Kronikk

Vi må ikke misbruke FNs flyktningstatistikk

  • Victor Jensen
    Victor Jensen
    Tidligere rådgiver i det østerrikske innenriksdepartementet
Det er bred enighet om at en ny bølge ukontrollert masseinnstrømning til Europa må unngås, skriver Victor Jensen. På bildet: Høye piggtrådgjerder i Moria-leiren på Lesbos.

FNs statistikk kan ikke brukes til å sammenligne hvilket ansvar ulike land tar for verdens flyktninger.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Talibans maktovertagelse i Afghanistan har på nytt ledet verdens oppmerksomhet mot Tyrkia som springbrett for migrasjon til Europa. Aftenposten minnet nylig om president Erdogans advarsler: «Tyrkia har ingen plikt, ansvar eller forpliktelse til å bli Europas flyktningleir.»

Høytstående talsmenn fra Iran, Pakistan og Usbekistan, som alle grenser til Afghanistan, har slått an lignende toner. Det er ledd i en forhandlingsstrategi.

På den andre siden av bordet planlegger nemlig EU en bistandspakke på 600 millioner euro til Afghanistans nærområder. Forhåpentlig blir det også et anselig norsk bidrag. Det er bred enighet om at en ny bølge ukontrollert masseinnstrømning til Europa må unngås.

Meningsdannernes kronargument

Mange innflytelsesrike meningsdannere anser at Europa ved å gi støtte til nærområdene og skjerpe grensekontrollen skyver ansvaret for verdens flyktninger over på fattigere land.

Kronargumentet er en statistikk utarbeidet av FNs høykommissariat for flyktninger. Den sier at hele 86 prosent av verdens 27 millioner flyktninger befinner seg i lav- og mellominntektsland.

Ifølge FN huser Norge 51.000 flyktninger. Det er 0,9 prosent av vår samlede befolkning, mens andelen i hele EU er 0,6 prosent. Det er tilsynelatende svært få i forhold til Tyrkia, som har 3,7 millioner flyktninger. Det er hele 4,7 prosent av befolkningen. På tross av knappe ressurser tar dessuten både Iran (0,94 prosent) og Pakistan (0,64 prosent) etter denne statistikken større ansvar enn Norge og EU.

Det er derfor lite overraskende at FNs statistikk gjenbrukes flittig av de organisasjonene som ønsker at Europa tar et større ansvar for flyktninger ved å gi opphold til flere. Gir statistikken et riktig inntrykk av ansvarsfordelingen i verden, eller er den bare blitt gjentatt ofte nok?

Det er bred enighet om at en ny bølge ukontrollert masseinnstrømning til Europa må unngås

Hva er en flyktning?

En flyktning er en person som har forlatt sitt land av velbegrunnet frykt for forfølgelse. Norge og EU er blant få land i verden som har en egen asylprosedyre med en rekke rettsgarantier og ankemuligheter.

Den som innvilges asyl, gis som hovedregel de samme økonomiske og sosiale rettigheter som landets egne borgere. Flyktningene får adgang til utdanning, arbeid, bolig og familiegjenforening.

Deretter følger permanent opphold og til slutt statsborgerskap.

I Norge tar det vanligvis syv år å bli statsborger, i Sverige fire. I mange lav- og mellominntektsland henvises i stedet flyktninger til en permanent tilværelse i passivitet eller på randen av samfunnet, mens velstående land i Asia og Midtøsten knapt mottar flyktninger.

Europa og det amerikanske kontinentet er i dag nesten alene om å gi permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap til flyktninger i stor skala.

Europas etterlevelse av internasjonale konvensjoner gjør at FNs statistikk ikke viser flertallet av flyktningene vi over tid har tatt ansvar for

Siden vi på denne måten bidrar til at flyktninger integreres i våre samfunn, har FN besluttet at alle som innvilges asyl i Europa, Nord-Amerika og noen få andre land, skal slettes fra den internasjonale flyktningstatistikken etter ti år.

Ti år er omtrent tiden det tar før de mest restriktive europeiske landene gir statsborgerskap. Det er i og for seg logisk: FN anser at en varig løsning er blitt funnet og slutter derfor å føre oversikt.

Det betyr samtidig at samtlige personer som fikk opphold i Europa etter den store flyktningkrisen i 2015, helt enkelt vil forsvinne fra FNs statistikk allerede om få år.

Permanent oppholdstillatelse?

Ikke bare det: Kvoteflyktninger, som så mye av den hjemlige debatten dreier seg om, og som Europa og Nord-Amerika i praksis er alene om å motta, er aldri inkludert i FNs statistikk, ikke engang året de ankommer. FN er trygge på at de tas hånd om i vertslandene.

