Kronikk

Helseministeren svikter legespesialistutdanningen

  • Pål Gulbrandsen
    Pål Gulbrandsen
    Lege

Å endre opplæringskulturen i sykehus er en investering, mener Pål Gulbrandsen. Foto: Illustrasjonsfoto: Paul S. Amundsen

Og mangelen på penger er det minste problemet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Med virkning fra mars 2017 ble det innført en omfattende reform av legers spesialistutdanning. Så kastet departementet kortene. De regnet med at resten ville gå av seg selv. Hvor naiv er det mulig å være?

Helseminister Bent Høie og Høyre har vært flinke til å øke folks forventninger til hva helsetjenesten kan levere. Men den er i ferd med å bli en koloss på leirføtter.

Når ny teknologi skal anskaffes, står det sjelden på pengene. Slik kan man bevilge to protonsentre i Norge, mens Sverige klarer seg fint med ett. Men når det gjelder helsetjenestens grunnstoff, kvaliteten på de menneskelige ressursene, skal det spinkes og spares: Ikke én krone ekstra til å gjennomføre en viktig og nødvendig reform.

Hvor naiv er det mulig å være? spør Pål Gulbrandsen. Foto: Jan T. Espedal

Noen unge leger er redde for å gjøre feil. På grunn av mangelfull veiledning bruker de lang tid på å bli kompetente. Andre kan være bråkjekke og ta på seg risikofylte oppgaver uten at kompetansen er sikret.

Spesialistutdanningsreformen skulle bidra til økt trygghet for pasientene og leger som raskere lærer viktige prosedyrer. Høies manglende finansieringsvilje torpederer dette. Men mangelen på penger er det minste problemet.

Les også

Medisinen tar livet av oss

Vingeklippet fagmyndighet, ingen styringsvilje

Verre er spillet mellom departementet, Helsedirektoratet og helseforetakene.

Det er nemlig slik at fagmyndigheten Helsedirektoratet ikke får lov til å formulere annet enn anbefalinger til foretakene, selv når de egentlig er ment å være pålegg. Politikere og byråkrater lurer oss ved å omdefinere betydningen av ord i språket vårt.

Mange timer går med i foretakene til å diskutere hva de gjøre og hva de kan komme unna med når det gjelder aktiviteter i reformen. Dette er fordi helseforetakene ikke vil la seg instruere av et direktorat. I dette har de departementets støtte. Det finnes altså ikke styringsvilje heller.

Bent Høie og Høyre har vært flinke til å øke folks forventninger til hva helsetjenesten kan levere. Men den er i ferd med å bli en koloss på leirføtter, mener Pål Gulbrandsen. Foto: Karen Gjetrang / NTB

Som om ikke det er nok, vil det som skulle være en nasjonal kvalitetsreform være preget av regional ulikhet. Regionene bestemmer nemlig selv hvor listen ligger for hva som er godt nok. De er ikke pålagt å bli enige.

Det er opprettet regionale utdanningssentre. Rollen deres er i hovedsak koordinerende. De er svakt finansiert, svakt tilkoblet kliniske avdelinger og har begrenset legefaglig kompetanse. De har ingen beslutningsmyndighet og ingen instruksjonsmyndighet overfor underliggende lokale helseforetak. Ikke engang regionens fjerne toppledelse har det.

Ethvert sykehus gjør altså som det vil.

Trenger leger å lære veiledning, da?

Et vesentlig element i reformen var å gjøre opplæring i faglig vurdering, observasjon, tilbakemelding, instruksjon, kommunikasjon og personlig veiledning til forutsetninger for å bli godkjent spesialist.

Selv om veiledning var obligatorisk også tidligere, fikk ikke leger opplæring i å veilede andre. Hvor god veiledning den enkelte unge legen fikk, var dermed opp til lokale tradisjoner og enkeltlegers interesse og engasjement i å lære opp sine underordnede.

Spesialistgodkjenningen var tidligere basert på tjenestelengde og en viss mengde gjennomgåtte kurs, men ikke på personlig vurdering av kompetanse. Dermed var det mulig «å gå under radaren» og få autorisering som spesialist – og likevel mangle kvalifikasjoner.

