Venezuela: Fra fiasko til forhandlingshåp | Benedicte Bull og Antulio Rosales
Hendelsene 30. april satte i gang prosesser internasjonalt som tyder på at noe fundamentalt er endret.
Opposisjonens forsøk på maktovertagelse i Venezuela i forrige uke så i første omgang ut som en gigantisk fiasko. Få timer etter at Juan Guaidó, flankert av militære fra en flybase i Caracas, annonserte en snarlig maktovertagelse, meldte Nicolás Maduro at opprøret var slått ned. Som forventet har Maduro svart med utrenskning blant militære og straffeforfølgelse av opposisjonen. Hendelsene 30. april satte likevel i gang prosesser internasjonalt som tyder på at noe fundamentalt er endret.
Etter at Juan Guaidó med grunnloven i hånd ble erklært som president i Venezuela av den opposisjonsdominerte nasjonalforsamlingen 23. januar, klarte han på kort tid å samle opposisjonen på en måte som ingen har gjort før ham under de 20 årene med «chavisme».
Samtidig skapte han entusiasme hos et folk som er utmattet av en daglig kamp for å skaffe penger, mat og medisiner. Men løftene om snarlig regimeendring har vært vanskelige å innfri i møte med en regjering som kontrollerer de militære styrkene og et statsapparat som krever politisk lojalitet i bytte mot enhver tjeneste.
Løsning strandet
Samtidig har en løsning strandet på en stadig mer fastlåst internasjonal situasjon. Trump bruker Venezuela både for å sikre støtte fra konservative grupper i det republikanske partiet og å gjenvinne tapt innflytelse i Latin-Amerika. For Putin er Venezuela både en økonomisk alliert, særlig i omgåelse av sanksjoner, og en arena for å vise Russlands fortsatte globale styrke. Mens storkreditor Kina fokuserer på skadebegrensning, er det Russland som gang på gang har kommet Maduro politisk og økonomisk til unnsetning de siste månedene.
Derfor strides Russland og USA om Venezuela
Cuba på sin side gjorde seg avhengig av venezuelansk olje på 2000-tallet. De siste årene har leveransene falt til en tredjedel, men de ideologiske og sikkerhetspolitiske båndene er like tette.
Hverken USA, Russland eller Cuba har vært talsmenn for en forhandlet løsning. Det har snarere den Internasjonale kontaktgruppen nedsatt av EU, og den såkalte Lima-gruppen, bestående av de fleste landene i Latin-Amerika, pluss Canada, vært. Disse gruppene har imidlertid vist lite engasjement og tatt få initiativer de siste to månedene.
Nå forhandler Canada og Cuba
Det var med andre ord en ganske grim situasjon Venezuela befant seg i før 30. april, men det har endret seg i løpet av den siste uken. Cubas president Miguel Díaz-Canel har møtt Canadas statsminister. De er blitt enige om at forhandlinger er nødvendige, og Cuba er villig til å delta.
Mye tyder på at Canada nå forhandler en avtale for å hindre at USA innfører ytterligere sanksjoner mot Cuba, i bytte mot samarbeid om Venezuela.
USAs og Russlands utenriksministre, Mike Pompeo og Sergej Lavrov, benyttet besøket i Arktisk Råd i Helsinki til å snakke om Venezuela. Selv om de utvekslet lite forsonende fraser som fordømte hverandres innblanding i Venezuela, la de også vekt på at det hadde vært konstruktive samtaler.
- Trump og Putin: Diskuterte Venezuela
Samtidig møttes EUs Internasjonale Støttegruppe og Lima-gruppen i Costa Rica og ble enige om felles initiativer med Vatikanet samt sammenslutningen av Karibiske øyer Caricom.
López en nøkkelfigur
Det som har satt ny fart i initiativene, er for det første at bakteppet for hendelsene 30. april viser seg å være langvarige samtaler mellom USA, opposisjonen, toppledere i militæret og høyesterett. De skal ha kommet frem til enighet om en overgangsregjering ledet av Guaidó, men der både høyesterett og de militære styrkene skulle spille en sentral rolle.
En nøkkelaktør har vært Leopoldo López, opposisjonslederen som ble fengslet i 2014, og som fra 2017 har sonet hjemme og kunnet drive politisk aktivitet. Også nyrike forretningsfolk med gode kontakter inn i chavistenes rekker deltok aktivt.
Planen skulle gjennomføres 1. mai, men måtte fremskyndes av sikkerhetsgrunner.
Flere av de militære skiftet mening og planen mislyktes, men det ble åpenbart for all verden at det er rom for forhandlinger med mange aktører i Venezuela.
Lite å vinne på utarming
Den andre faktoren er at internasjonale aktører har lite å vinne på en videre utarming av det venezuelanske folk og den pågående fragmenteringen av staten.
Den største bekymringen for de latinamerikanske landene er millionene av venezuelanere som strømmer over grensene deres. USA har motsatt seg varige løsninger på det problemet, samtidig som de stadig sterkere sanksjonene øker presset.
De latinamerikanske landene er av åpenbare grunner ikke positive til USAs trusler om militærmakt – noe som ville ført til regional ustabilitet og enda større migrantstrømmer.
Russiske oljeselskaper vil på sin side selv rammes av sanksjonene, og både Russland og Kina vil ha langt større nytte av et velfungerende Venezuela enn dagens kriserammede. (Iallfall om ikke USAs kontroll blir altfor sterk.)
USA på sin side har delvis malt seg inn i et hjørne.
USAs sanksjoner er delvis rettet mot enkeltpersoner nær Maduro-regjeringen. Håpet om å få opphevet sanksjonene har vært med på å motivere noen av avhopperne, men USA har også sanksjonert mulige samarbeidspartnere.
Løsning haster for USA
Større bekymring vekker de finansielle sanksjonene innført i 2017 og sanksjonene mot oljeselskapet PdVSA, som trådte i kraft 28. april. De har allerede hatt store konsekvenser for oljeindustrien og vil ramme befolkningen for øvrig sterkt.
Etter hvert kan oppfatningen feste seg om at det er sanksjonene, og ikke en langsiktig feilslått økonomisk politikk og korrupsjon, som er årsaken til miseren i Venezuela.
For USA haster det med andre ord å finne en løsning, men historien har få eksempler på at sanksjoner har ført til regimeskifte. En militærintervensjon har også svært usikkert utfall, og helt uoversiktlige menneskelige og finansielle kostnader.
Derfor kan det være et rom for forhandlinger om prinsipper, prosesser og rollefordeling i en demokratisk transisjon, samt løsning på den sosiale og økonomiske krisen.
Disse må selvsagt skje mellom partene, men man trenger internasjonale aktører som garantister og pådrivere. At i alle fall noen sentrale parter har lagt vekk tanken om å utslette motparten, gir rom for håp.
LES OGSÅ:
Venezuelas opposisjonsleder spiller høyt. Han kan mislykkes | Frank Rossavik
Journalistene viste Maduro film av innbyggere som lette etter mat i søppelet. Da bråstoppet intervjuet.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
