Skattepolitikken på venstresiden er overraskende moderat

Kanskje vi rett og slett hadde hatt godt av et parti til venstre for Rødt?

Det er valgår. Og før jul brukte jeg litt tid på å lese i de alternative budsjettene til opposisjonspartiene. En nyttig øvelse for å se hva som blir konfliktlinjene i tiden frem til 13. september.

Hva er arven etter åtte år med Erna Solberg? For det første er det blitt kuttet over 30 milliarder på inntektssiden av statsbudsjettet siden regjeringen tiltrådte. Det gjorde også den forrige borgerlige regjeringen, der Solberg var kommunalminister.

Det blir med andre ord mindre til fellesskapet med Høyre i regjering. Det er kjent i norsk politikk, akkurat som det ikke er overraskende at en sentral del av valgkampen kommer til å handle om velferdskutt versus skattekutt.

Litt mer overraskende er det å se hvor moderate opposisjonspartienes budsjettforslag er.

Unngår å foreslå skatteøkning

Ingen av partiene foreslår skatteøkning fra nivået den rødgrønne regjeringen avsluttet på, og alle er et godt stykke unna nivået Stoltenberg I-regjeringen etterlot seg i 2001.

Antagelig ville en ny rødgrønn regjering legge seg på et skattenivå i skjæringspunktet mellom partiene som utgjør et nytt flertall. Ifølge dagens målinger er det Ap, Sp og SV.

Spesielt Arbeiderpartiet er opptatt av å understreke at deres politikk ikke vil medføre store skatteøkninger. De gjentar i alle sammenhenger at hvis man tjener under 750.000 kroner i året, så vil man komme bedre eller uendret ut.

Mye av den samme tenkningen ser vi i SV, MDG og Rødt. Alle etablerer en terskel på mellom 600.000 og 750.000. Det store flertallet med lavere inntekt enn det, vil få skattereduksjon.

Senterpartiet foreslår et nivå om lag som budsjettforliket mellom Frp og regjeringen nå i desember. Arbeiderpartiet fryser inntektsskatten på dagens nivå, men øker formuesskatten med 7 milliarder. SV vil totalt øke skattene med 18 milliarder.

Også når det gjelder skatt på formue og rikdom, er det slående hvor moderate økninger som foreslås. Det inkluderer partier som gjerne fremstilles som svært radikale av både pressen og politikere på høyresiden.

De rikeste drar fra resten

Hva er dette et tegn på? At fordelingspolitikken fungerer fint, og at vi ikke trenger store endringer i Norge?

Vel, hvis man ser på forskjellene, så er de dramatisk økende. De rikeste drar fra resten. Det er nesten vanskelig å fatte, men i Norge har vi nå flere dollarmilliardærer enn USA i forhold til innbyggertallet, og en formuesulikhet på nivå med Storbritannia.

I praksis betyr slike forskjeller at helt vanlige sykepleiere, butikkansatte og brannkonstabler har liten eller ingen formue, mens den 27 år gamle laksearvingen Gustav Witzøe kunne stått på Karl Johan og delt ut en hundrelapp i sekundet hver dag i 30 år – og likevel øke formuen sin.

Rikdommen går i økende grad i arv. Husker du da Vanilla Ice var stor? Vel, tre av de ti rikeste på skattelistene er født etter Ice Ice baby, de er født på 90-tallet.

Ifølge Solberg-regjeringen selv er den viktigste grunnen til økende forskjeller at de rike blir rikere. Måten å gjøre noe med at toppen drar fra, er gjennom skattesystemet. Man skulle tro at dette ga seg uttrykk i et rop om mer radikal politikk.

Men har landets rikeste grunn til å bli skremt over skatteoppleggene til venstresidens partier? Ikke egentlig.

Overraskende moderate om arveavvgift

Det kan diskuteres frem og tilbake hva som er et fornuftig nivå på formuesskatten, men selv det mest radikale forslaget – SV og Rødts forslag – er egentlig overraskende pragmatisk – en økning på omtrent 4 milliarder fra det nivået de rødgrønne styrte på.

Enda tydeligere blir det når vi ser på arveavgift. Ledende økonomer og ulikhetsforskere som Tony Atkinson har argumentert for at arveavgift er en sentral del av et effektivt skattesystem. Det hindrer at makt og privilegier setter seg gjennom generasjoner og bidrar til at penger investeres effektivt. Også OECD har pekt på det samme.

Likevel er SV, Rødt - og dessuten Venstre - de eneste partiene på Stortinget som går inn for å innføre arveavgift. Men satsene som foreslås, selv i det mest radikale forslaget (som Rødt kaller en dynastiskatt), er overraskende moderate.

For arvegaver på over 100 millioner kroner foreslår for eksempel Rødt en sats på 25 prosent arveavgift. Dette er langt lavere enn for eksempel Storbritannias og Frankrikes arveavgift, som har makssatser på 40 og 60 prosent.

Thomas Piketty og Emmanuel Saez har argumentert for at en optimal sats ligger i rommet 50–60 prosent, og enda høyere for de største summene. (Vi husker vel alle oljefondssjefen som sa på første pressekonferanse, før han ble mer striglet i rollen, at han mente det godt kunne være 100 prosent arveskatt.)

Det gjøres ikke nok

Totalt sett skatter vi i Norge rikdom som formue, eiendom og arv langt mindre enn hva tilfellet er i resten av OECD.

Faglige anbefalinger er krystallklare på at vi trenger et skatteskift fra inntekt over på ulike former for rikdom. Det er med andre ord rom for å ta i enda mer. Når vi vet at nordmenn flest blir stadig mer kritisk til den økonomiske ulikheten, burde det være politisk handlingsrom for dette.

I opposisjonens alternative budsjetter ligger det riktignok mye bra velferdspolitikk, som å øke fagforeningsfradraget. Forskningen forteller oss at det har en effekt for å få et mer organisert arbeidsliv.

Et gratis skolemåltid reduserer sammenhengen mellom dårlig råd og dårlig kosthold. Billigere tannhelse reduserer sammenhengen mellom dårlig råd og dårlige tenner. Billigere barnehage eller SFO betyr mer lek og læring for flere av våre barn.

Men gjøres det nok for å sørge for å begrense opphopningen av penger i toppen? Nei. Det er ikke vanskelig å forstå at et ansvarlig, sosialdemokratisk parti ikke går inn for å snu åtte år med skattekutt i en håndvending. Men det er overraskende at ikke partiene lenger til venstre klemmer mer til.

Kanskje vi rett og slett hadde hatt godt av et parti til venstre for Rødt?

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter