Kronikk

2000 villrein må utryddes i kampen mot skrantesyken | Pål Prestrud

  • Pål Prestrud, direktør i Statens naturoppsyn og reinsdyrjeger

Bestanden på rundt 2000 villrein i Nordfjella skal utryddes i et forsøk på å hindre den dødelige skrantesyken i å spre seg til andre bestander av rein, elg, hjort og rådyr. Foto: Øyvind Angard, Statens naturoppsyn

Som reinsdyrjeger gjennom flere tiår, er dette den mest tragiske saken jeg har vært borti i min arbeidskarrière

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ville du vente med å få fjernet en kreftsvulst til den har spredt seg, eller ta den bort raskest mulig?

Dilemmaet kan overføres til situasjonen vi står overfor med skrantesyke i Nordfjella: Rundt 2000 villrein skal fjernes i et forsøk på å hindre den dødelige sykdommen i å spre seg til andre bestander av rein, elg, hjort og rådyr.

Vi vet ikke om skrantesyken allerede har spredt seg, men satser alt på at den ikke har gjort det.

Sannsynligvis står det om fremtiden for norske bestander av hjortedyr.

Valget er ikke problemfritt, enten det dreier seg om kreft eller skrantesyke. Operasjonen blir svært krevende, og vi har ingen garanti for at den går bra. Samtidig vil jeg tro at de fleste av oss vil ønske å fjerne sykdommen så raskt som mulig. Vi venter ikke til vi er helt sikre på at den har spredt seg. Da er det jo ofte for sent. Alternativet er å håpe at det går bra likevel.

Les også

Skrantesyke kan velte reinnæringen

Som reinsdyrjeger gjennom flere tiår, med et spesielt forhold til høyfjellet og tundraen, er dette den mest tragiske saken jeg har vært borti i min arbeidskarrière.

Det er trist at vi er nødt til å utrydde bestanden i Nordfjella, som utgjør nesten 10 prosent av den norske villreinen. Villrein er klassifisert som truet og utsettes for mange menneskeskapte påkjenninger.

Ny sykdom i Europa

Skrantesyke er et nytt ord i det norske språket. I mars i fjor ble sykdommen påvist for første gang i Norge og Europa, på villrein i Nordfjella Sone 1 (fjellområdet mellom riksvei 52 Hemsedalsfjellet og riksvei 50 Hol-Aurland). Da gikk den under det engelske navnet Chronic Wasting Disease (CWD). Før det var sykdommen bare kjent på hjortedyr fra Nord-Amerika, der den ble påvist første gang på 1960-tallet.

Navnet skrantesyke passer godt, fordi det kort og tydelig oppsummerer symptomene på sykdommen, som alltid er dødelig.

Det er bare hjortedyr som rammes, og i sluttfasen bærer smittede dyr sterkt preg av å skrante i bokstavelig forstand. De henger med hodet, sikler, sjangler, mister vekt og avkreftes etter hvert så mye at de ikke klarer å holde seg på bena. Til slutt vil de dø. En sakte og lidelsesfull død.

I slekt med kugalskap

Skrantesyke er en prionsykdom i slekt med kugalskap, skrapesyke (på sau) og Creutzfeldt-Jacobs sykdom (på mennesker). Vi mangler kunnskap om årsaken til at den oppstår, men hverken bakterier eller virus er involvert. Prionproteinet finnes naturlig i nervevev hos alle pattedyr.

Villrein som er rammet av skrantesyke, henger med hodet, sikler, sjangler, mister vekt og avkreftes etter hvert så mye at de ikke klarer å holde seg på bena. Til slutt vil de dø en sakte og lidelsesfull død. Foto: Jon Erling Skåtan, Statens naturoppsyn

Smittede dyr er tilsynelatende friske i store deler av inkubasjonstiden, men de skiller ut syke prioner gjennom avføring, spytt og urin. Prionene som forårsaker skrantesyke, kan beholde smitteevnen i flere år. De forblir i jordsmonnet og kan tas opp av vegetasjonen. Mye tyder på at skrantesyke er den mest smittefarlige av alle prionsykdommer.

