Det treffer dårlig å kalle Putin for fascist
Men Putins regime kan endre seg i en mer fascistisk retning.
Politiske begreper er mobiliseringsfaner. De skal egge til handling og fremme enhet innad. De brennemerker og hyller. De gir identitet, og de dehumaniserer.
Derfor er det så viktig å analysere ideologiske forestillinger og fravriste dem deres mytologiserende glans.
Som nå, når Russlands president Vladimir Putin sier at han skal «avnazifisere» Ukraina. Hva betyr det? Er det rimeligere å se ham selv som en «fascist»?
Hver tidsalder har sin fascisme, sa forfatteren Primo Levi. Men hva betyr det?
Finnes det en evig fascisme? Forfatteren Umberto Eco mener det og regner opp et helt fascismesyndrom av reflekser.
Eller er fascismen best å forstå som en historisk foreteelse, avgrenset til mellomkrigstiden i Europa?
Eller ser Levi på arven etter den klassiske europeiske fascismen som en slags evig brun strime i historien, med røtter i reaksjonen mot den franske revolusjon – irrasjonell, antihumanistisk, antimarxistisk, voldelig og vitenskapsforaktende?
Med andre ord: En kontrær idétradisjon rundt én sentralidé, for eksempel anti-demokrati og førerkultur, som kan knytte seg til ulike regimeformer til ulike tider og oppta i seg forskjellige idébrokker – ofte uten noen systematikk og med tilskudd fra innbyrdes motsetningsfylte idétradisjoner?
Et fascistisk minimum til alle tider?
Det kan tenkes at Levi slutter seg til Eco og forestiller seg et slags fascistisk «minimum». En kjerne, for eksempel rasedyrkelse, som omgis av sekundære ideer som igjen kan variere med tid og sted?
Da taler vi om nødvendige og tilstrekkelige betingelser for å kalle en bevegelse eller et regime «fascistisk».
Etter invasjonen i Ukraina går det nå en internasjonal debatt om Putins passering i dette bildet.
Man kan for eksempel argumentere for at Putin har noen, men ikke tilstrekkelig mange kjennetegn på fascisme til at han kan betegnes som en fascist.
Islamofascisme?
Ekstra komplisert blir det når begrepet fascisme anvendes på helt nye områder av politikken. Vi hører for eksempel om «øko-fascisme» og «islamo-fascisme». Og nå «Putin-fascismen».
Tidligere har USAs forrige president Donald Trump vært gjennom samme debatt. Dette får oss til å spørre: Kan det tenkes at vi er for bundet av fortidens begreper til å gripe det fundamentalt nye og likevel beslektede i Putin-Trump-fenomenet? En «post-fascistisk» fascisme, så å si?
Slektskapet dem imellom er jo slående, iallfall i det ytre.
Ullballer i mørke rom
Skal begrepet «fascisme» ha noen verdi utover å være et skjellsord, må vi fange fenomenet inn begrepsmessig. Det kan skje ved å stille tre spørsmål:
1. Hva er begrepet og fenomenets historie?
«Bruksmåtebeskrivelser», som filosofen Arne Næss kalte denne tilnærmingen. Altså hvordan fascismebegrepet har vært brukt til ulike tider av forskjellige folk. En kartlegging.
2. Hva er de mest karakteristiske kjennetegn ved begrepet fascisme i dag?
«Real»- eller «vesensdefinisjon».
3. Hva skal legges i begrepet når vi diskuterer fenomenet fascisme konkret i dag?
«Regelgivende» definisjon.
Definisjoner er viktige i all kommunikasjon fordi de setter oss i stand til å skape klarhet i hva som skal forklares. Klarheten oppnås ved at vi setter grenser for det vi skal forklare.
Uten definisjoner vil politisk debatt, ja, all kommunikasjon bli som å kaste ullballer i mørke rom.
Behovet for årsaksforklaringer
Definisjoner har andre fortrinn. Uten en klar definisjon av et fenomen kan man ikke utvikle ideer om årsaker til fenomenet. Det betyr at vi heller ikke vet hvor fienden er, og hvor han lettest kan rammes.
