Kronikk

Kirken følger et nokså pinlig mønster: Støtten i frihetskampene kommer alltid i seneste laget | Trond Enger

  • Trond Enger, 1.amanuenis i religionskunnskap og religionspedagogikk (em.) Høyskolen i Østfold, prest
Det går fremover –men med kirken på slep. De sene tidspunktene for engasjementene får det som kunne vært modige vekkerop til å lyde som hyggelige ettermiddagsgjesp, skriver Trond Enger.

Vil Kirken nå danne fortroppen i kampen for dyreslavene?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Endelig kan også likekjønnede få gifte seg i kirken. Så nå er også denne kampen vunnet. De siste 200 år er det virkelig gått fremover – i hvert fall i vår del av verden, på tross av tidvise tilbakeslag i form av brutale diktaturer og kriger.

Vi har ikke bare greid å legge de verste av disse bak oss, men vi har sett at slaveriet er blitt avskaffet, arbeideres kår radikalt forbedret, kvinnene blitt frigjort, raseskiller brutt ned, og at skaperverket blir møtt med ny respekt.

Trond Enger

Med FNs erklæring om de universelle menneskerettigheter fikk vi en målestokk for menneskeverd og frihet som alle – også religionene – må avlegge regnskap overfor. Og vi har ikke minst opplevd at homofiles seksualitet er blitt akseptert på lik linje med heterofiles, selv i kirken. Jo, det går sannelig fremover!

Noen har måttet kjempe

Intet av dette er kommet av seg selv. Det har krevd kamp, det har kostet. Modige enkeltmennesker og grupper i og utenfor kirkene har kjempet det frem.

Slavefrigjøring, sosial rettferdighet, likestilling mellom kjønn og raser, vern om skaperverket, likekjønnedes selvfølgelige rett til både et seksualliv og ekteskap – i dag ser også det kirkelige lederskap dette som virkeliggjørelse av evangeliets glade budskap om frihet og kjærlighet.

Det er bare én liten hake ved denne kirkelige støtte: den kommer alltid litt i seneste laget.

Den gang da kampene ble utkjempet, den gang det virkelig kostet noe å kjempe for sosial rettferdighet, miljø, likestilling, demokrati, ytringsfrihet og homofiles og lesbiskes rett til seksualliv og trygghet, da var som regel Kirken motspiller, ikke medspiller, i kampen.

Kirkens lederskap kom nesten alltid på den riktige siden av banen først da kampen mer eller mindre var avgjort. Da det ikke lenger kostet noe.

Først etter at andre hadde måttet belære Kirken om hva Kristi kjærlighet burde tvinge oss til.

Kirkens snuoperasjoner

Kirkens lederskap synes å følge et nokså pinlig mønster. I frihetskampenes begynnelse stiller de seg på makthavernes side – med Bibelen i hånden.

Når det så ser ut som om frihetskampen kan bli vunnet, og det kanskje ikke er noen vei tilbake til de gamle ufriheter og urettferdigheter, når det å beholde sine gamle standpunkter kan komme til å koste mer enn det å innta nye, ja, da annonserer de kirkelige ledere én etter én at de må gå i sin «tenkeboks».

Kirkemøtet 2016 vedtok at homofile kan få gifte seg i Den norske kirke, i fjor deltok kirken i paraden til Oslo Pride. Kirkens sene homoakseptants fungerer bare som et litt pinlig forsøk på å gjøre seg viktig også i baktroppen, skriver Trond Enger.

Og når de så er sikre på hvilken vei vinden blåser, våger de seg ut av «tenkeboksen» – og da med erkjennelse av at Bibelen nå sier dem noe annet enn det den sa dem før de gikk inn i «tenkeboksen».

Vekkerop? Heller ettermiddagsgjesp

Misforstå ikke. Jeg gleder meg som regel over de nye erkjennelser. Sånn sett er det hyggelig å kunne konstatere at det går fremover – også i det kirkelige lederskap. Men så var det altså dette med tidspunktet da. De sene tidspunktene for engasjementene får det som kunne lydt som modige vekkerop til å lyde som hyggelige ettermiddagsgjesp, som få bryr seg om.

Tenk om Kirkens engasjement for kvinners og arbeideres rettigheter og sosial rettferdighet hadde kommet for 100–150 år siden – da det ikke bare hadde kostet noe, men samtidig også virkelig betydd noe.

Tenk om Kirkens engasjement for miljø og klima hadde kommet for 75 år siden, og ikke først da oppvåkningen for lengst hadde skjedd. Å utrope seg selv som klimakirke, slik det skjedde for noen år siden, har liten virkning, ja, det virker lettere komisk. I et par debattinnlegg om miljøvern her i Aftenposten allerede noen år før dette igjen, skrev Sidsel Mørck treffende om Kirkens «senmoralske oppvåkning» og «etterpåklokskap».

Tenk om Kirkens lederskap for 50 år siden hadde kommet til sin nåværende erkjennelse av at evangeliets kjærlighetsbud tvinger oss til å si ja også til likekjønnedes rett til et seksualliv og kirkelig velsignet ekteskap.

Men for 50 år siden var bispemøtet fortsatt mot et forslag om å oppheve den daværende lov som sa at seksuell omgang mellom mennesker av samme kjønn er straffbart.

Noen teologiske studenter ved Universitetet i Oslo skrev riktignok allerede i 1967 at «vi er i hvert fall noen som skammer oss på bispemøtets vegne» – men noe kirkelig lederskap eller flertall utgjorde jo disse studentene ikke.

Den gang for 50 år siden hadde det kostet noe for det kirkelige lederskap å støtte homokampen – og det hadde betydd noe.

I dag fungerer Kirkens homoakseptants bare som et litt pinlig forsøk på å gjøre seg viktig også i baktroppen.

Dagens frigjøringskamp – Kirkens nye sjanse

Nå er de fleste frigjøringskamper allerede utkjempet – i hvert fall i vår del av verden. Men det gjenstår allikevel én stor kamp der Kirken fremdeles har sjansen til å delta mens det fremdeles koster noe: Kampen for dyrs rettigheter.

Tenk om Kirkens lederskap hadde latt seg tvinge av den kristne skapertro til å stille seg forrest i denne kampen for de aller svakeste blant oss, kampen for dyreslavene, innesperret i det industrialiserte landbruks og pelsfarmenes kunstige verden og i forsøkslaboratorienes torturkamre.

I dag hadde et kraftfullt engasjement fra Kirkens side for dyrs rettigheter virkelig betydd noe i kampen, men det hadde samtidig også kostet noe, som det alltid gjør å stille seg på mindretallets og de svakes side.

Om 50–100 år, når kampen også for dyrenes rettigheter forhåpentligvis er vunnet, vil et forsinket kirkelig engasjement igjen ha like stor virkning som et gjesp.

Eller? Vil vi for en gangs skyld oppleve at det kirkelige lederskap gjør det de skal, nemlig å lede fortroppene, ikke bare å administrere baktroppen?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Dyrevern
  2. Den norske kirke
  3. LHBT
  4. Religion