Kronikk

Regionreformen er allerede moden for revisjon | Jon P. Knudsen

  • Jon P. Knudsen
    Jon P. Knudsen
    professor ved Universitetet i Agder og medlem i Ekspertutvalget for regionreformen

Fylkesinndeling er for distriktene. I Oslo tar vi det direkte med staten. Slik undergraves også en reform, mener kronikkforfatteren. På bildet er senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum ved fylkesgrensen til Viken. Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Hvis en pasient er blitt feiloperert, må vedkommende reopereres. Jo raskere, desto bedre. Vi har i dag to slike pasienter: Oslo/Viken og Finnmark/Troms.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kommune- og regionreformene har preget det politiske ordskiftet gjennom flere år. Nye kommune- og fylkesinndelinger skulle gi oss et enklere og mer robust geografisk styringssystem, skapt for morgendagens krav til effektiv tjenesteproduksjon og regionalt varierende utviklingsbehov.

Få uker inn i den nye regionreformens virkeliggjøring kan vi konstatere at slik er det bare delvis gått.

Halvkjørt reform

En av utfordringene er at de to reformene så langt ikke står til hverandre. Mens fylker er slått sammen, har det samme bare i beskjeden grad skjedd i kommunesektoren. Det har avfødt to problemer.

For det første er Kommune-Norge paradoksalt nok blitt mer ulikt etter en knapt halvkjørt kommunereform enn det var før.

Jon P. Knudsen er professor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Agder og medlem av Ekspertutvalget for regionreformen.

Det er blitt flere store og mellomstore kommuner. Dermed er den relative avstanden til de mange gjenværende små, som ofte også sliter med kompetanseutfordringer og synkende folketall, blitt tydeligere.

For det andre har de nye og store fylkene fått svært store kontrollspenn for fylkeskommune og fylkesmann å forholde seg til med de mange ufusjonerte kommunene.

Geografi og innhold

Når det gjelder regionreformen, må vi videre skille mellom to forhold: Geografi og innhold. Mens arbeidet med innholdet i reformen – flytting av oppgaver og kompetanse – går sin gang, er geografien gjenstand for opphetede diskusjoner. Særlig to konstruksjoner oppfattes som umulige, Viken/Oslo og Troms/Finnmark. Det er det helt ulike grunner til.

Så langt har reformen forløpt best der den har passet inn i et regionalt utviklingsmønster knyttet til en større by eller byklynge med et omland, og der det har vært en forhistorie med dialog om større hopehav i regionen. Trøndelag og Agder er slike eksempler.

I Trøndelag ble reformen faktisk iverksatt før fristen. I Agder ble loddet mer å elske sin skjebne. Innlandet kunne ha vært lagt til som et eksempel på noe tilsvarende, men her har årelangt kiv og manglende aksept mellom mjøsbyene for å realisere Mjøsbyen som felles plattform for nye institusjoner, hindret utvikling av den nye regionen.

Les også

Eksperter mener: Regionvirvaret gjør Norge svakt rigget for de store problemene.

Oslos alenegang

For Viken er problemet først og fremst at Oslo ikke er med. Oslo er kanskje den byen i Norge der den fysiske og økonomiske integrasjonen mellom by og omland er sterkest. Oslo med omland er et stort bolig- og arbeidsmarked. Enorme summer har vært investert de siste årene i vei, jernbane og kollektivsatsinger for å forsterke denne samhandlingen ytterligere.

De nye fylkene skulle nettopp danne ramme om planlegging og tjenesteutvikling av slike store, funksjonelle regioner. I stedet har man valgt å la Oslo bli egen enhet. Det blir omtrent like fornuftig som å klippe navet vekk fra et sykkelhjul og tro at det fortsatt vil kunne brukes. Arbeidet burde i stedet ha begynt med å samle Oslo og Akershus til ett fylke, som i Agder og Trøndelag, for så deretter å se på resten av det sørlige Østlandet.

