Kronikk

EU-spørsmålet må raskest mulig på dagsordenen igjen

  • Thorbjørn Jagland
    Thorbjørn Jagland
    Tidligere statsminister og utenriksminister (Ap), tidligere generalsekretær for Europarådet
Norge som en småstat er tjent med å ha innflytelse. Men det haster. Europa og verden venter ikke på oss når våpnene har stilnet i Ukraina, skriver Thorbjørn Jagland. Bildet er tatt i forkant av et møte mellom EU og Nato i Brussel 23. mars.

EU er både en suksesshistorie og en fiasko. Begge deler taler for at Norge bør melde seg på og inn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Nyhetsbrev Få oversikten med Europa-nyhetsbrevet vårt.

De globale stormaktene har særlig de siste 20 årene på hver sin måte bidratt til å undergrave den internasjonale rettsordenen.

Det siste og mest groteske eksempelet er Russlands angrep på Ukraina. Derfor er det ikke farlig å spå at mye vil komme i bevegelse når våpnene har stilnet i Ukraina, med store konsekvenser for Norge.

Ett eksempel: Hvis Sverige og Finland velger Nato-medlemskap, vil Sverige, Finland og Danmark ikke bare få større innflytelse enn Norge i EU. De vil også få større innflytelse enn Norge i Nato.

De som ikke er med begge steder, vil få mindre innflytelse.

Hva er Norge tjent med?

Norge bør begynne å tenke gjennom hva vi er tjent med, uavhengig av hva som skjer med Sverige og Finland.

Den europeiske fredsordningen har vist seg ikke å holde. Dette faktum vil ikke bli stående ubesvart. Mye vil bli bestemt i relasjonene mellom EU og Nato.

Det vil være helt avgjørende hvordan forholdet til Russland og USA tar form.

Vi må vente at det sterke og samlende svaret EU har gitt til Russlands president Vladimir Putin, vil materialisere seg i et ønske om at Europa gjennom EU må få en egen og sterkere dimensjon i sikkerhetspolitikken.

Men når våpnene har stilnet, vil feiringen av seg selv også føre til selvransakelse. Spørsmålet vil bli stilt om hvordan i all verden en slik krig kunne starte på et kontinent som har bygget så sterke institusjoner.

Mange forhold om hvordan EU har feilet med tanke på Russland, og hvordan EU ikke har klart å påvirke USA til å unngå å gjøre fatale feil som for eksempel Irak-invasjonen, vil bli brakt til torgs. EUs utenrikssjef Josep Borrell har allerede signalisert dette.

Vi bør være til stede på alle arenaer

EU er både en suksesshistorie og en fiasko når det gjelder organisasjonens rolle som global aktør. Begge deler taler for at Norge bør melde seg på og inn.

Vi har sterke sikkerhetspolitiske interesser av å påvirke hvordan forholdet mellom EU og Nato vil utvikle seg.

Som naboland til Russland ville vi hatt mye å by på i utviklingen av EUs russlandspolitikk. Dette vil gjelde enda mer i fremtiden.

Russland vil helt sikkert fremstå som taperen etter krigføringen i Ukraina. Men Russland vil ikke forsvinne. Vår nabo vil være der for alltid.

Vi bør være til stede på alle arenaer når politikken skal utformes.

Norge har også en stor egeninteresse i å påvirke EUs forhold til USA. Hadde USA hørt på store land som Frankrike og Tyskland, ville ikke den fatale invasjonen i Irak ha skjedd.

Det taler for at Europa får en sterkere stemme i verdenspolitikken. EU er den eneste aktøren som kan spille den rollen.

Den nye ordenen

EU vil også måtte ha en viktig rolle i å reparere den internasjonale rettsordenen.

Etter andre verdenskrig måtte verden bevege seg vekk fra den verdensordenen som ble skapt etter freden i Westfalen i 1648. Den bygde på nasjonalstatenes suverenitet.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter og FN-pakten som kom etter andre verdenskrig, la klare begrensninger på den nasjonale suvereniteten. I Europa ble en rekke institusjoner etablert for å underbygge denne nye ordenen.

Først kom Europarådet, som skulle ha til oppgave å sikre et felles juridisk rom bygd på menneskerettighetene.

Siden kom Det europeiske fellesskapet, som fikk til oppgave å integrere landene økonomisk og etter hvert politisk gjennom Den europeiske union.

Midt under den kalde krigen ble Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa organisert i Helsingfors. Sluttakten fra Helsingfors dannet viktige prinsipper og rammebetingelser for europeisk politikk og ble forløperen for Osse (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa).

Det paneuropeiske perspektivet

Etter sovjetkommunismens fall kom det paneuropeiske perspektivet for fullt på dagsordenen. En lang rekke land, inkludert Russland, ble medlemmer av det felles juridiske området som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen med dens domstol hadde skapt.

For noen av landene banet dette veien for fullt medlemskap i EU. Det var snakk om at begge militæralliansene som hadde stått mot hverandre i den kalde krigen, kunne oppløses.

Alternativet som også ble seriøst diskutert, var at Russland kunne slutte seg til Nato. Mikhail Gorbatsjov kom til Strasbourg og snakket om «det felleseuropeiske hus». Men tiden skulle vise at det ikke ble noe av dette «huset».

Mange stater ble stående utenfor både EU og Nato. Det gjaldt flere av de nye statene på Balkan samt flere av randstatene til det nye Russland.

Ukraina og Georgia ble lovet Nato-medlemskap, men det ble sagt nærmest rett ut at dette ikke ville bli gjennomført. Moldova, som kanskje er i en like utsatt posisjon med sin frosne konflikt innenfor sine grenser, fikk hverken løfter eller garantier.

En sikkerhetsstruktur som inkluderer alle

De landene som ble stående utenfor, fikk løfter, men ingen sikkerhetsgarantier. De som var innenfor eller som ble ønsket velkommen inn, satset sterkt på å øke sin sikkerhet.

I 2021 var USASs militærbudsjett på 754 milliarder dollar. Hvis vi legger til EU-landenes samlede budsjetter på 200 milliarder og Storbirtannias 76 milliarder, blir summen 1030 milliarder. Russlands forsvarsbudsjett er 63 milliarder.

USA, EUs og Storbritannias bruttonasjonalprodukt er på 39.000 milliarder, mens Russlands er på 1500 milliarder.

Det er med andre ord ikke militær eller økonomisk underlegenhet som er problemet. Problemet er at prinsippet om lik sikkerhet som er nedfelt i sluttakten fra Helsingfors, ikke ble gjennomført.

Vi fikk dermed et Europa som til tross for sin enorme styrke, ikke har klart å bruke den til å unngå en forferdelig krig.

Når feiringen av seg selv tar slutt og vi må plukke opp bitene av den tragiske krigen i Ukraina, håper jeg Europa ser på hvordan vi kan skape en sikkerhetsstruktur for kontinentet som inkluderer alle.

Også den globale orden må overhales. Det er forferdelig å se at Sikkerhetsrådet kun er en arena for propaganda, og at generalsekretæren minner mest om en taler på «Speakers’ Corner», men uten makt til å gjøre noe.

Europa må med andre ord ha som ambisjon å skape en europeisk sikkerhetsordning for alle og gjenreise respekten for internasjonal rett. EU vil måtte ha en stor rolle i dette.

Norge som en småstat er tjent med å ha innflytelse. Men det haster. Europa og verden venter ikke på oss når våpnene har stilnet i Ukraina.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. EU
  2. Europa
  3. Russland
  4. Sikkerhet