Kronikk

Terroristene er ikke demoner, men mennesker med tragiske skjebner. Det er synd på dem. | Kristian Meisingset

  • Kristian Meisingset
Den hovedmistenkte etter terrorangrepene i Paris, Abdelhamid Abaaoud (27), er en tragisk skikkelse, skriver Kristian Meisingset.

Det er en empatisk konklusjon, men ikke ettergivende: Man skal kjenne sin fiende.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvem var Abdelhamid Abaaoud, 27-åringen som er utpekt som hovedmannen bak helgens terrorangrep i Paris, og som nåer bekreftet død?

Først og fremst var han en hensynsløs terrorist som vil drepe de vantro fiendene for å realisere det utopiske kalifatet.

Han hadde ingen empati eller sorg for lidelsene og tapene han forårsaker, tvert imot kjente han glede ved å se blodet renne, har han sagt.

Dernest var han en tragisk skikkelse.

Kristian Meisingset

I Terrorist’s Creed (2012) skriver Roger Griffin om hva som driver terroristene. Felles for mange av dem, skriver han, er at de opplever en total fremmedgjøring. De tror ikke lenger på noen verdier, og de føler seg fortapt.

Ekstrem radikalisering

Abdelhamid Abaaoud vokste opp i Belgia, i en familie med marokkansk opprinnelse. Familien hadde det ganske bra. De bodde i en slitt, men stor leilighet og faren eide en klesbutikk. Abaaoud gikk på en av Belgias beste videregående skoler, katolske Collège Saint-Pierre d’Uccle.

Han hadde svært lite til felles med ørkenkrigerne som heier på ham i Syria.

På Collège Saint-Pierre d’Uccle var han imidlertid bare ett år, før han enten sluttet eller ble kastet ut på grunn av dårlig oppførsel. I 2010 ble han arrestert for væpnet ran, og i denne perioden verserte han i narkotikamiljøer. Så endret noe seg.

Tidlig i 2013 vervet han seg til IS og reiste til Syria.

Etter han var kommet dit, sa han følgende i en video: «Hele livet har jeg sett blodet til muslimer flyte. Jeg ber om at Gud skal knekke ryggen på de som motsetter seg ham, og at han utrydder dem.»

I dag knyttes Abaaoud til flere terrorister og terroraksjoner, blant annet til angrepet på Charlie Hebdo. Da han var hjemme i fjor, fikk han med seg den yngre, 13-årige broren tilbake til Syria. Søsteren har uttalt at hun håper han dør i Syria, og faren vil ikke se ham igjen.

En abstrakt utopi

Det er ikke vanskelig å se for seg at Abaaoud har opplevd en total fremmedgjøring i løpet av oppveksten i Belgia, en fremmedgjøring som er gjenkjennelig fra andre terroristbiografier.

Kulturen de kommer fra, går gjennom enorme endringer, og selv er de en del av migrasjonen inn i Europa, et samfunn som ikke ligner på deres opprinnelsessted. Ser de seg tilbake, ser de et samfunn de ikke kan drømme seg tilbake til. Ser de seg fremover, blir de rådville.

Ser de seg tilbake, ser de et samfunn de ikke kan drømme seg tilbake til. Ser de seg fremover, blir de rådville

Forholdet til foreldrene minner muligens om noe vi kjenner fra beskrivelser av tapte generasjoner i Vesten, for eksempel, i mildere form, i Rebel without a cause med James Dean.

Molenbeek, bydelen som Abaaoud har vokst opp i, har kunnet tilby en alternativ tilhørighet. Bydelen har en svært høy andel arabere, meget høy arbeidsløshet og Europas høyeste konsentrasjon av utsendte fremmedkrigere.

Her har Abaaoud sikkert møtt mennesker og et verdensbilde som har åpnet opp nye verdier og en ny himmel for ham, slik Griffin skriver at gjerne skjer.

Mellom vår verden og de radikale islamistenes er det en fullstendig splittelse. Det gjør det i deres øyne helt legitimt å forsøke å realisere den nye visjonen med vold.

Abaaoud bekjente seg til verdens mest ekstreme variant av islam, salafismen eller wahhabismen. Han ville skape et nytt kalifat i Midtøsten og i verden.

