Kronikk

Forskjellene i Oslo går ikke mellom øst og vest, men på kryss og tvers | Erik Nordbø og Kristin Clemet

  • Kristin Clemet
    Leder, Civita
  • Erik Nordbø

Østkanten krymper blant annet fordi unge voksne med høy utdanning og inntekt strømmer til tradisjonelle, sentrumsnære østkantområder, skriver Erik Nordbø og Kristin Clemet. Her fra Gamle Oslo, Arups gate. Fra Gamle Oslo

Skal man gjøre noe med byens problemer og utfordringer, må nyansene frem, mener Erik Nordbø og Kristin Clemet i Civita.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I den såkalte Ammerud-rapporten fra 1970 beskrives de nye boområdene i Groruddalen i lite flatterende ordelag. Det samme opplevde Stovner i 1975 med Stovner-rapporten, som satte søkelyset på manglende grunnkunnskaper hos barn på Stovner.

I 1994 utga Fafo en rapport med navn «Oslo: den delte byen», og debatten om forskjeller i sosiale og økonomiske kår langs byens øst/vest-grense har gått regelmessig i både lokal— og rikspresse.

Skylder på systemsvikt

I forbindelse med kommunevalget er debatten kommet opp igjen. Heidi Marie Kriznik ga nylig ut boken Den delte byen på Manifest forlag, der hun har skissert det hypotetiske livsløpet til to jenter oppvokst i henholdsvis bydel Vestre Aker og Gamle Oslo.

Erik Nordbø privat

Førstnevnte har, ifølge Kriznik, medfødte fordeler på stort sett alle sosioøkonomiske områder, og forfatteren skylder på systemsvikt, feilslått politikk og planlagt ulikhet. Som hun skriver i boken sin:«De økende forskjellene skjer ikke av seg selv. De er en konsekvens av politiske beslutninger. Det er en villet politikk, må vi tro. For hvis den ikke er villet, skyldes det at vi har bevisstløse politikere, og det er ikke noe bedre å tenke på.»

Kristin Clemet Ørn E. Borgen

At det er forskjeller i levekår innad i Oslo, er det godt statistisk belegg for å påstå. Slik er det også i de fleste andre byer i verden.Det som imidlertid sjelden kommer frem i debatten om Oslo, er for det første at forskjellene internt i bydeler kan være vel så store som forskjellene på tvers av bydelene, og for det andre at områdene som kommer dårligst ut på ulike levekårsindikatorer internt i Oslo, gjerne kan ligge godt over landsgjennomsnittet.

Politikkutvikling basert på øst-vest-retorikk har lite for seg

Civita publiserer fredag et notat som belyser levekårsforskjellene i Oslo på en mer nyansert måte. Indikatorene vi bruker, er hovedsakelig de samme som FN bruker for å regne ut sin årlige Human Development Index, nemlig forventet levealder, utdanningsnivå og inntektsnivå (FN bruker bruttonasjonalproduktet pr. capita, for Oslo brukes gjennomsnittlig inntekt).

Det er denne indeksen som jevnlig plasserer Norge på topp som «verdens beste land» å bo i. Notatet viser at en geografisk betinget politikkutforming basert på øst/vest-retorikken har lite for seg.

Det er flere grunner til at forestillingen om «den delte byen» ikke er så nyttig:

Østkanten krymper

Den tradisjonelle østkanten blir mindre. Ser man for eksempel på innbyggernes utdanning – en av de viktigste indikatorene på fremtidige levekår – er det tydelig at bydelene i «indre øst», det vil si de sentrumsnære bydelene Sagene, Grünerløkka og Gamle Oslo, ikke skiller seg nevneverdig fra vestkantbydelene. Samtlige sentrumsbydeler ligger over snittet i Oslo.

Årsaken til at østkanten krymper, er såkalt gentrifisering, det vil si at det skjer en tilstrømning av unge voksne med høy utdanning og inntekt, til disse bydelene.

For 30 år siden begynte de å flytte til Grünerløkka, nå flytter de blant annet til Tøyen.

Når «østkanten» krymper til drabantbydelene i ytre øst, det vil si Alna, Søndre Nordstrand og Stovner, viser det at «østkanten» nå i stor grad er sammenfallende med de bydelene som har høyest andel personer med innvandringsbakgrunn.

Blant førstegenerasjons innvandrere mangler det ofte på formell utdanning og kompetanse, samtidig som de ikke har de samme språk— og kulturferdighetene som personer som er født i Norge – og det er derfor også i denne delen av befolkningen vi ofte finner levekårsproblemer.

