Kronikk

Krigsoppgjøret med forfatterne måtte komme | Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye

  • Kjartan Fløgstad
  • Tore Rem
  • Espen Søbye

Forfatter Kjartan Fløgstad (t.v.), professor og forfatter Tore Rem og forfatter og kritiker Espen Søbye. Foto: Monica Strømdahl

Men også Aftenposten og andre aviser hadde en rolle i nazistenes nye litterære system i Norge.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Bare timer etter det nazityske overfallet på Norge, om morgenen 10. april, fikk Aschehougs lokaler på Sehesteds plass i Oslo besøk av soldater fra Wehrmacht. Det gjaldt restopplaget av den tyske regimekritikeren Hermann Rauschnings Hitler har sagt det.

Etter å ha gjort seg ferdige på Sehesteds plass, gikk soldatene videre. I bokhandel etter bokhandel beslagla de Rauschnings bok og Wolfgang Langhoffs Myrsoldater, en øyenvitneskildring av brutaliteten i de tyske konsentrasjonsleirene. I tillegg til disse to antifascistiske bøkene skrevet av tyskere i eksil, tok soldatene med seg kommunisten Leo Trotskijs Mitt liv.

Dermed var den nazistiske litteraturpolitikken i Norge allerede i gang dagen etter okkupasjonen.

Mens tyske soldater jaget regjering, konge og kronprins nord- og østover, satte Wehrmacht inn ressurser på å få kontroll over bøkenes verden.

Var litteraturen virkelig så vesentlig?

Sehesteds plass i Oslo, der Aschehoug forlag holdt til under krigen og fortsatt har sine lokaler. Bildet er fra 2015. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Et totalitært kulturelt system

Svaret er ja. Nærmest umiddelbart etablerte nazistene et helt nytt litterært system i Norge. Fra toppen i Rikskommissariatet, via forleggere, trykkeri, bokhandler, biblioteker og presse, kom man langt i å etablere et totalitært kulturelt system. Et system der det bare var plass til én type meninger.

Da den nazistiske kulturtoppen G.W. Müller oppsummerte situasjonen i april 1942, var det med en følelse av i stor grad å ha lykkes med dette prosjektet.

I dette korrupte systemet spilte Aftenposten en sentral rolle.

Det norske litterære feltet – produksjonen, distribusjonen og konsumpsjonen av bøker – ble etter 9. april raskt spaltet i tre litterære systemer: i tillegg til det nazistiske, kom det tradisjonelle og det illegale.

Det tradisjonelle systemet ble utgjort av de etablerte forlagene med sine forfattere og organisasjoner. I det illegale systemet, som var delt i to, handlet det om litteraturen som ble produsert i Sverige og Storbritannia og så smuglet inn i Norge, samt publikasjonene som ble produsert i hemmelighet og under enkle forhold i Norge.

Det tyske Rikskommissariatet, som hadde sitt hovedkvarter i stortingsbygningen, var toppen i et totalitært kulturelt system under krigen. Foto: NTB scanpix

Aftenpostens rolle

«En foregangsmann i kampen for å bryte norsk motstand», het det på Dagbladets førsteside da forleggeren Gunnar Stenersens landssviksak kom for retten 21. juni 1948. Under krigen utga Stenersen bøker som Hitlers Min kamp, Quislings taler og Josef Terbovens radiotale om nyordningen fra 25. september 1940.

Men i tillegg til disse opplagt propagandistiske verkene, kom også en stort anlagt tysk roman- og novelleserie, med titler plukket ut av Rikskommissariatets folk, på samme forlag. For dette prosjektet var Ejlert Bjerke, André Bjerkes far, sentral oversetter og formidler av oversetteroppgaver.

Stenersens Forlag var del av et større litterært kretsløp. Der var den viktigste kritikeren Finn Halvorsen, og hans avis Aftenposten utgjorde sisteleddet. Straks bøkene kom fra Gunnar Stenersens Forlag, anmeldte Halvorsen dem i sin avis, og slik ble bøkenes budskap spredt til svært mange. I tillegg hadde anmelderen en mengde andre roller i det nazistiske kulturapparatet, blant annet som teatersensor og konsulent i det nazifiserte Gyldendal.

Rikskommissar Josef Terboven taler i radioen 25. september 1940 om den såkalte nyordningen i Norge. Foto: NTB scanpix

«negroid tilsnitt», «sterkt jødisk preget»

I Aftenposten slo Halvorsen på karakteristisk vis fast at de som motsatte seg Min kamp, var «de engelsk-syke, plutokratene, mammonstrellene, egoistene og jødene».

Slik Bjørn Westlie nylig dokumenterte det i Det norske jødehatet, utgjorde den norske pressen en viktig kanal for spredningen av den verste nazistiske propagandaen, inklusive den groveste antisemittismen.