Hva like ille er, Oslos alenegang handler også om en rikspolitisk ettergivenhet overfor en storby som ikke ville la seg innordne. Med sin størrelse og sine mektige talsmenn, mange av dem med sentrale posisjoner i stat og styringsverk, fikk hovedstaden det som den ville. Fylkesinndeling er for distriktene. I Oslo tar vi det direkte med staten. Slik undergraves også en reform.

Les også

Aftenposten på lederplass: Viken er vanskelig å elske

Finnmarks skjebne

Tilfellet Finnmark og Troms er av en annen art. Her dreier det seg mest om Finnmarks skjebne. Fylket har alltid stått i en særstilling.

Store avstander og en liten befolkning, spredt bosatt, skaper i utgangspunktet få forutsetninger for både kommune- og fylkessammenslåinger. Fylket er også spesielt med tanke på nedbrenningen under krigen og det lange arbeidet for å bygge et nytt samfunn på tuftene av det gamle. Fylket er dessuten historisk vårt mest sammensatte når det kommer til etnisitet og næringstilpasning. Til dette kommer fylkets, og særlig Øst-Finnmarks, geopolitiske plassering.

Alt dette har gjort det vi kan kalle nasjonsbygging, på godt og vondt, særlig utfordrende i Finnmark. Det er først i nyere tid at fylket har funnet sin form som en velfungerende del av landet.

Les også

Trine Eilertsen kommenterer: Solberg-regjeringen sliter med alt den har satt i gang

Sentrum vs. periferi

Nasjonsbyggingsprosjektet er realisert gjennom et møysommelig regionbyggingsprosjekt, godt hjulpet av de senere års gode konjunkturer i stedlige næringer. Ved å drive gjennom en fusjon med Troms, er faktisk noe av dette arbeidet satt årtier tilbake.

Daværende kommunal- og moderniseringsminister, Monica Mæland (H), og fylkesrådsleder i Troms, Willy Ørnebakk (Ap), møtte høsten 2018 pressen om sammenslåingen av Troms og Finnmark. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Vel er det fremforhandlet en avtale om arbeidsdeling i det nye storfylket, men alle vet hvor kjøttvekt og moment finnes og hva som blir sentrum og periferi.

For å ta en rask parallell: Hvor lenge levde konstruksjonen StatoilHydro? Etter to år var Hydro-navnet borte. Vi får vel se hvor lenge folk husker Finnmark.

Et lignende, om ikke like sterkt, resonnement kan gjøres for Sogn og Fjordane. Av en eller annen grunn sto fylket med landets beste levekår ikke rustet til å møte fremtiden. I stedet for å stå modell, måtte det ofres.

Les også

Leder for utvalget. Store regioner er en forutsetning for store oppgaveoverføringer

Pasienten må reopereres

Den nye fylkesgeografien var premiss da Ekspertutvalget for regionreformen begynte sitt arbeid med innholdsdelen av reformen. Denne geografien ble resultatet av et hastig politisk kompromiss mellom partier der særlig mellompartiene ønsket en sterkere fylkeskommune og Høyre og Fremskrittspartiet prinsipielt ønsket den vekk.

Ingen er i dag stolt av utfallet, men samtidig ser det ut til å herske en holdning om at gjort får være gjort. I Arbeiderpartiet er det heller ikke mye å hente. Dette er ikke en sak partiet trives med.

Men se det fra en annen kant. Når dårlig politisk arbeid gjør stor skade, kan vi ikke leve med det. Det blir som i helsevesenet. Hvis en pasient er blitt feiloperert, må vedkommende reopereres. Jo raskere, desto bedre. Vi har i dag to slike pasienter: Oslo/Viken og Finnmark/Troms.

Det må være en prioritert oppgave for regjering og storting å sørge for at vi også i disse delene av landet får en fylkesinndeling som tjener sine formål.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Regionreform