Kronikk

Gi oss et helsevesen som først og fremst er hjelpsomt, ikke lønnsomt!

  • Tor Levin Hofgaard, president i Norsk psykologforening

Shutterstock/NTB scanpix

Med innsatsstyrt finansiering risikerer vi å prioritere andre mål enn dem som er best for pasienten.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Du har en psykisk lidelse. Det kan være angst, depresjon eller posttraumatisk stresslidelse fordi du har vært utsatt for en kritisk livshendelse. Det finnes en annen pasient som har fått nøyaktig samme diagnose som deg. Men på de fleste andre livsområder er dere vidt forskjellige. Den ene er innvevd i et nettverk av varme og støttende mellommenneskelig relasjoner og har stødig økonomi. Den andre sitter fast i sosialt og økonomisk utenforskap. Risikobelastningene og beskyttelsesfaktorene i livene deres er altså vidt forskjellige.

Trenger dere nødvendigvis samme behandling?

Tor Levin Hofgaard. Privat

Utskrives for tidlig

Regjeringen har innført prinsippet om innsatsstyrt finansiering i psykisk helsevern.

• Sykehusene blir finansiert på grunnlag av aktiviteten de utfører, ikke resultatene.

• Ordningen er som skapt til å levere flest mulig behandlinger fremfor å levere best mulig behandling.

• innsatsstyrt finansiering er som skapt for å levere samme behandling til pasienter med ulike behov

Ordningen inviterer dessuten til vridningseffekter: Resultatet kan blant bli at pasienter utskrives for tidlig for sikre nok inntjening, men kommer kjapt til tilbake. Andre land har erfart akkurat dette. I en studie fra blant annet fra England, Skottland, Sveits og Sverige økte oppfølgingsbehovet etter innleggelse med 24 prosent for pasientene etter overgang til innsatsstyrt finansiert.

Overføringsverdien av studier fra andre land kan alltid problematiseres, men neppe mer enn konsekvensene av å la økonomiske hensyn gå foran kvaliteten på pasientbehandlingen.

En rekke såkalte «kodingsskandaler» ved norske sykehus vitner om at belønningssystemer basert på standardiserte mål, øker risikoen for at vi ender med å løpe etter andre mål enn dem som er best for pasienten.

Eksempel: Tenåringen må vente lenge

Et sykehus skal utrede en familie der tenåringen viser tegn på spiseforstyrrelse. Det faglig mest forsvarlige vil være å invitere familien til én intensiv utredningsdag for å komme i rask posisjon til å gi livsviktig behandling. Men innsatsstyrt finansiering gir sykehuset bedre økonomisk uttelling hvis utredningen stykkes opp i flere konsultasjoner. Dermed tar utredningen mye lengre tid, og tenåringen må vente lenger på at behandlingen kan begynne.

Eksempel: Familien får en lang tur

Som behandler vil du komme i kontakt med pasienten og familien hans som bor en halv dagsreise unna sykehuset. Du mener det holder med en telefonsamtale, men sykehuset pålegger deg å innkalle til en konsultasjon fordi det gir en høyere takst. Familien får en lang og slitsom tur som først og fremst er økonomisk, ikke faglig begrunnet.

Eksempel: Får ikke hjelp

For mange pasienter med alvorlig rus og psykisk lidelse er oppsøkende behandling en forutsetning for å kunne komme i posisjon til å gi hjelp. Du får rett og slett ikke pasienten til stille på sykehuset. Men oppsøkende behandling har trange kår innenfor innsatsstyrt finansiering. Slik behandling lønner seg rett og slett ikke. Dermed risikerer vi at mennesker med alvorlige psykiske lidelser ikke får nødvendig hjelp.

Med innsatsstyrt finansiering blir kvalitet en konstruksjon

Dette er reelle eksempler fra norsk sykehushverdag. Med innsatsstyrt finansiering blir kvalitet en konstruksjon. Man velger kvalitetsindikatorer fordi de enkelt kan telles, ikke fordi de gjenspeiler reell kvalitet. Ved å knytte incentiver til disse konstruerte kvalitetsbegrepene, ledes oppmerksomhet bort fra andre typer aktivitet som også kan være nødvendige og effektive. Kvaliteten blir dårligere på tjenester som det ikke er knyttet incentiver til.