Ingen ghettolignende områder

Hvor alvorlig dette problemet er, avhenger i stor grad av hvordan det går med etterkommerne. Og her er bildet langt mer positivt: Forskjellene mellom barn av innvandrere og barn av etnisk norske foreldre er små når det kommer til utdanning og arbeid. Det er også verdt å merke seg at Oslo, i motsetning til store byer i våre naboland, ikke har noen ghettolignende områder.

Forskjellene mellom barn av innvandrere og barn av etnisk norske foreldre er små når det kommer til utdanning og arbeid

Men selv med en krympet østkant, blir bildet unyansert, dersom man bare sammenligner øst og vest. Det er nemlig store forskjeller innad i bydelene – i de tilsammen 94 delbydelene i Oslo.

Beboerne i én delbydel i Alna bydel har for eksempel en høyere gjennomsnittsinntekt enn beboerne i alle delbydelene i vestkantbydelen St. Hanshaugen. Og to delbydeler i Søndre Nordstrand har lavere barnefattigdom enn syv av Frogners åtte delbydeler.

Det er heller ikke belegg for å si at ulikhetene mellom bydelene i Oslo øker.

Inntektsveksten i øst og vest er ganske lik, og utdanningsnivået øker mer i øst enn i vest. Skillet mellom utdanningsnivået i Ullern og Grorud er mindre i dag enn det var i 2007.

Milevis over landsgjennomsnittet

Oslo, herunder mange av de delbydelene som skårer dårligst, gjør det også bra sammenlignet med resten av landet.

55 prosent av delbydelene ligger over landsgjennomsnittet når det gjelder inntekt, mens 92,5 prosent ligger over landsgjennomsnittet med hensyn til høyere utdanning .

I delbydel Enerhaugen, som Kriznik bruker som følgeeksempel på Oslo øst i boken sin, har 43 prosent av beboerne høyere utdanning. Det er milevis over det nasjonale snittet på snaue 22 prosent, og blir faktisk bare forbigått av kommunene Asker og Bærum på landsbasis.

Heller ikke levealder er et pålitelig mål for å trekke opp et skille mellom øst og vest.

I tillegg til at det er et vanskelig mål å bruke, dukker det opp flere overraskelser: Sagene kommer for eksempel dårligst ut, selv om den er blant de bydelene i Oslo som har den høyest utdannede befolkningen.

Mer enn å være en delt by, er Oslo en sammensatt by. Forskjellene finnes, men de går på kryss og tvers av gamle skiller

Flere drabantbydeler gjør det mye bedre enn for eksempel St. Hanshaugen, og Søndre Nordstrand, som, sammenlignet med resten av Oslo, har lavt utdannings- og inntektsnivå, ligger høyt på listen over bydeler i Oslo når det gjelder forventet levealder.

Oslo er ikke en delt by

Også andre indikatorer understreker bildet. Oslo har f.eks. den laveste andelen uføretrygdede i landet, mens 76 prosent av Oslos ungdomsskoler skåret bedre enn landssnittet på de nasjonale prøvene for skoleåret 2014–2015.

Mer enn å være en delt by, er Oslo en sammensatt by.

Forskjellene finnes, men de går på kryss og tvers av gamle skiller. Oslo har unngått mange av de problemene store byer i andre land har, og Oslo gjør det skarpt sammenlignet med resten av Norge.

Skal man gjøre noe med de utfordringene og problemene Oslo tross alt har, må slike nyanser frem.

Si din mening og få med deg de viktigste og beste debattene - følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    En by med enda større forskjeller?

  2. Les også

    Innen 2070 vil Oslo være en millionby

  3. Les også

    Aftenposten mener: Nytt kollektivnett får følger for Regjeringskvartalet

  4. Les også

    Kompakt by og balansert utvikling kan kombineres

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Oslo
  3. Byutvikling

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Store forskjeller mellom Oslos bydeler i andel personer med betalingsanmerkning

  2. KRONIKK

    Oslo-ungdommens rusdelte by | Willy Pedersen og Anders Bakken

  3. SID

    – Religion kan påvirke forskjellen på åpenhet mellom øst og vest

  4. OSLOBY

    Se hvilke barnenavn som er mest populære i din bydel

  5. DEBATT

    Vi er ikke redde for å snakke om problemene på Oslo Øst, men fakta sier noe annet enn NRKs fremstilling

  6. OSLOBY

    I dette nabolaget i Oslo er under halvparten i jobb