Kronikk

Jeg mistet begge søsknene mine til samme hjertesykdom jeg selv har

  • Paal-André Grinderud
    Paal-André Grinderud
    Forfatter og skribent

Paal-André Grinderud skriver om håpet som aldri blir borte. Foto: Dan Petter Neegaard

Det er uvanlig at en familie blir rammet så hardt, sier legene på sykehuset. Det får jeg ikke gjort noe med.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg glemmer aldri turene til Hallingdal som barn. Walther, Wanda, Tom og tvillingene. Mette var min tvillingsøster. Vi kjørte en skinnende Saab som far var så stolt av. Den var lys beige i fargen. Far var journalist og politisk engasjert. Mor var mer sjenert. Men ingen laget multesyltetøy som henne.

Min bror Tom var vel den første som viste symptomer på å være hjertesyk av oss barna. Det ble sagt etter hans bisettelse. Vi var en familie på fem som var så glade i hverandre. Min tvillingsøster Mette tenkte nok ikke at hun også skulle bli rammet.

Jeg hørte overlegene som snakket så høflig til meg i det lukkede rom: Det første som raste gjennom kroppen min var at denne situasjonen hadde ikke min gode tvillingsøster maktet. Hun slapp det. Hun døde av blodpropp i hjertet. Massivt hjerteinfarkt. Og hun som trøstet seg med at nå ville alt gå så bra etter operasjonen hun måtte ta på Rikshospitalet.

Tårer er ikke farlige

Mange medmennesker strever med å klare seg gjennom dagene. Det kan være så mange årsaker til det. Vi må kanskje gjøre noe vi ikke liker iblant. Å fortelle hvordan vi egentlig har det.

Tårer er ikke farlige, men befriende. Vi må se oss i speilet og godta det vi ser. Det er vår alles skjebne. Det er en reell situasjon vi må leve med: Liv og død. Ingen av delene er farlige, bare faser som er naturlige. Tårer kan deles. Tårer er ikke triste eller glade. Det er det vi mennesker som er.

Jeg er livredd og håpefull på en og samme tid nå om dagen. Jeg ser ansiktet til søsteren min tre frem. Etter obduksjonen av henne ble jeg beroliget av den kvinnelige patologen. Lidelsen hadde ikke vart lenge. Hun døde raskt.

Jeg lukket øynene og sa: Det var jeg som fant henne. Patologen sa på en så omtenksom måte at jeg måtte passe på meg selv, og at det var helt riktig at legene hadde doblet dosen på mine medisiner.

Det er ingen tvil i mitt hjerte om Guds eksistens, men hvordan skal jeg kunne tro midt i alle tap av familie? Så kommer det plutselig noe min vei. Et sterkt vindkast, kraftig regn eller postmannen som legger en pakke som er for stor for postkassen, utenfor døren min. Han hadde ikke trengt å gjøre det. Men han gjør det likevel. Det berører.

Mitt ønske er at døren til det lukkede smerterom kan åpne seg og slippe meg helt fri. Kanskje jeg kan våge å si ærlig til folk når de spør om det går bra. Si det som det er: Dessverre vil jeg ikke bli frisk.

De åpne dørene

Noen dager ganger går jeg ut i natten. Et lite stjerneskudd skjøt fart. Jeg sto der klokken 02.43. Ingen biler, bare et lite sus fra byen. En ulende bil i det fjerne fanget ikke lenger min oppmerksomhet.

Livsforlengende behandling. Ordet som jeg aldri hadde villet forstå. Jeg bøyde hodet og sa stille: Takk for all hjelp som jeg får fra helsevesenet. Vagt kunne jeg høre en pipelyd. En liten katt sto på andre siden av veien. Jeg tenkte på alle åpne dører som jeg hadde passert gjennom livet. Alt fra redsel til håp. Nå konkurrerte de om plassen i livet mitt.

I løpet av tre år hadde jeg mistet begge søsknene mine til samme hjertesykdom som jeg selv har. Mor og far reiste til himmelen da jeg var barn.

Det oppleves fortsatt som å stå midt inni en haug med piggtråd. Derfor kunne jeg ikke lenger se på dosetten med medisiner når jeg tok dem. Det var akkurat som denne lille katten ville gi meg håp med på veien hjem til leiligheten.