I de fleste land der flyktninger søker tilflukt, må de derimot se langt etter permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. FN anser med rette at disse flyktningene ikke har funnet varige løsninger, og de forblir dermed under organisasjonens mandat. Konsekvensen er at de fortsetter å befolke statistikken over flere generasjoner, enkelte helt siden 1950-tallet.

Dette tydeliggjør at FNs statistikk ikke kan brukes til å sammenligne hvilket ansvar ulike land tar for verdens flyktninger. Den sier bare noe om gjenværende utfordringer for FN og verdenssamfunnet.

4,5 prosent med flyktningbakgrunn

Som eneste statistikkbyrå i Europa har Statistisk sentralbyrå utviklet en egen kategori for personer med flyktningbakgrunn. Den inkluderer alle personer som har kommet til Norge som flyktninger og fremdeles er her, og alle som har fått familiegjenforening med disse.

Etterkommere født i Norge, som FN ville regnet som flyktninger i andre verdensdeler, medregnes ikke.

Det er i dag likevel over 240.000 personer, eller 4,5 prosent av Norges befolkning, som har flyktningbakgrunn. Det er omtrent fem ganger flere enn i FNs flyktningstatistikk.

Her befinner hjemlige aktivister seg i ufrivillig selskap med autokrater. Begge parter driver en form for moralpolitisk utpressing ved Europas grenser.

Europas etterlevelse av internasjonale konvensjoner gjør at FNs statistikk ikke viser flertallet av flyktningene vi over tid har tatt ansvar for.

Dette fordreies til en fortelling om at vi har unndratt oss vårt moralske og økonomiske ansvar.

Her befinner hjemlige aktivister seg i ufrivillig selskap med autokrater. Begge parter driver en form for moralpolitisk utpressing ved Europas grenser.

Norge og Europa har tatt et stort ansvar

Ja, Tyrkia, Iran og Pakistan har alle tatt et stort og prisverdig ansvar for verdens flyktninger, og deres situasjon er dessuten bedre enn mange andre steder.

Men også Norge og Europa har tatt et stort ansvar. Den viktigste forskjellen er at flyktninger i Norge innvilges flere rettigheter, og at ingen kommer hit fra våre nærområder.

Tyrkia anerkjenner flyktningkonvensjonen kun for personer fra Europa, slik konvensjonen opprinnelig var utformet i 1950.

Pakistan har ikke tiltrådt flyktningkonvensjonen.

Iran er part, men sentrale bestemmelser etterleves ikke.

I Europa er derimot flyktningkonvensjonen siden 1967 utvidet til å gjelde for hele verden.

Gale premisser

Det har aldri før har befunnet seg så mange mennesker på flukt, og mange savner grunnleggende rettigheter. En internasjonal diskusjon om ansvarsfordeling og varige løsninger behøves derfor mer enn noensinne.

Det er med denne felles erkjennelsen at de fleste FN-land har valgt å stå tilsluttet den globale migrasjonsplattformen og den globale flyktningplattformen.

Premissene for diskusjonen blir likevel gale når usammenlignbar statistikk fortsetter å danne utgangspunktet for det internasjonale ordskiftet.

Vi må slutte å føre en diskusjon på feil premisser

Aller verst blir det når det kommer fra FN selv. I et intervju i Sverige i 2019 tok FNs høykommissær for flyktninger Filippo Grandi utgangspunkt i sin egen statistikk. Han forklarte at ledere i fattige land setter spørsmålstegn ved hvorfor de skal ta imot flyktninger dersom rike land ikke gjør det.

Om høykommissæren i stedet hadde forklart lederne i disse landene at minst 8 prosent av Sveriges befolkning allerede har flyktningbakgrunn, kunne vi fått en langt mer løsningsorientert diskusjon.

I 2023 skal FN avholde et nytt internasjonalt toppmøte om flyktninger. I mellomtiden bør Norge og rike land ytterligere øke innsatsen i nærområdene. Samtidig må vi slutte å føre en diskusjon på feil premisser.

Norges historiske rolle som støttespiller og bidragsyter til FN i 75 år gir oss et unikt utgangspunkt til å si tydelig ifra.


Victor Jensen har tidligere vært ansatt i det østerrikske innenriksdepartementet, hvor han frem til 2020 jobbet med internasjonal migrasjon og reform av det felleseuropeiske asylsystemet.

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. «Hjelp dem der de er!» Men hvor er egentlig det?

  2. Aftenposten mener: Afghanere på flukt må få hjelp

  3. Danmark tar første steg for et nytt europeisk asylsystem. Norge bør gjøre det samme.

Les mer om

  1. Flyktninger
  2. Statistikk
  3. Migrasjon
  4. FN