Kronikk

Vi må dele naturen med dyrene | Henning Howlid Wærp

På tide å lese Mikkjel Fønhus igjen.

Elg i kornåkrene rundt Grini/Fossum i Bærum. Foto: Stein J. Bjørge

  • Henning Howlid Wærp
    Henning Howlid Wærp
    Professor i nordisk litteratur ved UiT – Norges arktiske universitet
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Flere biologer har pekt på at når vi mennesker stadig oftere blir utsatt for virus fra dyreverden, er det fordi vi gir dyrene mindre og mindre plass i vår stadig mer ekstensive bruk av naturressursene. Vi må innse at vi deler naturen med dyrene, og leve deretter.

Den franske antropologen og filosofen Bruno Latour mener at den økologiske krisen ikke kan løses med vitenskap alene. Vi må bli mer sensitive for naturen, bare det kan få oss til å handle annerledes politisk.

Vi kan velge hva vi vil være sensitive til: Latour peker på at kunst og diktning har en viktig funksjon i å vekke følelser i oss som gjør oss i stand til å gjøre noe med miljøproblemene.

Jegeren og dyret

Den canadiske forfatteren Margaret Atwood har skissert tre ulike måter å skrive om ville dyr på i skjønnlitteraturen. I den britiske barneboktradisjonen er dyr ofte menneskeliggjort, skriver Atwood: De er plassert inn i en hierarkisk sosial orden som ligner det britiske samfunnet.

Henning Howlid Wærp er professor i nordisk litteratur ved UiT – Norges arktiske universitet. Foto: Yngve Olsen Sæbbe

I den amerikanske tradisjonen søker jegeren å vinne over naturen, men også å overta noe av styrken og vitaliteten til dyret de skyter. Mot denne imperialistiske tenkemåten setter hun de canadiske dyrefortellingene som er fortalt eller sett fra dyrets ståsted og dyrets endelikt. Her skal vi sympatisere med dyrene, ikke med jegeren.

Valdresforfatteren Mikkjel Fønhus forener i sine fortellinger den amerikanske og den canadiske tradisjonen: Vi følger både jegeren og dyret, og det på en måte som utfordrer oss i hvor sympatien skal ligge.

Les også

Villsvin i Norge – hva nå?

Porøs grense mellom livsverdenene

Hvis man blar opp på en tilfeldig side i en roman av Fønhus og begynner å lese om at hun eller han tenker det ene eller det andre, lengter etter eller frykter noe, er det ikke sikkert at det er et menneske vi er inne i hodet på. Det kan være et dyrs perspektiv vi følger.

Flere av boktitlene viser dette dyrefokuset i forfatterskapet: Reinsbukken på Jotunfjell (1926), Varg (1933), Beveren bygger ved Svartkjenn (1937), Tredalsmåren (1950), Gaupe (1966), Hubroen roper (1971), Villmarksoteren (1972) m.fl. Det er ikke rene dyrefortellinger det er snakk om, Fønhus kan som forteller følge dyret lenge, men vil før eller siden bringe mennesker inn i landskapet, for så å skifte perspektiv mellom dyr og menneske.

Forfatter Mikkjel Fønhus fotografert for A-magasinet i 1966. Foto: Else-Marie Rie Bistrup

Ofte kan romanen avsluttes fra dyrets synsvinkel, mennesket er ikke nødvendigvis det privilegerte sansesentrum.

Typisk for Fønhus er at menneskene fremstilles som å dele et landskap med dyrene. Fortellingen går frem og tilbake mellom menneskeverden og dyreverden og viser hvordan menneske og dyr opplever den samme naturen på ulik måte. Grensen mellom livsverdenene er likevel porøs.

Inn i perspektivismen

Ingen andre norske skjønnlitterære forfattere vier så mye oppmerksomhet til ville dyr som Fønhus. Mens det hos andre kan være innslag av dyreskildringer, eller korte møter mellom menneske og dyr i naturen, går Fønhus dypere ned i forståelsen av dyrelivet ved å følge et enkeltdyr over lengre tid. I et foredrag i 1922, sier Fønhus: «[ ...] Dyra er våre kamerater og medarbeidarar her på den planeten som heito Jorde, og sjølv om dyrets kjensleliv e enkelt, so e det der, og me plikta ta hensyn til det.»

