Epidemien er ikke lenger en alvorlig trussel mot den friske delen av befolkningen | Eiliv Lund

Det er lærdommen av dødstallene i Italia. Tiden er inne for å åpne opp i Norge, skriver professor Eiliv Lund.

Regjeringen har endelig bestemt seg for å slippe opp den nærmest absolutte karantenen av befolkningen ved å la barnehagebarn begynne etter påske. Så følger småskole og deretter de høyere klassetrinn.

Hva med universitetene som vesentlig har studenter under 30 år?

Begrunnelsen for denne gradvise oppstart er vanskelig å forstå ut ifra smittevernhensyn.

For å forstå alderens betydning og omfanget av risikofaktorer kan vi se på tall fra det italienske folkehelse instituttet Istituto Superiore di Sanita publisert 6. april.

Det omfatter enkle statistiske opptellinger av kjønn og alder, risikofaktorer og deres betydning for død. Figuren er hentet fra deres publikasjon.

Gjennomsnittsalderen ved død er 78 år, og nesten 70 prosent er menn. Av de 14.860 døde var det 1 død under 20 år.

I aldersgruppen 20–29 døde syv italienere, og mellom 30–39 år døde 34. Først i aldersgruppen 40–49 stiger dødeligheten, med 136 døde.

Videre oppover i alder stiger dødeligheten raskt. Italia har en befolkning som er ti ganger så stor som vår, så tallene må deles med ti for å kunne forstå hva de italienske tallene betyr i norsk sammenheng.

Eksempel: I aldersgruppen 40–49 år ville en epidemisituasjon som i Italia ha medført drøyt ti døde hos oss. Vårt folkehelseinstitutt har ikke publisert tall for døde etter alder og kjønn.

I et utvalg på litt under 10 prosent er det i Italia innhentet journalopplysninger. I dette utvalget er det kun 3 prosent av de døde uansett alder som ikke hadde noen underliggende sykdom.

Gjennomsnittlig hadde de som døde, mer enn tre underliggende risikofaktorer, som forhøyet blodtrykk (70 prosent), type 2 diabetes (32 prosent), hjertesykdom (28 prosent), kronisk nyresvikt (23 prosent), hjerteflimmer (23 prosent), kreft diagnostisert siste fem år (17 prosent), kronisk obstruktive lungesykdom (18 prosent), hjertesvikt, slag, demens og leversvikt.

To av tre hadde tre underliggende tilstander eller flere. 84 prosent fikk antibiotikabehandling. Spesielt interessante er vurdering av risiko for dem som var under 40 år (1,2 prosent). Av de 42 døde var det ingen informasjon om sykdom for 6, mens 28 hadde alvorlig sykdom, og 8 var friske. Italia har en mer sårbar alderssammensetning av befolkningen, med mange gamle med mange underliggende sykdommer.

Hvordan skal vi tolke de italienske dødelighetstallene for vårt bruk?

Viktigst er kanskje den meget lave dødeligheten hos folk under 40–50 år. De unge døde hadde nesten alle alvorlig underliggende sykdommer.

I praksis betyr dette at disse aldersgruppene, som utgjør familier med småbarn, ikke løper noen dødsrisiko dersom de ikke har risikofaktorer. De kan alle vende tilbake til skole og jobb.

Det er kun hensynet til spredningen av epidemien som tilsier karantene.

Når det gjelder de eldre, er dødsrisiko knyttet til underliggende sykdommer. Disse må i langt større grad beskyttes ved karantene og hyppig testing.

En fortsatt streng nedlukking over lengre tid i et land som Norge med sitt lave antall smittede og Europas laveste dødelighet blant de smittede, vil reise spørsmål om den pågående strategi vil koste oss for mye både i form av fellesskapets økonomi, men også om totaldødeligheten i befolkningen.

I en artikkel i det velrenommerte medisinske tidsskriftet The Lancet i mars har amerikanske forskere prøvd å anslå konsekvensene av å stenge hardere og hardere ned i USA.

De fant at på et visst punkt syntes totaldødeligheten av andre årsaker å stige, slik at nettogevinsten ble null. Et typisk eksempel de bruker, er grad av kvalifisert helsepersonell som er hjemme med barn, samtidig som helsevesenet mangler kvalifisert personell.

Den strenge karantenen har også i Norge fått som konsekvens at mye helsepersonell er blitt satt i karantene sammen med sine egne småbarn, mens sykehusene har mangel på kvalifisert personell og ikke får utnyttet behandlingsmulighetene for andre sykdommer. Dette bekymrer nå Legeforeningen.

Det første myndighetene må fortelle befolkningen, er at de under 40 år og kanskje opp mot 50 år ikke har noen økt dødelighet.

Deretter at de som skal beskyttes, er folk med mange risikofaktorer. For disse må vi forbedre karanteneforholdene og sikre dem mot smitte. Typisk gjelder dette aldershjem og sykehjem.

Dette er en «brems»-tenkning som vil medføre langsom flokkimmunisering i befolkningen. Å åpne opp er nødvendig av økonomiske forhold og av hensyn til den friske del av befolkningen. En dugnad kan ikke vare evig.

Forutsetter vaksine eller behandling

Regjeringens politikk var å nærmest utrydde epidemien ved å lukke alt ned over lengre tid for så å holde virus i sjakk. Dette forutsetter at det innen måneder kommer en vaksine eller ny behandling.

Siden det er vanskelig å se i dag, vil oppbyggingen av flokkimmunitet uansett overta. Norge kan ikke hindre resmitte fra utlandet. Siden kanskje så mange som 50–80 prosent av de smittede har ingen eller meget lette symptomer, vil epidemien komme tilbake lokalt. Da er flokkimmunisering av befolkningen eneste reelle vei i dag.

I England er det foreslått å teste alle ukentlig gjennom en storstilt omdisponering av teknologi og ressurser. I Norden brenner epidemien seg gjennom befolkningen i sakte tempo.

I land med lite offentlig helsevesen og mange fattige ser vi utviklinger som minner om eksponentiell vekst, som i USA. Det norske samfunnet har en helt annen risikoprofil enn land som Kina, Italia og USA, og dette forklarer vår lave dødelighet.

I ferd med å ebbe ut

Epidemien er ikke lenger en trussel mot den friske delen av befolkningen. Tiden er inne for å åpne opp. Betingelsene for å bruke smittevernloven som fullmaktslov og samtidig ha en særlov med meget sterke fullmakter, er i ferd med å ebbe ut.