Kronikk

Asylbarndebatten er blitt historien om et «kanskje» | Heidi Vibeke Pedersen

  • Heidi Vibeke Pedersen
    Statsviter

Abbasi-saken har aktualisert en reforhandling av asylforliket. Hvordan skal vi unngå å gi urealistiske forventninger om opphold hos de med avslag? spør Heidi Vibeke Pedersen. Alf Andreas Grønli Simensen

Håpet som henger i luften kan bidra til at det beste alternativet for de aller fleste gitt omstendighetene – assistert retur med pengestøtte – aldri blir vurdert.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Debatten om hvorvidt barn med avslag skal få bli likevel, er like gammel som innsatsen for retur av dem. Noen familier venter i mange år på endringer som skal gjelde akkurat dem. De fleste blir skuffet på nytt. Vi bør bli flinkere til ikke å skape unødvendig usikkerhet.

I 2010 fikk UDI og Politiets utlendingsenhet (PU) en klar bestilling fra Justisdepartementet som har vært gyldig i alle år siden: Dere må samarbeide om flere returer. Frivillig, men om nødvendig med tvang.

Bakgrunnen var et økende antall utreisepliktige asylsøkere i mottak, etter en periode med større asylankomster. Den rødgrønne regjeringen hadde laget en innstrammingspakke. Marie Amelie ble pågrepet og utvist. Debatten om de lengeværende hadde begynt.

Heidi Vibeke Pedersen Privat

Gangen i en asylsak

Først om gangen i en vanlig asylsak: Søknaden behandles av UDI etter Utlendingsloven, med UNE som klageinstans. Trenger du beskyttelse, vurderes ikke innvandringsregulerende hensyn. Det er imidlertid en del av vurderingen om opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn.

Skjønnsvurderingen er regulert i lov og forskrift, også hensynet til barn. Hvis UNE også sier nei, må du reise ut av Schengen innen en frist på maksimalt 30 dager. Du kan fortsette å bo i mottak, men har få rettigheter. Du kan reise hjem med assistert retur og få pengestøtte. Til Afghanistan er støtten på 20.000 kroner pr. voksen og 30.000 pr. barn hvis du reiser etter å ha søkt innen utreisefristen. Hvis ikke, har politiet hjemmel til retur med tvang.

Politiet får imidlertid ikke alltid til rask tvangsretur. Det kan være at søkeren ikke oppgir riktig identitet. Eller andre returer må prioriteres foran asylsøkere, for eksempel straffedømte. Det kan også være begrensninger på antall tvangsreturer eller andre vilkår, slik som til Afghanistan. Noen land vil bare ta imot borgere som kommer frivillig.

Omgjøring for de færreste

Uansett hvor man legger listen, vil noen få avslag og bli henvist til ganske dårlige forhold. Ikke alle som søker asyl i Norge, har krav på beskyttelse, og opphold av sterke menneskelige hensyn er en snever unntaksbestemmelse. Utfordringer som gjelder en stor del av verdens befolkning, som helseproblemer, fattigdom eller sosiale forhold, er ikke tilstrekkelig. Å bli her lenge endrer som regel ingenting. For ulovlig opphold er straffbart. Så jo lengre det ulovlige oppholdet blir, desto mer alvorlig vurderer norske myndigheter at det er.

De aller fleste med avslag vil derfor ikke få omgjort saken sin. For noen er det likevel først når saken er endelig avslått, at kampen for å få bli begynner for alvor. Håpet om regelendringer eller amnestier som skal endre alt for akkurat for dem, holdes levende. For fire år siden innførte den blåblå regjeringen en endring som gjør det lettere for barn å få omgjort avslag etter en viss tid i Norge.

I vurderingen av sterke menneskelige hensyn tillegges nå barnets tilknytning til Norge særlig vekt, og lengden på barnets opphold i Norge er et grunnleggende hensyn. Det har gitt flere barn opphold. Innvandringsregulerende hensyn skal imidlertid fortsatt vurderes. Dersom foreldrene for eksempel har motarbeidet avklaring av identitet, er det tungtveiende. Norske myndigheter ønsker å vite hvem de gir opphold til.

