Fattige mennesker må konkurrere mot biler i kampen om kornet

Er det riktig at rike land har krav om innblanding av korn i bensin og diesel når 46 millioner mennesker står i fare for å sulte?

Bør vi redusere bruken av korn til bensin? I dagens matvaresituasjon er det mange som mener det.

Siden sommeren 2020 har de internasjonale kornprisene steget kraftig, men ikke på langt nær så kraftig som prisene på flere andre viktige råvarer, for eksempel olje og gass. Kornprisene steg lenge før februar 2022, men Russlands angrep på Ukraina har forsterket prisveksten.

Det ligger i dag mer enn 20 millioner tonn hvete og mais innelåst i ukrainske havnebyer. Dette utgjør om lag 1 prosent av verdensproduksjonen. I seg selv kanskje ikke så mye, men tilstrekkelig til å ha en effekt på prisene. Og særlig på leveransene til fattige land i Nord-Afrika og Midtøsten som tradisjonelt har basert sin kornforsyning på import av korn fra Svartehavsområdet.

I tillegg forsterkes prisstigningen av at flere land innfører proteksjonistiske tiltak. For eksempel innførte India eksportforbud for hvete 13. mai med umiddelbar virkning, og Indonesia innførte eksportforbud for palmeolje i april. Eksporten av palmeolje ble gjenopptatt i mai, men dette letter kun trykket mot verdens matoljemarked.

Fare for hungersnød

Dagens matvarekrise er ikke en krise i den betydning at det er for lite korn til å mette verdens befolkning. Men det er en krise for de mange som ikke har råd til å betale de høye kornprisene. Ifølge FNs matvareprogram står 49 millioner mennesker i 46 land i fare for å bli rammet av hungersnød.

Fattige folk konkurrerer om kornet med velfødde folk i den rike verden, hvor mange spiser store mengder prosessert korn i form av bacon og svinekoteletter, kylling og annet kjøtt. Det går med om lag 6 kilo korn for å produsere 1 kilo flesk. Dersom folk legger om kostholdet i vegetabilsk retning, eller til fisk og kjøtt som krever mindre innsats av korn, vil store mengder korn «frigjøres». Dette er allerede påpekt av mange.

Vi vil rette oppmerksomheten mot et annet forhold som påvirker kornprisen og tilbudet av korn til menneskeføde: nemlig det faktum at relativt store mengder korn benyttes til å produsere biobensin og biodiesel.

Verdens største maisprodusent, USA, brukte i 2021 om lag 36 prosent av sin maisavling til å produsere biobensin. Rundt 40 prosent av den amerikanske soyaoljen ble til biodiesel. USA bruker i dag anslagsvis 30–40 prosent av sin totale maisproduksjon til å produsere 5 prosent av bensinforbruket i USA.

Importert biodrivstoff

Som de fleste andre vestlige land har også Norge et krav om innblanding av biodrivstoff i fossil bensin og diesel. For veitrafikk er kravet for tiden 24,5 prosent. Siden 2020 har det også vært et krav til innblanding for luftfarten, pr. i dag 0,5 prosent. Alle som omsetter drivstoff i Norge, må hvert år dokumentere og rapportere til Miljødirektoratet at de benytter tilstrekkelig mengder biodrivstoff for å oppfylle disse kravene.

Nesten alt biodrivstoffet som brukes i Norge, blir importert. Litt over 60 prosent kommer fra USA (2020). Kun 1 prosent av biodrivstoffet som benyttes her, er produsert i Norge, hovedsakelig basert på biprodukter fra skogindustrien.

I 2020 importerte vi 168 millioner liter konvensjonelt biodrivstoff, altså biodrivstoff produsert fra landbruksvekster. Litt over 70 prosent av dette var produsert med raps som innsatsfaktor, cirka 16 prosent mais og cirka 5 prosent soya. Dersom vi for enkelhets skyld antar at alt hadde vært produsert av hvete, utgjør dette om lag 430.000 tonn. Til sammenligning produserte vi i Norge 332.000 tonn hvete i 2020. Vår import av konvensjonelt biodrivstoff beslaglegger med andre ord et areal som er større enn det norske hvetearealet.

Lovendringer kan vedtas raskt

I hvilken utstrekning omdanning av landbruksprodukter til biodrivstoff totalt sett bidrar til å redusere utslippene av CO₂, kan diskuteres. Vi går ikke inn i denne debatten her. Men vi reiser spørsmålet om hvorvidt de rike landene (heriblant Norge), i en situasjon med en mulig matvarekrise, skal opprettholde krav om innblanding av korn i bensin og diesel.

Å få folk til å legge om kostholdet (og på den måten redusere presset på kornforsyningen) er en krevende og langvarig prosess. Derimot kan man i prinsippet ganske raskt vedta endringer i lover og beskatning som gjør at en mindre andel av kornproduksjonen brukes til biodrivstoff.

Slik sett kan man si at det i dag står en kamp om kornet mellom fattige mennesker og biler. Stilt overfor en matkrise bør man kanskje vurdere noen radikale beslutninger hva angår innblanding av korn og soya i bensin og diesel.

World Resource Institute har beregnet at dersom bruken av biobensin i Europa og USA reduseres med 50 prosent, så vil dette kompensere for hele Ukrainas mais- og hveteproduksjon.

Finland og Kroatia har nylig redusert kravet om innblanding av biodrivstoff i bensin og diesel. Bakgrunnen for vedtaket er riktignok ikke å bidra til mer mat til verdens befolkning. Begrunnelsen er at redusert innblanding av biodrivstoff vil redusere prisene på bensinstasjonene. Men bivirkningen er mer menneskekorn og mindre bilkorn.

Et tilsvarende tiltak i Norge vil ha begrenset effekt globalt. Men det gjelder det meste et lite land som Norge gjør. Og i dagens matvaresituasjon burde vi kanskje slutte oss til dem som sier at vi bør redusere bruken av korn til bensin?