Forfatter Mikkjel Fønhus i Jotunheimen, fotografert for A-magasinet i 1966. Foto: Else-Marie Rie Bistrup

I Trollelgen (1921) kan vi lese om hvordan elgen Rauten liker seg spesielt godt i Rédalen, noe fortelleren formidler i et perspektiv som forsøker å være tett på elgens: «Der kan freden i månedsvis ligge og flyte over skogen, det er som freden flyter inn i selve hans egen raggete kropp, han blir sjøl en del av stillheten mellom fjella. Og ro, det er hans dypeste natur.»

Denne roen blir imidlertid i perioder forstyrret av elgjegere. Det er likevel ingen kritikk av elgjakt i boken. Når perspektivet ligger hos jegeren, er vi nærmest tvunget til å følge dette perspektivet. Fortellerteknikken kan kalles perspektivisme, noe som blant annet kjennetegner dramaet, siden vi der har ulike personer som snakker uten at det er en overordnet forteller som vurderer og dømmer.

Konflikten mellom menneske og dyr

Motstridende perspektiver forblir motstridende. Slik er det også i Fønhus’ bøker. Det tas ikke avstand fra jakt. Samtidig skildres dyrets frykt og lidelser. Hos Fønhus tilkjennes mennesket rett til å nyttiggjøre seg av naturen, i likhet med det andre arter gjør. Samtidig gir han oss et ikke-menneskelig perspektiv som vi også må forholde oss til.

En strategi i å forstå dyret ved stadige synsvinkelskift finner vi også i romanen Jerv (1959). Handlingen er fra fjellvidda, der en jerv angriper tamreinflokken. Jegeren Heine Juvet legger ut på jakt etter jerven: «Og Heine kjente seg sjøl som litt av en jerv, en fri og rekende fant i vide fjell. Slik likte han det.»

Jerv i Namsskogan familiepark. Foto: Berit Roald/ NTB scanpix

Det er ikke bare mennesket som skildres når det gjelder væremåte og lynne, men også jerven. Dens natur er å streife, ensom, alltid på vandring, «som besatt av fredløshet.»

Jervens måte å bevege seg på skildres som å gå på breie og store labber, litt skrevende, gjøre kroker, men holde retningen: «Han vandret i fjellet på sin slekts egen måte: når han kom til en litt større stein, da kunne han hoppe oppå den, stå der og se seg omkring, prøve værdraget med nesen.»

Fortelleren inntar ingen fordømmende holdning overfor jervejegerne, men heller ingen heroisering av jakten. På samme måte er jerven hverken demonisert eller sentimentalt fremstilt. Fønhus peker i fortellingen på konflikten mellom menneske og dyr i dette fjellområdet, uten å moralisere. Likevel bidrar han til å gi et annet bilde av jerv enn det som er vanlig i mange folks forestilling, et blodtørstig rovdyr.

Les også

Kronikk av Jared Diamond og Nathan Wolfe: Det neste viruset

Kampen for Natur-Norge

At de store skogene og fjellet er natur vi ikke skal underlegge oss og kontrollere, men være brukere av og forholde oss respektfulle til, kan sies å være en underliggende norm i romanene.

Fønhus er kritisk til vekstideologien og kravet om stadig større materiell velstand. «Det er en stor villfarelse å tro at enhver forandring er et fremskritt», sier hovedpersonen Frek i romanen Veien over fjellet (1939).

Det å leve enkelt demonstreres i en rekke av Fønhus´ bøker, mennesker som lever tett på naturen, i en daglig kontakt med landskap og dyreliv.

I Morgenbladet i 1961 uttalte Fønhus følgende: «Kampen for Natur-Norge er ikke bare naturromantikk. Det er realisme. Det gjelder folkets mentale og fysiske helse.»

Det kan vi i dag klart skrive under på.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Natur
  2. Koronaviruset
  3. Dyr
  4. Litteratur

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Innovasjonsøkonomien blir nå satt på en miljøprøve

  2. KRONIKK

    Gi studentene varig vekkede sjelsevner!

  3. KRONIKK

    Tre lærdommer for verden etter koronaen

  4. KRONIKK

    Der norske politikere og militære hadde sviktet og tapt, sto kongen fast

  5. KRONIKK

    Hva skal verden gjøre med Israels anneksjon på Vestbredden?

  6. KRONIKK

    Norge kan risikere å bli et slags hackerparadis. Det haster med ny etterretningslov.