dette fordi USA og Nato kan være opptatt med å prioritere en konflikt eller krig et annet sted enn i Norges nærområder.

Det hjelper sannelig å være Nato-medlem. Men dersom USA ender opp i en krig med Kina over Taiwan, og Nato må demme opp for Russland i Øst-Europa eller Baltikum, kan Norge fort stå ganske alene i nord.

Det siste man ønsker, er å stå alene som Ukraina

Forsvar, sikkerhet og beredskap koster. USA har i hele etterkrigstiden båret en uforholdsmessig stor andel av utgiftene til fellesforsvaret blant Nato-land. Byrdefordelingsspørsmålet må nå revurderes i lys av krigen i Ukraina og at USA har fått en ny hovedutfordrer i Kina.

Europeiske allierte har hverken evne eller vilje til å støtte USA i balanseringen av Kina. Hvorfor skal europeiske land da fortsette å forvente et tungt amerikansk militært nærvær i Europa, når europeerne hverken gjør nok i Europa eller bidrar i Øst-Asia?

Norge og europeiske allierte må enten ta større ansvar for egen sikkerhet og forsvarsevne eller akseptere en større risiko for krig. At Tyskland nå skal bruke over to prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvar, er et viktig signal.

Tettere forsvarssamarbeid i Norden

Norge, Sverige og Finland deler felles utfordringer på Nordkalotten

og vil kunne ses under ett militærstrategisk, selv om Sverige og Finland trolig vil prioritere sør mer enn nord.

Sverige og Finland samarbeider allerede tett med Nato og Norge. Ukraina-krigen representerer et nytt sikkerhetspolitisk handlingsrom for et nordisk forsvarssamarbeid som er politisk realiserbart og ganske kostnadsfritt.

Et militært slagkraftig Norden og et tettere forsvarssamarbeid vil ikke kunne erstatte Nato-alliansen, men kan være en del av en bredere garderingsstrategi i norsk sikkerhetspolitikk.

Videre vil Norge være tjent med å søke bilaterale forsvarssamarbeid med EU-land som har en egeninteresse av å forsvare Norge. Storbritannia, Tyskland og Nederland er landene som er mest aktuelle for et slikt samarbeid.

I langtidsplanen for forsvarssektoren peker regjeringen ut disse som «nære allierte». Krigen i Ukraina gir sterke incentiver for å fordype dette samarbeidet og styrke båndene til EU.

Det er ikke utenkelig at Norge vil kunne motta alliert støtte selv om USA og Nato står overfor et to-front-scenario i fremtiden. Men trolig ikke all den støtten man har planlagt for. Hvordan Norge kan gardere seg mot slike konfliktscenarioer, bør være en av regjeringens og den nyetablerte Forsvarskommisjonens viktigste oppgave fremover.

Det siste man ønsker, er å stå alene som Ukraina.