Det er store kunnskapshull om selvmord. Vil vi nå se en endring? | Ekeberg og Hem
Vi er mange som har erfart at det er vanskelig å få forskningsmidler til selvmordsforebyggende prosjekter.
Ari Behns selvmord berørte hele landet. Både myndigheter og massemedier har gjentatte ganger poengtert at noe må gjøres for å få ned selvmordstallene.
674 mennesker tok livet sitt i Norge i 2018. Det er bra at offentligheten blir mer oppmerksom på dette store folkehelseproblemet. Men det er tankevekkende hvor lite oppmerksomhet selvmordsatferd får av omtale, forskning og tiltak.
Selvmordsraten går ikke ned
Like før jul kom selvmordsstatistikken for 2018. Det var nedslående tall. Fra 2017 til 2018 var det en økning på 81 selvmord, som er den største økningen vi har hatt i Norge i moderne tid. Selv om vi ikke skal legge for stor vekt på endringer fra et år til annet, gir det grunn til bekymring at det var en økning på 14 prosent på ett år.
En av oss (Øivind Ekeberg) hadde hovedansvaret for å utarbeide det første nasjonale programmet for å forebygge selvmord i Norge i 1993.
Senere har det kommet handlingsplaner mot selvmord, og det er lovet en ny i 2020. Vi har fått et nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging og regionale sentre.
Undervisning, opplæring og klinisk praksis er blitt bedre. Likevel er fasiten skuffende: Selvmordsraten har ikke endret seg de siste 20 årene, i klar motsetning til for eksempel i Danmark.
Det har ikke vært noen evaluering av hvorfor den ønskede bedring ikke er blitt oppnådd i Norge.
Selvmordsforskning har lav status
Forskningen om selvmordsatferd står ikke i noe rimelig forhold til problemets omfang. Vi er mange som har erfart at det er vanskelig å få forskningsmidler til selvmordsforebyggende prosjekter. Vår gruppe har likevel fått frem flere doktorgrader på området. De aller fleste har vi fått til ved å skaffe midler utenom vanlige forskningskilder.
Vi taper i konkurransen mot tunge forskningsmiljøer blant annet innen kreft og hjertemedisin. Disse miljøene har et forsprang fordi de allerede har lang forskningstradisjon og store ressurser. Samtidig er det neppe grunn til å tvile på at det er lettere å få midler til sykdommer som er vanligst blant de mest velstående.
Studier av selvmordsatferd har ikke høy status. Selv om selvmord finner sted i alle sosiale grupper, er det vanligere blant personer som er vanskeligstilt sosialt. Det har trolig vært medvirkende til mindre satsing på dette feltet. Når forskningsmidler fordeles, legges det mer vekt på den forskningsmessige kompetansen enn på helseproblemenes omfang. Midlene gis i hovedsak til dem som har mye fra før.
Legeforeningen: Akutt selvmordsfare skal behandles like akutt som hjerteinfarkt
Saklig omtale av selvmord
Det er bra at selvmord blir omtalt i mediene på en saklig måte. Generelt bør man begrense omtalen av det enkelte selvmord, for ikke å fremme identifisering og eventuell smitteeffekt. Men det er noe annet enn å unngå eller omskrive problemet.
På den annen side er det alltid en risiko for at det særlig er hendelser blant offentlig kjente personer eller de som har høy sosial status, som fører til omtale.
Det vil bidra til at helseproblemer blant mennesker med lavere utdanning og inntekt kommer i andre rekke når helseressursene skal fordeles.
Mye vi ikke vet
Vi vet mye om risikofaktorer for selvmord, og vi har fått mye ny forskningsbasert kunnskap de siste årene. Likevel er det fortsatt store kunnskapshull.
Vi vet ikke hvilken behandling selvmordstruede faktisk får, hvordan den virker eller i hvilken grad pasienter og pårørende er tilfreds med den.
Vi vet enda mindre om de mange som tar livet sitt uten å være i kontakt med helsevesenet. Vi vet at kulturelle og samfunnsmessige forhold spiller en stor rolle, men lite om hvilke virkemidler som er effektive her.
Mange får hjelp
Omtrent 30 personer tar livet sitt årlig mens de er innlagt i psykiatriske avdelinger i Norge. Dette er vondt for alle som blir berørt. Samtidig er det viktig å minne om at det hver eneste dag gjøres en stor innsats av hjelpeapparatet overfor selvmordstruede mennesker.
Om lag 13.000 mennesker blir innlagt hvert år på grunn av akutt selvmordsfare. Det betyr at nesten alle disse har fått hjelp til å komme igjennom den akutte selvmordskrisen. Men vi vet også at det skjer mange selvmord kort tid etter utskrivning. Oppfølgingen kan trolig bli enda bedre.
Regjeringen gir 10 millioner ekstra til hjelpetelefoner for selvmordsforebygging
Alle har sin historie
Når vi ikke har fått noen nedgang i selvmordsraten, kan det tyde på at det er sosiale og kulturelle faktorer i Norge som går i feil retning. Det er, slik statsministeren påpekte i nyttårstalen, flere unge som sliter med psykiske problemer, ikke minst blant jentene.
De tre hovedarenaene for utvikling av trygghet og selvfølelse for barn og ungdom er familie, barnehage og skole. Har utviklingen blitt dårligere i de senere år?
Selvmordsadferd er komplisert. Alle har sin historie, og det er stor variasjon. Mange selvmord finner sted mindre enn ti minutter etter at personen har bestemt seg for handlingen. Andre kan gå med tanker om å ta livet sitt i lang tid.
Mange finner tilbake til livslysten kort tid etter et selvmordsforsøk. Andre trenger oppfølging i flere år når selvmordstankene kommer tilbake.
Selv om tilbudene i den akutte fasen er blitt bedre, er det stor mangel på muligheter for langvarig oppfølging.
Kommentar av Ingeborg Senneset: Maud Angelica ba på sine knær om at de som sliter, skal søke hjelp. Da må den hjelpen eksistere.
Krafttak mot selvmord
Det gjentas at ingen har skyld i at noen tar livet sitt. Det er riktig at det i siste ende er et individuelt valg. Samtidig må man skille mellom skyld i juridisk forstand og årsaksforhold.
Mange med selvmordsatferd forteller om erfaringer med overgrep, omsorgssvikt, mobbing og annen krenkelse som medvirkende til at selvfølelsen skades slik at livet kan oppleves som uutholdelig.
Vi håper at selvmordsforebyggende tiltak vil styrkes betydelig etter Ari Behns selvmord. Det forutsetter at bevilgende myndigheter tar et krafttak.
Et umiddelbart skritt kan være at det gis øremerkede midler til forskning, ikke minst om effekten av iverksatte kliniske tiltak. Det må også gis bedre muligheter for langsiktig oppfølging. Både pasienters og pårørendes erfaringer må bli vektlagt.
