Kronikk

Snakk om døden | Kaveh Rashidi

  • Kaveh Rashidi
    Lege og forfatter

Som lege ser jeg døden hele tiden. Enten den kommer brått og uventet, som følge av sykdom, eller som en seig aldringsprosess på sykehjem. Like ofte møter jeg pårørende som skulle ønske at de var bedre forberedt, skriver Kaveh Rashidi. Jorunn Valle Nilsen

Det er nå, mens du er frisk, at dine nærmeste skal vite dine tanker om livets slutt og om tiden etter døden. Og du burde vite tankene til dine nærmeste.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Du skal dø. Kanskje ikke med det første, men etter hvert skal du det.

Hvis du får valget mellom å dø på en institusjon eller hjemme, har du tenkt på hva du ønsker? Vil det kjente miljøet i hjemmet gi deg ro, eller vil sykehuset gi deg trygghet? Og hva hvis du nesten dør, ønsker du å bli holdt kunstig i live, hvis du ikke kan bli bedre? Hva om du kan overleve sykdommen, men kroppen vil være ubrukelig etterpå – vil du heller at legene skal la deg dø?


De ubehagelige spørsmålene

Alle dine nærmeste og mest elskede skal også dø. Kanskje dør de før deg og kanskje dør de brått. Hvis du stod vis a vis en lege som stilte deg disse spørsmålene om dine foreldre, dine søsken, din kjære eller dine barn for den saks skyld – og ba deg ta valget for dem. Hadde du visst hva du skulle si?

Dette er ubehagelige spørsmål. Smertefulle til og med. Du tenker kanskje at de er unødvendige. Du er jo frisk, dine nærmeste også, hvorfor skal du ta stilling til dette nå? Det vil komme en tid som føles mer naturlig, viktig eller riktig å prate om disse tingene.


Del tankene mens du er frisk

Men tiden der dette blir enklere vil aldri komme. Det er nå, mens du er frisk, at dine nærmeste skal vite dine tanker om livets slutt og om tiden etter døden. Og du burde vite tankene til dine nærmeste. Når døden faktisk kommer et steg nærmere, vil disse spørsmålene bli langt mer smertefulle å ta stilling til. Da vil de fleste være fulle av frykt og angst, og de samme samtalene blir ikke like gode.

  • Les også: Filosof: Kan vi endre våre tanker om døden, vil livet bli lykkeligere

Min egen far fikk en kreftdiagnose våren 2013. Fra å være helt frisk fikk han beskjed om et halvt års forventet levetid. Den våren lærte han meg å skifte dekk, lage iransk mat og vi pratet om døden. Han fortalte at han heller ønsket å begraves enn å kremeres, og at han gjerne ville gi kroppen til forskning hvis noen var interessert. Han ba om å ha en liten seremoni, og han ville så langt det lot seg gjøre holde det enkelt. Det viktigste for ham etter døden var at jeg hjalp mamma med alt han hadde hatt ansvaret for tidligere.

Samtalene var nødvendige

Han døde samme høst, og vi oppfylte alle hans ønsker. Det varmer hjertet mitt den dag i dag å vite at han fikk det som han ville. Likevel var den samtalen på forsommeren noe av det mest grusomme jeg har vært med på. Det tok fokus vekk fra det gode i tiden vår sammen. Ja, samtalene var nødvendige – for det hadde vært umulig for meg å vite disse tingene uten at han sa det direkte, selv om jeg følte at jeg kjente ham godt. Men samtalene om døden burde ha funnet sted lenge før han ble syk. Både for hans beste, mitt beste og for forholdet vårt.

Pårørende som angrer

Som lege ser jeg døden hele tiden. Enten den kommer brått og uventet, som følge av sykdom, eller som en seig aldringsprosess på sykehjem. Like ofte møter jeg pårørende som skulle ønske at de var bedre forberedt. De angrer og trodde det skulle være mer tid.

Både før, under og etter døden møter de spørsmål som de ikke kan besvare med trygghet. Og i stedet for å fokusere på de viktige, emosjonelle prosessene man møter når noen dør, går fokus til de praktiske bagatellene som plutselig virker umulige å stå ovenfor.

«Skal vi legge ham inn og behandle dette intenst, eller la ham dø fredelig?» Jeg ser hvor grusomt det er for de pårørende, alltid, og det gjør meg vondt å stille disse spørsmålene. Men det er faktisk et betydelig hakk enklere hvis man har snakket med den døende personen mens han fortsatt var i live og frisk. Ikke minst for den som dør, så er det en uvurderlig verdi i å vite at man blir ivaretatt når man ikke lenger kan snakke for seg.

Det er ingen fasit

Veien til en god sorgprosess for de pårørende går gjennom å kjenne ønskene til den døde og vite at de var ivaretatt. Én god samtale om døden er alt som skal til. Én samtale som både vil styrke relasjonen til den man har den med, som gjør oss klokere på oss selv og gir et nytt og bredere perspektiv på livet i lys av døden.

Enten det er fordi du vil gi dine egne ønsker til dine nærmeste, eller fordi du vil vite ønskene til dine nærmeste. For det er ingen fasit på disse tingene, så ingen lege kan vite hva som er riktig for den enkelte.


Aller verst når det er for sent

Å snakke om døden er skummelt. Kanskje jeg ber om for mye. Men det blir bare verre jo nærmere man kommer døden, og det blir aller verst hvis det er for sent og man aldri fikk tatt praten. Rent praktisk er det også et sårbart og vanskelig tema å ta opp. Jeg sier ikke at du skal ringe din mor og si: «Hei, vil du ha livsforlengende behandling hvis du får et hjerneslag som gjør deg lam og stum?»

Men her er et konkret tips: Alle kjenner vi noen som har dødd, eller har sett det på TV eller i mediene. Snakk om det, snakk om hvordan den personen døde og bruk det som en inngangsport til å snakke om hvilke tanker dere selv har gjort om livets slutt. Snakk om denne kronikken, for den saks skyld. Det er lettere å prate om døden når man ikke gjør det som en avskjedssamtale, testamente eller planlegging.


Mindre tabu rundt sorg

Jeg skriver om døden, hver eneste uke, på www.1001liv.com for å få døden på dagsordenen. Og jeg ser at vi er langt mer åpne for døden nå enn før. Men det er først og fremst tabuet rundt sorg som er blitt bedre, i at det er blitt mer akseptert å sørge og dele mer åpent.

Ellers handler døden for det meste om avisoverskrifter av kjente mennesker som skal dø, eller nettopp døde.

Jeg vil at døden skal komme til middagsbordet hos friske. Til kaféen, til treningssenteret og til bilturen opp til hytta. Og er det noen du ikke møter så ofte, så plukk opp telefonen og snakk om døden. Gjør det nå, før det er for sent. Snakk om døden mens dere fortsatt lever.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Sorg
  2. Debatt
  3. Kronikk
  4. Frykt

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Foreldrekoden om barn og døden: «Å miste noen som står en nær, kan ta hele barndommen å bearbeide»

  2. SID

    Frem til i forrige uke våget han ikke å fortelle hele sannheten. Responsen har vært overveldende.

  3. VERDEN

    Ari Behns familie berømmes for åpenhet rundt dødsfallet: – Det bryter ned tabu og stigma

  4. SID

    Smertene vi kvinner har, men ikke snakker om

  5. KRONIKK

    Lurer du på om jeg har tenkt å få barn? Her er et par ting du bør tenke over før du spør.

  6. KRONIKK

    Demningen som verner hvite fra det stille raseri hos oss svarte, har eksplodert