Det dreide seg dessuten om mer subtil ideologisk påvirkning. De store tyske roman- og novelleseriene Stenersen utga, var direkte finansiert av Rikskommissariatet.

Men ideen om denne litteraturens betydning som nøytral, ble ikke minst bygget opp i Aftenposten. Bøkene skulle «først og fremst være gode», og de skulle være «helt upolitiske». Da serien ble lansert, påpekte Halvorsen at norske forlag hadde neglisjert tysk diktning, men «lånt et villig øre til annen utenlandsk litteratur, med et negroid tilsnitt, ofte sterkt jødisk preget, bøker som har sin rot i Afrika».

Slik Aftenpostens kritiker så det, var den tyske skjønnlitteraturen ikke politisk, den la bare i større grad enn den norske «vekt på rasepreget».

Men går man Tyske noveller etter i sømmene, inneholder den et «hvem er hvem» over tyske naziforfattere. Og det samme gjaldt de ti bindene i serien «Store tyske romaner». Her fantes, for å si det enkelt, ingen Thomas Mann, ingen Stefan Zweig, ingen opposisjon. Disse var for lengst blitt forbudt.

Oppgjøret måtte bli alvorlig

Forstår man alvoret i denne litterære situasjonen, forstår man også at oppgjøret med dem som hadde gjort en stor eller mindre innsats for det nazistiske litterære systemet, måtte bli av alvorlig art. Det skjedde blant annet gjennom Den norske Forfatterforenings æresrett.

Ett av argumentene som straks ble mobilisert, var at forfatterne som hadde brutt med det som fra 1943 ble en streik mot de nazifiserte forlagene, og som fra krigens begynnelse hadde vært en boikott av nazistiske forlag, bare hadde beskjeftiget seg med nøytral litteratur. I senere fremstillinger og debatter har dette forsvaret blitt ukritisk videreformidlet.

Men hvordan kunne man, i en tid da all jødisk, all sosialistisk og kommunistisk litteratur, all tysk emigrantlitteratur og alle angloamerikanske bøker var forbudt, i tillegg til verker av en rekke sentrale norske forfattere, tenke seg at det gikk an å opprettholde ideen om en nøytral, ikke-politisk litteratur?

Forfatternes motstand var svak

Nordahl Grieg var en av Norges få motstandsdiktere. Han var også offiser, og ble drept da flyet han satt i ble skutt ned over Berlin 2. desember 1943. Foto: NTB scanpix

Forfatterne som siden, av gode grunner, er blitt løftet frem av historieskrivingen, er de få profilerte motstandsdikterne, fremfor noen Nordahl Grieg, Inger Hagerup, Arnulf Øverland og Gunnar Reiss-Andersen.

Mer generelt, må det dessverre konstateres, viste forfatternes motstand seg å være svak. Oppgjøret måtte komme, og det var legitimt.

Våre undersøkelser viser at litteraturen under krigen ble viktigere enn noen gang. Mest påfallende er det likevel hvor relativt lite vi har visst om det nazistiske litteratursystemet, i det som må være en av de mest interessante periodene i norsk litteraturhistorie.

Fremdeles trenger vi mer kunnskap.

De ambisiøse forsøkene på å ta kontroll over meningsproduksjon og offentlighet, er da heller ikke uten paralleller til vår egen tid.

  • Her kan du lese debatten knyttet til Forfatterforeningens æresrett etter krigen og den samme foreningens unnskyldning i november 2018.
  1. Les også

    Til Forfatterforeningen: Vi legger neppe krigshistorien bak oss gjennom fortielse og forskjønnelse | Fløgstad, Søbye og Rem

  2. Les også

    Reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til dem som ble dømt i «æresretten»: Arrogansen er formidabel | Arnfinn Moland

  3. Les også

    Kritikerne tolker Forfatterforeningens unnskyldning uriktig | Cato Schiøtz

  4. Les også

    Vi kan både forstå opprettelsen av æresretten og beklage dens virke | Styret i Den norske Forfatterforeningen

  5. Les også

    Forfatterforeningens vurdering i saken om æresretten er noe dramatisk | Trond Solvang

  6. Les også

    André Bjerke ble frikjent i 1946 | Vilde Bjerke

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Nazisme
  3. Litteratur
  4. Norge
  5. Aftenposten
  6. Kjartan Fløgstad
  7. Kronikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Tar kraftig oppgjør med Forfatterforeningens unnskylding i ny bok

  2. DEBATT

    André Bjerke var uskyldig

  3. KRONIKK

    Granskningsrapporten om Forfatterforeningens æresrett er påfallende svak

  4. KULTUR

    Kjartan Fløgstad driver Forfatterforeningen fra skanse til skanse

  5. KRONIKK

    Hvorfor feirer vi ikke Hamsun?

  6. KRONIKK

    9. april 1940: Hva var det som traff oss? | Sven G. Holtsmark og Lars Rowe