I teorien er det en konservativ visjon. Men for Abaaoud og andre som ham, som aldri har levd i Midtøsten, og som kommer fra en familie som aldri har levd i noe slikt kalifat, er det en moderne visjon.

Vi har mer ondskap i vente, tror Abid Raja:

Les også

Vil terroren slik vi så i Paris noen gang ta slutt? Ikke i vår samtid. Vi er alle potensielle ofre

Visjonen kan sammenlignes med de vestlige marxist-leninistene og maoistenes drøm om å realisere et kinesisk rike i europeiske land på 70-tallet:

Det var en abstrakt utopi som bare ga mening for fremmedgjorte individer som ikke fant seg til rette. Og selv om bare noen få av dem selv brukte vold, trodde også maoistene at den eneste måten å realisere drømmesamfunnet på, var å knuse det bestående.

Eksistensielle rystelser

Griffin skriver at samfunn som opplever eksistensielle rystelser, typisk vil oppleve ekstremisme og terror. Han sporer terrorbevegelser gjennom historien frem til den moderne islamismen, og han finner likhetstrekk mellom dem. Det er nyttig å forstå IS på den samme måten.

For utsatte individer er det ikke lett å bære situasjonen, og dermed skapes det grobunn for et slikt type fellesskap

Midtøsten er en region som opplever gjennomgripende rystelser og en substansiell trussel om at tradisjoner og kultur vil endres radikalt og kanskje forsvinne i nær framtid.

For utsatte individer er det ikke lett å bære situasjonen, og dermed skapes det grobunn for et slikt type fellesskap som omga Abaaoud i Syria.

Ligner på høyreekstremisme

Det er naturligvis urimelig å sammenligne Abdelhamid Abaaoud med vårt lokale fenomen Fjordman, men et sitat som gjengis i Øyvind Strømmens Det mørke nettet (2011) kan illustrere en parallell mellom ekstrem islamisme og høyreekstremisme.

Fjordman etterlyser «en ‘mental revolusjon’, som bare er mulig ‘gjennom en gigantisk krise, et voldelig sjokk, som allerede er på vei’».

Abaaoud ønsket å skape et slikt sjokk for å gjennomføre en revolusjon som skal ende i det globale kalifatet. Fjordman, på den andre siden, frykter at et slikt sjokk er på vei, i hvert fall hvis man tolker ham vennligsinnet.

Les også Åsne Seierstads mye delte kronikk om terroristene og «kampen om gråsonen»:

Les også

På fredag lå det en brun konvolutt i postkassen. Brevet var et nytt innlegg i terroristens kamp mot Islam

Den samme tanken så man hos maoistene. En radikal krise, enten i form av kapitalismens kollaps, tredje verdenskrig eller arbeiderklassens opprør, ville gi rom for revolusjonen og utopien. Utopien var en abstrakt sol i Østens rike, altså Mao og Kulturrevolusjonen.

Tragiske skikkelser

Avdøde Abdelhamid Abaaoud og andre terrorister er tragiske skikkelser. Forut for handlingene deres ligger det enorme personlige og sosiale nederlag. Griffin kaller tilnærmingen sin «metodologisk empati». Han mener det er helt nødvendig å forstå terroristene for å bekjempe dem.

Terroristene er ikke demoner eller rovdyr, men mennesker med tragiske skjebner. Det er synd på dem. Det er en empatisk konklusjon, men ikke ettergivende. Man skal kjenne sin fiende.

Twitter: @meisingset

Si din mening og få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  • Få med deg siste nytt om etterforskningen her:Direkteblogg: Terrorangrepet i Paris
    Dette er de mistenkte gjerningsmennene etter Paris-terroren:

Les også

  1. Norge må være innstilt på å bidra i krigen mot IS

  2. Syv punkter som gjør krigen mot IS komplisert | Helene Skjeggestad

  3. Det IS vil oppnå | Per Anders Madsen

  4. Terroren i Paris: Vi må ikke la oss skremme

  5. Terroren en gavepakke til ytre høyre

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Terror
  3. Ekstremisme