Utvisningen av Marie Amelie var begynnelsen på debatten om de lengeværende asylsøkere, skriver Heidi Vibeke Pedersen. Bildet er hentet fra et arrangement om papirløse flyktninger på Lillehammer april 2011. Geir Olsen / Scanpix

Lengeværende barn og økt retursatsing

Det begynte med Marie Amelie. Hun kom i 2002, tok en master i Trondheim som «Ulovlig norsk», og skrev i 2010 en bok med samme navn. I 2011 ble hun pågrepet og måtte tilbake til Russland. Saken endte med en forskriftsendring som ga henne arbeidstillatelse. Hun ble et symbol på de «papirløse» og «ureturnerbare» i mottakssystemet. Engasjementet for disse hos folk, organisasjoner og politisk opposisjon, vokste.

Returnektere, parerte statssekretær Pål Lønseth. Å la de med lange ulovlige opphold få bli, ville være urettferdig ovenfor de som hadde reist frivillig, påpekte han.

Les også

Les Pål Lønseths kommentar fra 2011: Returnekternes ansvar

Snart dreide imidlertid debatten seg særlig om «de 450 lengeværende barna», uten skyld i foreldrenes eventuelle feiltråkk i livet. Kravet var at det skulle komme endringer gjennom den kommende Stortingsmeldingen «Barn på flukt». Rykter og forventninger om amnesti bidro til å gjøre det krevende å få barnefamilier med avslag til å returnere frivillig. Antallet lengeværende økte.

Da meldingen kom i 2012, kunne alle konstatere at endringene var minimale. Løsningen var flere returer. En strategi ble lagt sammen med utlendingsetatene: Rask retur i nye asylsaker og prioritering av barn, ettersom lange ulovlige opphold er særlig uheldig for dem.

I tillegg ble det fra 2013 bevilget penger til et toårig samarbeidsprosjekt mellom politiet og UDI for å løse flere av de kompliserte retursakene. Et tiltak var å snakke med dem som hadde lange ulovlige opphold i mottak for å informere dem om realitetene. Et annet var intensivert tvangsretur.

Blåblå lettelser

Samtidig fortsatte debatten om de 450 barna frem mot stortingsvalget i 2013. Da høyresiden vant, tok KrF og Venstre saken inn i regjeringsforhandlingene. De kom ut med nyheten om en løsning for barna. «Det SV har prøvd på i åtte år i regjering, klarte vi på 14 dager», sa partileder i KrF, Knut Arild Hareide. Han beklaget senere formuleringen. Det var snakk om en engangsløsning for en gruppe barn fra land med returavtale, og saken kunne bli omgjort på visse vilkår. 58 barn fikk bli. Den kommende forskriftsendringen om større vekt på barns oppholdstid ble imidlertid også varslet, og det var klart at flere barn kunne få opphold gjennom den.

Målkravet for tvangsreturer var samtidig rekordhøyt, og den klare marsjordren fra justisminister Anders Anundsen var at målet skulle nås. Det var også blitt mulig å gjennomføre tvangsreturer av barnefamilier til Afghanistan. Ettersom retur av lengeværende barn ikke var berostilt fra myndighetenes side i påvente av den varslede forskriftsendringen, og siden det var en pågående satsing på retur av lengeværende, ble også barnefamilier med lange ulovlige opphold returnert i et betydelig antall.

UDI slet fortsatt med å motivere folk til å dra selv.

Høsten 2014 begynte spørsmålene å komme. Så mange tvangsreturer av lengeværende barn? Så få som dro frivillig? Det ble avdekket at en endring i politiets tildelingsbrev fra en prioritering av «lengeværende barn» til «barn», aldri fant veien fra Politidirektoratet til Politiets utlendingsenhet. Gitt de øvrige momentene over, hadde nok ikke resultatet blitt annerledes om ordlyden hadde blitt oppfattet.

Det ble imidlertid høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og sakene til de som var blitt sendt ut i tråd med gjeldende returpolitikk, ble gjennomgått. Det skapte nytt håp, som endte med lykke for noen og ny skuffelse for andre. 30 barnefamilier ble kontaktet av UDI. 28 omgjøringsbegjæringer kom inn. To familier ble hentet tilbake.

Bildet er hentet fra et fakkeltog som ble holdt på Eidsvolls plass 20. november 2017. En rekke organisasjoner ønsket å vise solidaritet med oktoberbarna og krevde umiddelbar stans i utsendelse av flyktninger til Afghanistan. Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Oktoberbarna

Så har vi de afghanske mindreårige. Ikke lengeværende, men enslige. I 2016 kom regjeringen med en instruks som opphevet rimelighetsvilkåret ved internflukt. Det betyr at rimeligheten i å henvise søkeren til Kabul om selve hjemstedet ditt skulle være utrygt, ikke lenger skulle inngå i vurderingen.