Med andre ord: Uten forståelse for fenomenet fascismens særpreg, intet rom for kontrastrategier.
Det er her spørsmålet blir viktig om Putin-regimet skal kunne kalles fascistisk eller ikke.
Revolusjonær nasjonal gjenfødelse
Den engelske historikeren Roger Griffin har et forslag til en kortfattet definisjon som fanger inn det karakteristiske (vesensdefinisjon) ved fascismen som ideologi og regimeform (ikke alltid det samme):
Fascismen er en revolusjonær form for ytterliggående, voldelig sekulær nasjonalisme med henblikk på gjennom massemobilisering å skape en alternativ modernitet.
Målet er en gjenfødelse og renselse av nasjonen i kamp mot alle former for dekadanse og nasjonal ydmykelse.
En treleddet fascismedefinisjon
Griffins definisjon kan presiseres ytterligere. Den amerikanske historikeren Stanley Payne har en minimumsdefinisjon av fascismen som er klargjørende.
1. Negasjonene
Første ledd er de fascistiske negasjoner: anti-liberalisme, anti-marxisme og anti-konservatisme.
2. Ideologi og mål
Andre ledd er de ideologiske kjennetegn ved all fascisme:
- Viljesdyrkelse, følelsesappell med tanke på å skape en sekulær moderne verden
- Ny, nasjonalistisk, autoritær stat hinsides tradisjonelle statsbegreper, demokratiforakt, menneskerettigheter betraktes som en svakhetsbefordrende, fiendtlig, liberal arv.
- En sterkt regulert, nasjonal politisk styrt økonomi enten den kalles nasjonal korporatisme, nasjonalsosialisme eller nasjonalsyndikalisme.
- Vilje til å bruke vold som politisk middel, krigsberedskap.
- Imperialisme, sterk vilje til å gjenopprette nasjonens maktstilling vis-à-vis andre nasjoner og utvide eget territorium med makt.
3. Stil og organisasjon
- Massemobilisering av folket og militarisering av det offentlige rom, støttet av en voldelig parti-milits hinsides all lov.
- Estetisering av massemøter og propaganda, politisk liturgi med religiøse stiltrekk, teatralske ledere.
- Ekstrem vekt på mandighet og styrke i kombinasjon med et organisk samfunnssyn, at enhver klasse har sin egne særskilte historisk gitte stabile oppgaver, endringer truer helheten, tradisjonalistisk kvinnesyn.
- Dyrking av ungdom fremfor andre livsfaser, bevisst bruk av generasjonskamp i propagandaen mot «gerontokratiet».
Ikke antisemittisme eller rasisme
Denne definisjonen inneholder ikke referanser til antisemittismen – Benito Mussolini var ikke antisemittisk før i 1938, heller ikke Francisco Franco.
Det er heller ikke referanser til rasisme i definisjonen fordi rasismen ikke hører til de generelle kjennetegn ved fascismen som alleuropeisk impuls.
Rasespørsmålet og antisemittismen har gitt opphav til en bred debatt om forholdet mellom den tyske nazismen og den italienske fascismen. Nazismen var rasefundert, den italienske fascismen for den totalitære staten.
Dette er grunnen til at enkelte forskere ikke vil henregne den tyske nazismen som del av en allmenn europeisk fascisme. Men dette synet er i minoritet.
Putin – en «fascist»?
Å vurdere Putin opp mot disse kriteriene er vanskelig. Putinismen er et bevegelig mål, skiftende og eklektisk.
Putins regime tilfredsstiller de to første av de fascistiske negasjonene.
Enda viktigere: Putin kan vanskelig kalles karismatisk. Hans møter med folket har lite til felles med fascistiske ritualer, selv om han i bar overkropp forsøker seg på en Mussolini-aktig mandighetskultus.
Putin ligner mer en statskontorist, like hjelpeløs som Franco i møte med folket, totalt forskjellig fra Mussolini. Men Putins manipulasjon av forfatningen kan minne om en begynnende førerkultus.