Lyset i korridorene

– Det er ikke alltid mørkt, sa en sykepleier på sykehuset til meg. Nennsomt tok hun hånden min. Hun så på meg: – Du er sterk, sa hun. Jeg nikket forsiktig til henne. Like etter kommer kollegaen hennes. De snakket med meg på vei til operasjonsavdelingen. Jeg så lyset igjen og igjen. Store lysstoffrør i taket. I mitt indre landskap kunne jeg igjen se Hallingskarvet. Der mor og far tok oss barna med om sommeren.

Lyset i korridorene kunne ikke minne meg om Hallingskarvet, men om at jeg ikke måtte glemme mitt håp og tro. Den mor og far ga meg som barn. Barnetroen på at det ville ende godt. Der hvor den aldrende budeien alltid satt på trappen med åpne armer. Ansiktet hennes lyste. Jeg fikk separere melk rett fra kua. Det ble til melk i ett spann og fløte i et annet. Den gangen ante jeg ikke at jeg var født med en skjebne som ingen var skyld i. En familiær arv.

Minnene fra den gode delen av barndommen rører meg daglig. Min mor og far elsket oss barna den tiden vi fikk sammen.

I mitt hus

Der hvor vår skjebne ble fanget på så mange måter. Mor strevde. Jeg forsøker nå å bygge en bro fra barndommen min til her og nå. Det har på mange måter vært en ustødig bro. Akkurat som den har hengt i luften uten støtte. Far var en skøyer, sa mor. Han var meget alvorlig når det var på sin plass.

I mitt hus. Inni meg et sted bor hele min familie. Det er uvanlig at en familie blir rammet så hardt, sier legene på sykehuset. Det får jeg ikke gjort noe med.

Jeg har så mye å takke min familie og venner for. Når livet endrer seg, må vi mennesker bare følge med, sa en eldre kvinne til meg på sykehuset. Det er nytteløst å stritte imot det som ikke kan endres. Jeg nikket. Så sa hun: Tenk pent om det gode som har vært. Erkjenn det vonde og vanskelige som er akkurat nå.

Jeg lar Arvo Pärt, en av musikkens mestere, hjelpe meg på veien videre her i livet. I takknemlighet til leger, sykepleiere, psykiater, prest og annet helsepersonell som lyser hjelp til hjertet mitt. Den stråleglansen og håpet de gir, er sterkere enn gatelykter en mørk natt.

Ingen er alene sammen! I mitt hode er denne setningen slik. Jeg har fortsatt noe jeg vil pakke ut og glede meg til: Kokos twist. Den spiser jeg så ofte jeg kan etter at jeg har pusset tennene, ikke før! Mor sa til meg at det er viktig å gi seg selv oppmuntringer.

Jeg har fortsatt noe å pakke ut: En adventstid og jul som kommer. Leiligheten min skal lyse glede og håp. Akkurat som min mor Wanda, mormor Dagmar og oldemor Signe gjorde i sine hus når julen nærmet seg.

  1. Les også

    Hjerte-engstelse | Paal Andre Grinderud

  2. Les også

    Til alle i helsevesenet som så mitt redde hjerte. Dette er til dere. | Paal-André Grinderud

  3. Les også

    O jul, med din uro | Paal André Grinderud

  4. Les også

    Gå ut av forestillingen og inn til ditt hjerte | Paal Andre Grinderud

Les mer om

  1. Sykdom
  2. Familie
  3. Kronikk

Flere artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    Småbarnsforeldre kan lære mye av spillutviklere

  2. KULTUR
    Publisert:

    Bokanmeldelse: I klasse med Astrid Lindgren

  3. NORGE
    Publisert:

    Sara (27): – Temperamentet til min far styrte hverdagen. Det bestemte hva jeg skulle spise, ha på meg, hvem jeg kunne omgås.

  4. VERDEN
    Publisert:

    De hadde i det minste råd til mat. Så feide pandemien over landet – igjen.

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Druknede Alan (2) på stranden rystet verden. Fem år etter har folk sluttet å bry seg, mener guttens far.

  6. NORGE
    Publisert:

    Noen voldsofre sliter psykisk og fysisk. Men ikke alle. Hvorfor får mange likevel et ganske bra liv?