Forklare, ikke avskrekke

  • Skuli Magnusson

NORGE OG EUROPA. Heller enn å avskrekke norske dommere fra foreleggelser til EFTA-domstolen, bør man forklare dens samarbeid med norske domstoler.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Domstol. I Aftenposten nylig diskuteres en ny rapport av Halvard Haukeland Fredriksen, utarbeidet for Stortingets Europautredning, som konkluderer (ifølge Aftenposten) at «Høyesterett er så EU-tilpasset, at det ikke lenger er bruk for en (EFTA) domstol for tvister mellom EU og Norge». I likhet med utredningens leder, Fredrik Sejersted (intervju i Aftenposten samme dag), legger Fredriksen, i en oppsummering av sin rapport, vekt på at «EFTA-domstolen ble opprettet for at vi ikke skulle måtte avgi suverenitet til EU-domstolen, men det er uansett i realiteten EU-domstolen som bestemmer». Derfor blir det, ifølge Fredriksen, «paradoksalt at norske myndigheter ikke ønsker å utnytte muligheten som EØS-avtalen vitterlig gir EFTA-statenes domstoler til direkte handlinger med EU-domstolen».

Relevant rettspraksis.

EØS-avtalens forhistorie, avtalens formål, samt avtalens tekst viser helt tydelig at det var meningen fra begynnelsen at EFTA-domstolen skulle følge EU-domstolens relevante rettspraksis. Det faktum at nettopp dette har skjedd i praksis og at «det er på EØS-avtalens område knapt noen praktisk forskjell på rettstilstanden i Norge og i EU-landene» burde ikke overraske noen.

I motsetning til hva Fredriksen mener, er dette ikke et «paradoks», men akkurat hva EØS-avtalen handler om og har gjort helt fra begynnelsen. Dette innebærer også at det ikke er særlig på grunn av EØS at EU-domstolen «ikke tar nevneverdig notis av hva domstolene i et utenforland i Europas nordlige utkant måtte mene om tolkningen av markedsreglene». Tvert imot er dette en følge av EU/EØS-rettens natur. Tror Fredriksen at EU-domstolen vil bli mer mottagelig for norske synspunkter enn hva EFTA-domstolen har vært?

EFTA-domstolen avgjør ikke bare saker av EU-rettslig natur, men også saker som ikke har noen motpart i EU-retten, det vil si spørsmål knyttet til spesielle EØS-forhold. Her er det EFTA-domstolen, og ikke EU-domstolen som har taklet forskjellige presserende rettslige problemer.

Men det Fredriksen overser, er at enhver ny rettssak som blir henvist fra norske domstoler til EFTA-domstolen inneholder nye og uløste rettslige spørsmål. Det er bare når et EØS-rettslig spørsmål ikke kan besvares på grunn av en klar rettspraksis fra EU— eller EFTA-domstolen norske domstoler kan (og eventuelt bør) legge frem spørsmål. Det kan også legges til at EFTA-domstolens svar på disse nye rettslige spørsmål, i visse tilfeller, har påvirket EU-domstolens avgjørelser i lignende saker. Er det da, tross alt, så enkelt at «i realiteten er det EU-domstolen som bestemmer»?

Forklare samarbeidet.

EFTA-domstolen er en domstol som Norge, som en suveren stat, har opprettet og tildelt en funksjon og kompetanse. Norge nominerer også en av de tre EFTA-dommerne. Med hensyn til EØS-avtalens formål og effektive beskyttelse av EØS-rettigheter, burde man heller forsøke å forklare samarbeidet mellom EFTA-domstolen og norske domstoler – og ikke avskrekke norske dommere fra foreleggelser til EFTA-domstolen ved å gi inntrykk av at EFTA-domstolens avgjørelser ikke har noen selvstendig betydning.

Hvorvidt Norge skal forlate EØS-avtalens «to pillar system» og underordne sine domstoler EU-domstolen er et politisk og sannsynligvis også et konstitusjonelt spørsmål, som jeg ikke kan svare på. Det samme gjelder spørsmålet hvorvidt en slik modell kvalifiserer som «fullverdig deltagelse». At EU-domstolen vil være «vennligere innstilt» overfor norske synspunkter enn hva EFTA-domstolen har vært og «at Høyesterett er så EU-tilpasset at det ikke lenger er bruk for en egen domstol for tvister mellom EU og Norge» stemmer imidlertid ikke.

Innlegget representerer artikkelforfatterens private synspunkter.