Kronikk

Er det klokt å veve norsk økonomi inn i den kinesiske? | Torbjørn Færøvik

  • Torbjørn Færøvik
    Torbjørn Færøvik
    Forfatter og Kina-kjenner

Norsk sjømatnæring eksporterer store mengder fisk til Kina. Denne kinesiske forretningsmannen studerer en laks frosset i isblokk under en middag arrangert av norsk næringsliv i Shanghai i 2018. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Kina har gjort det til en vane å true land som ikke oppfører seg pent, særlig de små og mellomstore.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forstå det den som kan. Lille, sårbare Norge har ikke fått nok av Kina. Vi vil ha mer.

«Vi» er i dette tilfelle regjeringen, som ufortrødent fortsetter forhandlingene om en frihandelsavtale med giganten i øst. Forhandlingene ble gjenopptatt i 2017, kort etter at Norge slapp ut av den mye omtalte kinesiske fryseboksen. Før vi kom så langt, måtte regjeringen love at den aldri mer ville påføre forholdet til Kina skade.

Torbjørn Færøvik er forfatter og Kina-kjenner.

Snart står en ny forhandlingsrunde for døren. Den forrige, i oktober, var ifølge næringsminister Torbjørn Røe Isaksen preget av «positiv fremgang». Selv om mye gjenstår, mente han det burde være mulig å inngå en avtale i 2020.

Langt mer enn kroner og øre

For deler av norsk næringsliv lyder dette som vakker musikk. Tenk å få tollfri eller nesten tollfri adgang til verdens største marked. Næringsdepartementet har regnet ut en frihandelsavtale kan gi Norge ekstra eksportinntekter over ti år på 44 milliarder kroner.

Kanskje har departementet rett. Men vil Norge som nasjon tjene på den? Spørsmålet er betimelig, for en frihandelsavtale med Kina handler om langt mer enn kroner og øre.

Norges handel med Kina er ennå nokså beskjeden. Regjeringen ønsker å øke den. Over tid snakker vi om en flerdobling. Underveis vil stadig flere norske eksportbedrifter gjøre seg avhengige av det kinesiske markedet, ikke minst sjømatbedriftene.

I en tid hvor Kina reiser seg som en global totalitær trussel, er det ikke urimelig å spørre om det er klokt å veve norsk økonomi inn i den kinesiske. Tettere økonomiske forbindelser får naturligvis politiske følger, særlig når motparten heter Kina.

De kinesiske lederne er kjent for å tenke langsiktig. Hvorfor gjør ikke vi det?

Les også

Ny lakseavtale mellom Norge og Kina

Kina truer andre land

Kina har gjort det til en vane å true land som ikke oppfører seg pent, særlig de små og mellomstore. Sverige har det siste året hakket tenner i den kinesiske fryseboksen.

Den avtroppende formannen i Nordisk råd, Hans Wallmark, uttalte i fjor høst at rådet betrakter Kina som en trussel mot Norden. Han viste til landets økonomiske inntog og de stadige kinesiske cyberangrepene mot de nordiske land. Han pekte også på at Kinas ambassadør i Sverige er freidig nok til å engasjere seg i landets politiske debatt.

Ambassadøren sa forleden følgende i svensk fjernsyn: «Sverige er som en 48 kilos lettvektsbokser som utfordrer en 86 kilos tungvektsbokser. Av omsorg og godhet ber likevel den tunge bokseren den lette om å ta vare på seg selv.»

Kinesisk økonomi er i dag noe større enn den amerikanske, målt etter kjøpekraftsparitet. Om ti til femten år kan den være dobbelt så stor, i 2050 tre ganger større. Selv om det knytter seg usikkerhet til enhver prognose, bør regjeringen innlemme denne i sitt kinesiske regnestykke.

Om Kina opprettholder sitt strenge diktatur de neste tiårene, er perspektivet skremmende. Derfor er selv små økonomiske veivalg viktige.

Les også

Aftenposten mener: Krypingen for Kina gir resultater

Norske politikere er passive

Våre fremste politikere later til å være lite opptatt av dagens Kina, heller ikke fremtidens. På Stortinget er landet stort sett et ikke-tema. Ulv og bompenger er mye viktigere. Dessverre kan ikke politikerne skylde på mangel på informasjon. Tilgangen er jo større enn noensinne.

