Idretts-Norge bør slankes i toppen

Det er på grasrota penger og ressurser bør settes inn.

For halvannen uke siden slapp Tvedt-utvalget sin evalueringsrapport om norsk idrett. Som vanlig går man stille i dørene. Ingen skal måtte ta ansvar. Vi gir hverandre en påkostet rapport og dagen etter er alt glemt. Hva lærer man av denne metoden? Vel, når vi ikke får korreksjon, så blir det ingen endring.

Tvedt-utvalget ville i stedet fokusere på å gi retningslinjer fremover, men da utvalget la frem sin rapport på Ullevaal stadion, var ikke toppidrettssjefen til stede. Toppidrettssjef Jarle Aambø ble observert da han hentet noen papirer, hvilket vitterlig bevitner norsk toppidretts arroganse. Tvedt-rapporten er allerede støvet ned.

Fikk ikke fortsette

Det er ikke bare i forbundene vi finner cowboyer med hatter trukket godt nedover ørene. Et konkret eksempel er saken rundt Arne Erlandsen og styret i Ull/Kisa. Erlandsen klarte på kort tid å føre Ull/Kisa fra bunnen av 2. divisjon til mulighet for opprykk til Tippeligaen, og både spillere og supportere ga sin støtte.

Allikevel fikk han ikke forlenget kontrakt. Argumentet var at Erlandsen samarbeidet dårlig med styret. Styreleder Cato Strømberg og co. burde tatt sin hatt og gått.

Fremmer seg selv

Styret i Ull/Kisa er dessverre ikke alene om å sette seg selv i første rekke. For en tid tilbake kritiserte rådgiver i ledelse, Jørn Bue Olsen, idretten i Asker kommune. Han mente den var elendig organisert og at manglende kompetanse i kommune og idrettsråd resulterte i mange konflikter.

Og han har rett. Idretten er en arena der enkeltmennesker, styrer og forbund ganske så fritt kan drive maktkamp for å fremme seg selv og med det glemmer hva idretten egentlig handler om. Nemlig aktivitet og glede!

Kompetanse

Skal vi ha en idrett i vekst, trenger vi kompetanse i alle ledd i form av ansatte og frivillige, men også i styrer og forbund. Jeg har dessverre sett altfor mange inkompetente styrer på kort tid rive ned og ødelegge gode idrettsklubber.

Dårlig kompetansekartlegging og for lettvint utvelgelse av styrekandidater er mer regelen enn unntaket. I samtlige lederseminarer jeg har deltatt på de siste fem årene i regi av Norges idrettsforbund, Norges Svømmeforbund og Akershus idrettskrets, er inkompetente styrer i idrettslag et brennhett tema, men ingenting gjøres.

"Interne forhold"

Uprofesjonelle styrer er farlige styrer. I en klubb i Asker opplevde de ansatte et styre som ignorerte Arbeidsmiljøloven, Idrettsforbundets lover, samt klubbens eget lovverk. Styret fulgte ikke opp årsmøtevedtak, kritikkverdige forhold som ble fremmet ble ignorert og årsberetningen sensurert.

I tillegg var over halvparten av styret ikke valgbare! Styret i nevnte klubb ble med dette meldt for brudd på arbeidsmiljøloven. Forbundet svarte at de ikke involverte seg i interne forhold i underliggende organisasjoner. En slik unnfallenhet er ingen tjent med!

Må involvere seg

Spørsmålet er: Har vi behov for overordnede idrettsforbund som ikke involverer seg i underliggende organisasjoner, i breddeidretten, når de ber om hjelp i graverende saker?

En slik holdning til underliggende organisasjoner, ansvar og regler og manglende konsekvenser for mislighold og lovbrudd, er bare trist. Resultatet er at idretten undergraver seg selv. Når følelser, makt og prestisje preger beslutninger og handlinger, råtner idretten på rot. Ressurspersoner forsvinner eller blir utbrent.

De ansatte har kompetanse

Idretten må slanke, effektivisere og fornye seg. Norsk idrett er hovedsakelig bygget på dugnadsprinsippet, og idrettsstyrer er et godt eksempel.

De ansatte er der imidlertid på bakgrunn av kompetanse og erfaring, flere på fulltid, og det er udiskutabelt hvem som i hovedsak fremmer idrettens verdier, visjoner og mål. Der styrers filosofi er at styret eier klubben og det styres med følelser, vil normale retningslinjer for godt styrevett tilsidesettes.

Dette hindrer vekst, trivsel, fremgang og utvikling.

Kompetansekartlegging

Derfor bør valgkomiteene gjøre en bedre jobb. Kompetansekartlegging er viktig. Kanskje er idretten tjent med å sette styretjenesten ut på anbud til mennesker som kan styrevirksomhet og som ikke er følelsesmessig engasjert. Om ikke, bør styrekurs før styreperioden inn i budsjettet som en god investering.

Feilplassering av ressurser

Også idrettsforbundene er farlige – de sover i timen. Idrettsforbundet evner ikke å vise vilje til innovasjon og nytenkning, ei heller å lytte. Den viktige jobben foregår imidlertid på bakkenivå og utføres av de lag og mennesker som er i nærkontakt med barn og utøvere.

Det er her penger og ressurser bør settes inn. Dessverre er det gått inflasjon i antall forbund og ansatte i disse, noe som er svært kostbart og lite nevenyttig.

Barn fortjener kompetente trenere

Barneidretten må få flere kompetente trenere i tidlig alder fordi de fortjener det, og fordi et system med mer kompetanse og mindre tilfeldigheter vil kvalitetssikre absolutt alt innen idretten.

Men idrettsforbundet har ikke ører og tror så godt om seg selv og sin norske idrettsmodell basert på gratisarbeid og dugnad at nye innspill ofte latterliggjøres.

Forbundene bør ta innover seg at samfunnet endrer seg. Det samme gjør idretten og dugnadsånden.

Svømmebassenger med vann

Idrettsforbundet må se sitt ansvar og ta innspill fra grasrota alvorlig. Frivilligheten forsvinner og barn er mer inaktive enn før.

Hadde Olympiatoppen og Idrettsforbundet gjort jobben sin, hadde svømmebassengene vært fylt med vann, idrettsaktiviteter hadde vært tilnærmet gratis og mer profesjonalisert, skolene hadde holdt fast ved gymtimene og idrettsanleggene hadde vært til å leve med.

Idretts-Norge bør slankes i toppen. Papirflytterne må bort og større ressurser bør settes inn på bakkeplan. Det er nemlig der de trengs!