Etter reformen skal det gjøres en konkret vurdering av hva man faktisk har lært eller kan. Da må det også gis opplæring i å vurdere og gi tilbakemelding. Fortsatt kan man høre leger si at «det eneste som hjelper, er kjeft» eller «han der kan vi ikke bruke».

Et kulturendrende program

I dette landskapet ga fagdirektørmøtet i Helse Sør-Øst sin støtte til utviklingen av et kursprogram i veiledning, supervisjon og kommunikasjon for erfarne spesialister. Dette ble funnet nødvendig av mangel på lokal kompetanse og for å sikre en kulturendring når det gjelder læringsmetoder i alle sykehus.

Målet var å gjøre sykehusene selvgående med egne kursholdere og kompetent opplæring i løpet av ti år. Innholdet er omtalt i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Å bli kompetent til å lære bort er en prosess som krever tid og rikelig med praktisk trening i grupper. Programmet går over fire samlinger, med hjemmeoppgaver der kursdeltakerne gjennomfører sitt første lokale kurs med observasjon og tilbakemelding fra oss som driver programmet.

Opplegget er lærerintensivt og dyrt. De 50 deltakerne fra Helse Sør-Øst og Helse Midt-Norge har gitt glimrende evalueringer. De har utviklet kurs tilpasset egne foretak med godt resultat. I de fleste foretak i landet gis imidlertid fortsatt undervisningen om veiledning i form av teoribaserte forelesninger. Billig – og kjedelig – sier leger som har opplevd det.

Uten pålegg velger mange helseforetak det billige. Programmet står nå i fare for å bli lagt ned fordi sykehusene ikke har råd til å sende leger dit.

Les også

Er pasienter kravstore systemutnyttere?

Bedre kommunikasjon gir færre feil

Det å lære god kommunikasjon med pasienter gjennomføres fortsatt ikke i de fleste norske sykehus. For deg som er pasient eller pårørende, kan det være nyttig å vite.

Man tror nemlig at det holder med noen timer i medisinstudiet. Men kommunikasjon er vanskelig, og må trenes mens man er i arbeid.

Prinsipper for god kommunikasjon er allmenne. Det betyr at når vi bruker slike prinsipper i programmet vi har utviklet, opplever legene selv hvor godt de fungerer. Det smitter videre til hvordan leger kommuniserer med pasienter og annet personell, og dermed til en helsetjeneste med færre feil og misforståelser, bedre pasientopplæring og arbeidsmiljø.

Det er knapt til å tro Høie sjøsetter en så viktig reform uten finansiering og styring.

Å endre opplæringskulturen i sykehus er en investering. Man skulle tro at en Høyre-ledet regjering var såpass oppdatert på det å drive bedrifter at den innser at reformer kommer med overgangskostnader. Ti års nasjonalt koordinert innsats med vekt på praksisbasert ferdighetstrening er resepten. Slik det nå ser ut, frykter vi at det går med denne reformen som med andre «forbedringer» av «pasientenes helsetjeneste»:

Et hav av tid går med til å dokumentere at man har gjort det man skal, uten at det gir en faktisk økning i kvalitet.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  1. Les også

    Helsejurist: Pasienter har rett til informasjon

  2. Les også

    Test! Test! Test! Og hva det betyr når koronaviruset truer

Les mer om

  1. Kommunikasjon
  2. New Public Management
  3. Helse
  4. Sykehus
  5. Fastlegene
  6. Helsedirektoratet

Relevante artikler

  1. NORGE

    Sykepleierne forbereder seg på ny korona-maraton

  2. NORGE

    Frp: Vil at sykehus får ansvar for alle legene i kommunene

  3. NORGE

    Fagråd: To norske sykehus bør slutte å operere for lungekreft

  4. NORGE

    Samvittighetsfulle sykepleiere og leger ga Trygve den døden han ønsket

  5. NORGE

    Kampen om pasientjournalen din pågår nå. Liv og milliarder av kroner står på spill.

  6. DEBATT

    Kort sagt, fredag 20. november