De som følger med, vet at regimet er i ferd med å «radiomerke» alle landets innbyggere ved hjelp av ny teknologi. Enhver som forsøker å yppe seg, skal pågripes. Vi vet også at mer enn en million uigurer holdes innesperret i fangeleirer og at tusener andre soner uten lov og dom. Mange utsettes for grov tortur.

På toppen av det hele har dagens leder, Xi Jinping, ambisjoner om å sitte på livstid. Lovene som gir ham mulighet til det, er for lengst vedtatt. Blant hans kolleger øyner vi ingen kinesisk Gorbatsjov, en reformator som er villig til å gå nye veier.

På nyåret presenterte Human Rights Watch sin nye globale rapport. At regimet i Beijing sensurer sine egne innbyggere, er velkjent. HRW minner om at Kinas sensurforsøk også strekker seg langt utenfor landets grenser. Det skjer med en miks av trusler og økonomiske lokkemidler.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen deltok i den norske delegasjonen da kongeparet var på statsbesøk i Kina i oktober 2018. Her taler han under næringslivssseminaret "An Ocean of Opportunities Norway-China Business Summit" i Shanghai. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Norge er heller ikke forskånet. Jeg glemmer ikke Victor Gao, en halvoffisiell kinesisk utsending, som for noen år siden uttalte at Norge ville bli «et nytt Cuba» hvis vi fortsatte å irritere Kina.

I vårt hjemlige politiske miljø er tonen overfor Kina påfallende spak. Hvor spake blir vi i 2030 eller senere?

Samarbeid, ikke økonomisk avhengighet

Vi hører ofte at Kina er så viktig at vi må samarbeide med landet. Jeg er enig i det. Spørsmålet er bare: I hvilke sammenhenger og på hvilken måte skal vi gjøre det?

De fleste forstår at Norge er tjent med å samarbeide med Kina om klima og miljø og mye annet. Landet er jo en realitet, vi kan ikke trylle det bort. Men det betyr ikke at vi på liv og død må gjøre deler av norsk næringsliv avhengig av det kinesiske.

Norge har bare 5,5 millioner innbyggere. «En frihandelsavtale med Kina har topp prioritet for regjeringen», uttalte Røe Isaksen etter sitt besøk i oktober. Hvorfor vi må ty til Kina for å overleve, er vanskelig å forstå.

Norge er et av verdens rikeste land. Vi har derfor råd til å begrense det økonomiske samrøret med diktaturet. Det burde være muligheter nok i vårt eget Europa, en verdensdel med 741 millioner innbyggere.

Regjeringens drøm om å flerdoble samhandelen har også en miljøside. Vi lever i en tid hvor velgerne straffer politikere som ikke tenker nok på miljøet. Enda mer langreist handel er neppe svaret på den globale miljøkrisen.

Men sjømatnæringen kvier seg ikke for å juble når stadig flere fly fullastet med norsk fisk letter med kurs for det forjettede land. Snakk om å være korttenkt.

Kina kan underby konkurrentene

Regjeringen har ennå ikke antydet hva motparten vil tjene på en frihandelsavtale. Kina har i årevis hatt et stort overskudd i samhandelen med Norge. Fra 2009 til 2018 økte det med 177 prosent. De kinesiske lederne elsker å strø om seg med ord som «likhet» og «gjensidig fordel», men er høyst uvillige til å omsette dem i praktisk handling.

Kinesiske selskaper opererer med andre standarder for miljø og arbeidstagerrettigheter enn de norske. Mange selskaper er statssubsidierte. Derfor klarte Sichuan Road and Bridge Group å underby konkurrentene og vinne anbudene på byggingen av Hålogolandbroen og Beitstadsundbroen. Selskapet gjorde i begge tilfeller en elendig jobb. Nå kommer ekstraregningene.

Kineserne har som ventet vært en vanskelig motpart i forhandlingene. De har fremfor alt vært uvillige til å innfri Norges krav om like konkurransevilkår.

Mitt nyttårsønske: At regjeringen tar til fornuften og legger Kina-ballen død.

Les også

  1. Kritiske demonstranter måtte stå i bakgrunnen under besøk fra Kina

  2. Kina-ekspert: – En ny stormakt som furter og går i vranglås for den minste ting, er det siste verden trenger

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kina
  2. Norge
  3. Handel
  4. Næringsliv
  5. Fisk
  6. Torbjørn Røe Isaksen
  7. Miljø