Enslige mindreårige kunne dermed sendes til Kabul når de ble 18. UDI sier i årsrapporten for 2018 at økt bruk av tidsbegrensede tillatelser til enslige mindreårige er en direkte følge av denne endringen. Å ta imot en beskjed om at man skal til Kabul når man blir 18, er tøft. Det skapte også uro politisk.

I november 2017 vedtok Stortinget at de som ble henvist til internflukt fra 1. oktober året før, skulle få en ny vurdering, med større vekt på barns sårbarhet. Et omfattende arbeid ble satt i gang for å finne ut hvem som kunne søke, og finne dem. Noen bodde under broene i Paris. Noen måtte også få beskjed om at ordningen ikke omfattet akkurat dem. Oppsummeringen i UDIs årsrapport for 2018 viser at 490 søkte på nytt. 262 ble avvist fordi de ikke oppfylte Stortingets krav. 91 søknader ble avvist fordi de søkte etter fristen. Drøyt 100 fikk opphold.

Les også

«Oktoberbarna» Noman og Haseebullah endte opp på gaten i Paris. Nå får de komme tilbake til Norge.

Der følelser og fornuft forenes

Asylfeltet er det eneste politiske saksområdet jeg kjenner som deles inn i verdiladede betegnelser: Streng eller liberal, ond eller god, hode mot hjerte. Jeg synes det gir lite mening. Målet på dette feltet er nettopp det motsatte: Vi skal forene følelser og fornuft. Vi skal ha kontroll, og vi skal hjelpe. Behandle likt, ta hensyn til enkeltmennesket. Vi skal ivareta det norske samfunnet, og bidra til å løse verdens migrasjonsutfordringer. Som et liberalt demokrati, en rettsstat og et samfunn basert på menneskerettigheter, kan vi ikke velge bort hverken kontroll eller solidaritet.

Umulig? Nei. Følelser er noe av det mest rasjonelle vi har, sa biologen og forfatteren Dag Olav Hessen i en samtale om noe helt annet på Kulturhuset for en tid tilbake. Følelser får oss til å beskytte de vi bryr oss om og reagere på fare. Følelser er altså en livsnødvendig del av fornuften, vi klarer oss ikke uten. Fornuften må på sin side til for å regulere følelsene. Det er jo ikke alt man føler for, som er veldig smart.

Å stå støtt

Men å lande et sted, og å stå støtt, det tror jeg er smart. Det virker lettere på andre felt. Vi protesterer ikke mot at en enslig forelder dømmes til to år i fengsel for bedrageri fordi vi mener at barnets behov for å være sammen med forelderen må gå foran. Det er ikke helt sammenlignbart. Det illustrerer imidlertid at vi på asylfeltet kanskje ikke har den anerkjennelsen av systemet, som vi har helt naturlig på andre forvaltningsområder.

Nå har Abbasi-saken aktualisert en reforhandling av asylforliket. Hvordan skal vi unngå å gi urealistiske forventninger om opphold hos de med avslag, og gjøre flere lengeværende?

Håpet som henger i luften kan bidra til at det beste alternativet for de aller fleste gitt omstendighetene – assistert retur med pengestøtte – aldri blir vurdert. Jeg tror det er viktig å være tydelig, avklare eventuelle endringer raskt, og at disse er gjennomtenkt slik at de kan stå seg over litt tid. Så går det an å hjelpe de som må dra, etter at de er kommet hjem.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Asylpolitikk
  2. Justisdepartementet
  3. Politiets utlendingsenhet
  4. Asyl
  5. Afghanistan
  6. Utlendingsdirektoratet

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Utlendingsmyndighetene tolker regelverket strengere enn lovgiverne har ment

  2. KOMMENTAR

    Ikke alt er vanskelig i asylpolitikken. Biskop Stålsett må straffes som alle andre.

  3. NORGE

    Abbasi-familiens advokat: Mor sendes tilbake til Norge. Barna til Afghanistan

  4. NORGE

    Slik bruker Arne Viste mediene helt bevisst

  5. VERDEN

    Eksplosiv situasjon på fem greske øyer. Flyktninger, lokale innbyggere og høyreekstreme tar nå til gatene.

  6. NORGE

    «Jeg har ingenting – nothing! – å leve av»