Bare delvis massemobilisering
Å snakke om estetisering av massemøter i Russland treffer altså dårlig. Militarisering, ja, men mest i parader, ikke i hverdagslivet i form av for eksempel uniformering av ungdommen, som i den massetotalisering av dagliglivet som kjennetegnet den klassiske fascismen.
Fascismen skulle fylle hele livet. Putin er ikke der – ennå.
Putin har ingen partimilits, selv om hans politi opererer på lignende måter.
Konservativ reaksjon
Å skape en ny mennesketype – fra Stalin og Mussolini til Hitler, disse totalitære regimenes fremste mål – ligger Putin fjernt. På dette punkt er han autoritær, ikke totalitær.
Nasjonal gjenfødelse og renselse, ja, i en antiliberal og antidemokratisk kultur. Valg er staffasje.
Putins regime er snarere å forstå som en konservativ operasjon mot et dekadent Vesten, som med sitt tolerante livsstilsforsvar og konsumerisme er en trussel mot den særegne russiske sivilisasjonen. En «holding operation», så å si, som vil vende tilbake til en russisk storhetstid ved hjelp av en sterk stat fiksert fremfor alt på orden, etter den postsovjetiske erfaringen.
Nazi-juristen Carl Schmitt har fått sin renessanse i dagens Russland. Hans forakt for all parlamentarisme innebar en totalisering av statsmakten. Denne maktfullkomne stat bruker rettsapparatet som håndlanger og er innstilt på utenrikspolitisk ekspansjon gjennom egendefinerte områder av hva som er «russisk». Den nedsettende omtalen av Ukraina er fremste eksempel.
En russisk versjon av Franco og Mussolini?
I mangt ligner Putin på Franco. Begge støtter seg til reaksjonær kristendom. Begge ser/så truslene utenfra som dødsfiender. Begge er/var mot enhver sekularisering og revolusjonær omdanning, for eksempel fra arbeiderklassen. Derfor er de begge vanskelig å omtale som fascister i streng forstand.
De er snarere ytterliggående, antidemokratiske, konservative nasjonalister med det militære som fremste represjonsinstrument.
Ekstrem vold kjennetegner begge: Tsjetenia, Syria og nå i Ukraina. I Francos tilfelle titusener drepte etter seieren i borgerkrigen i 1939. Mussolinis fascisme var voldelig fra første stund.
Det hindrer ikke at Putins regime kan endre seg i mer fascistisk retning, for eksempel om sanksjonene slår sterkere inn og skaper massefattigdom.
Ikke korporatisme
Russisk økonomi kan best karakteriseres som et statsstyrt kleptokrati av mafiatypen, der ulike eliter vegeterer rundt en leder de beriker og blir beriket av.
Russland er intet korporativt økonomisk system à la Mussolini. Nazi-Tyskland var aldri korporativt. Russlands økonomi minner mer om Hitlers politisk styrte relativt autonome kapitalisme.
Putin som russisk fascist?
Historikeren Tim Snyder mener nå at Putin er en fascist på grunn av irrasjonaliteten, den hysteriske Goebbels/Orwell-lignende propagandaen, voldsdyrkelsen, imperiedrømmen, tendensen til dødskultus og menneskeforakten i Ukraina. Det avgjørende for ham er å se fellesskapet i vold mellom Putin og den klassiske fascismen.
Med den definisjon som jeg mener bør legges til grunn, treffer det dårlig – i dag – å kalle Putin for fascist.
Han er mer å forstå som en antidemokratisk, antiliberal, messiansk, storrussisk ekstremnasjonalist som vil rense sitt folk for vestlig dekadanse og ikke viker tilbake for vold i sin nostalgiske pan-slaviske imperiebygging (men er livende redd for folkelig engasjement).
À la Schmitt definerer Putin all politikk som et uutryddelig venn-/fiendeforhold og skyr intet middel for å befeste statens uinnskrenkede makt og ordensaspirasjon.
Gjentar historien seg?
Tim Snyder sier at historien ikke gjentar seg.
Men han sier den ligner. I Putins tilfelle er det ille nok.
Putin ligner fascismens klassiske uttrykk, men er ennå ikke kommet dit. En nokså fattig trøst.