Uegnet for psykisk helse

innsatsstyrt finansiering er først og fremst utformet for somatiske lidelser. Innenfor somatikken kan det være godt samsvar mellom diagnose og kostnad. Det kan være ganske forutsigbart hva som trengs for å behandle en pasient for brukket lårhals, punktert lunge eller brystkreft. Den samme forutsigbarheten gjelder sjelden psykiske lidelser.

Utfordringen for somatiske lidelser vil kun være å stille diagnosen. Kjenner legen diagnosen, vil hun som regel også vite hvilken behandling du trenger. For psykiske lidelser er det annerledes: Selv om du har diagnosen, er det ikke gitt hva slags behandling du skal ha.

Et finansieringssystem som baserer seg for mye på standardisert behandling, kan føre til at pasienten enten får for lite eller for mye hjelp, skriver Tor Levin Hofgaard. Mat Hayward/Shutterstock/NTB scanpix

En nyskilt mor med eneansvar for en åtteåring med lærevansker kan ha helt andre behov for behandling for sin depresjon, enn en 62-år gammel mann som står med sluttpakke i den ene hånden og en eksistensiell livskrise i den andre fordi han opplever å være på vei ut av (arbeids)livet.

Det som utløser og opprettholder lidelsen, og risiko- og beskyttelsesfaktorene som er til stede i pasientens liv, kan være vidt forskjellig. Behandlingen må derfor skreddersys. Dermed blir det vanskelig å forhåndsbestemme hva behandlingen skal koste, slik innsatsstyrt finansiering langt på vei gjør.

Hjelpsomt, ikke lønnsomt

Jo alvorligere lidelse, jo større vil behovet være for variert hjelp. Noen trenger hjelp fra flere tjenester samtidig. Et finansieringssystem som baserer seg for mye på standardisert behandling, kan føre til at pasienten enten får for lite eller for mye hjelp. I begge tilfeller risikerer vi at pasienten ikke får hjelpen han/hun trenger, og samfunnet sløser bort verdifulle ressurser.

God behandling forutsetter at behandlingen kan tilpasses behovene til den enkelte pasient. God behandling handler også om å velge «verktøy» etter hvilke problemer pasienten trenger å få hjelp til å løse.
Vi trenger et finansieringssystem som er tilpasset pasientmangfoldet. Et finansieringssystem der det som gir gode resultater for den som søker hjelp er et viktigere kvalitetsmål enn «produksjonsmengde».

Gi oss et helsevesen som først og fremst er hjelpsomt, ikke lønnsomt.

Vårt budskap til Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og andre sentrale folkevalgte er derfor: Gi oss et helsevesen som først og fremst er hjelpsomt, ikke lønnsomt. Først da blir vi gode hjelpere og kan etterleve prinsippene som ligger til grunn for målet om «pasientens helsetjeneste».

Flere debattsaker fra Aftenposten:

  1. Les også

    Morgan Andersson: Nei, blindsoner er ikke barnas ansvar

  2. Les også

    Kjetil Lund: Da statssekretæren var på gråten under regjeringsskiftet

Les mer om

  1. Stortingsvalg 2017
  2. Jonas Gahr Støre
  3. Erna Solberg
  4. Psykisk helse

Stortingsvalg 2017

  1. NORGE

    Stortingspresidenten åpnet Barnas valg på Eidsvoll

  2. DEBATT

    Hvordan kan Erna Solberg sørge for å bli valgt tredje gang?

  3. POLITIKK

    Ti grunner til at han slår opp med Solberg og Jensen

  4. POLITIKK

    Ap vil foreslå asylendringer snarest

  5. POLITIKK

    Slår opp med Erna Solberg og Siv Jensen på onsdag

  6. POLITIKK

    – It ain't over till the fat lady sings, sa Trine Skei Grande – på vei inn til møtet i statsministerboligen.