Vi vet ikke hvordan skrantesyke er kommet til Norge, men det finnes ingen indikasjoner på at den er overførbar til mennesker, uten at det kan garanteres. Derfor er det grunn til å ta forholdsregler ved håndtering av syke dyr og unngå direkte eksponering for prioner.

Bestander dør ut

Kunnskap om sykdommen fra Nord-Amerika tilsier at den ikke vil forsvinne av seg selv. Der har den sakte, men sikkert spredt seg til nye områder.

Nå finnes den for eksempel i 24 av de 50 amerikanske statene og over store deler av det vestlige Canada. Noen av hjortedyrbestandene i disse områdene er i ferd med å dø ut som følge av sykdommen.

Sannsynligvis står det om fremtiden for norske bestander av hjortedyr.


Basert på det vi vet, kan det samme skje i Norge hvis det ikke settes i verk mottiltak. De ville hjortedyrbestandene utgjør et viktig element i naturen og høstingstradisjonene våre, mens reindriftsnæringen har stor betydning for den samiske befolkningen.

I lys av dette må vi se det dramatiske vedtaket om å fjerne bestanden i Nordfjella innen 1. mai 2018. Beslutningen er tatt etter entydige faglige råd, blant annet fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet.

Etisk forsvarlig

Oppdraget med å fjerne villreinen skal utføres i et vanskelig tilgjengelig og kupert høyfjellsterreng på mer enn 3000 kvadratkilometer, og bestanden er kjent for å være sky og vanskelig å komme inn på.

Det er en forutsetning at dyrene skal behandles på en etisk forsvarlig måte og uten at vi risikerer at de trekker ut av området.

Planen er å kombinere ordinær jakt i høst, å drive dyrene til innhegninger ved hjelp av ledegjerder før de avlives og felling i statlig regi etter den ordinære jakten.

Vi har få erfaringer med inndriving av villrein, og veterinærer vil hele tiden være til stede for å vurdere det etiske aspektet. Samtidig vil det bli svært vanskelig å nå målet innen fristen, dersom vi ikke klarer å ta ut en del hundre dyr på denne måten.

Jegerne blir avgjørende

Innsatsen til jegere, og støtten fra rettighetshavere og lokalbefolkningen i området, er avgjørende for å lykkes. Jeg forstår godt at tiltaket kan oppleves som en belastning, særlig for alle som bor i området og har tilknytning til og følelser for villreinen, men også for alle som bryr seg om villrein og norsk natur.

Likevel anmoder jeg sterkt om å betrakte det som en dugnad for å hindre at norske hjortedyr utsettes for stor fare. For å motivere til dugnad er jaktsesongen betydelig utvidet, og kvoten høynet en god del. Dessuten vil det bli tilbudt å fly ut slaktet med helikopter fra de områdene som ligger langt fra vei.

Fellingen i regi av Statens naturoppsyn begynner når den ordinære jakten går mot slutten i oktober.

Lokale krefter og folk med solid erfaring fra reinjakt og ferdsel i vinterfjellet skal utføre oppdraget, men værforholdene og flokkenes adferd avgjør hvor godt vi lykkes.

Dersom vi mislykkes, og det senere viser seg at sykdommen allerede hadde spredt seg, kan vi i hvert fall med hånden på hjertet si at vi gjorde det som sto i vår makt for å hindre spredning. Klarer vi å hindre spredning og utrydde sykdommen, skal vi prise oss lykkelig for at vi slapp med skrekken og greide å sikre levedyktige hjortedyrbestander og tamreindrift for fremtiden.

Interessert i å lese mer? Her er et par forslag:

  • Naturvernforbundets forslag i kampen mot skrantesyke: Slipp løs rovdyr for å stanse syke reinsdyr
  • Se bilde av en villrein med skrantesyke

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Villrein
  2. Hjort
  3. Vitenskapskomiteen for mattrygghet
  4. Statens naturoppsyn
  5. Hol
  6. Jakt
  7. Aurland