Kronikk

Verden venter på forhandlinger. Samtidig slukes Ukraina bit for bit.

  • Natasza Sandbu
    Natasza Sandbu
    Tidl. mangeårig journalist og kronikkredaktør i Aftenposten og redaktør i Statistisk Sentralbyrå
Russland ødelegger ukrainske liv og byer. Det røver maten landet har produsert, skriver kronikkforfatteren. Bildet er tatt i Donetsk 20. juni.

Hva kan vi gjøre nå?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Over 100 dager etter at Russland angrep Ukraina, pågår kampene for fullt, og lidelsene fortsetter. Resten av verden viser tegn til at den vil ha en tenkepause og rette blikket fremover. Hva nå?

Spørsmålet ble nylig reist av enkelte europeiske ledere og verdensmedier, som The New York Times. En utålmodighet med krigen som «trekker ut», gjør seg gjeldende. Det hadde vært fint å få et kompromiss på bordet, stanse døden, gå tilbake til handel og kulturutveksling, den gode, gamle sameksistensen.

Verden har aldri før opplevd en lignende flom av (for det meste) bekreftede fakta fra en krig. De er servert fortløpende og utilslørt til det brede publikum. Moskva vil denne åpenheten til livs, men sliter med å få gehør for sine forvrengninger og fornærmende fortellinger om de invaderte.

Satellittene ser alt, nettet formidler kjapt, ekspertene avslører løgnene. Historikerne forteller.

Enestående intervjuer og skarpe analyser

Den ukrainske fjernsynskanalen Espreso.tv sender fortløpende nyheter, intervjuer og analyser gjennom Polens uavhengige fjernsynskanal TVN24 (heldig er den som forstår ukrainsk eller russisk). Av og til sender de sammen med Krym-tatarenes fjernsyn ATR.

Espreso.tv markerte 100 dager med krig med tristhet, enestående intervjuer og skarpe analyser. De intervjuet blant andre innenriksministeren Denys Monastyrskyj, som kunne fortelle om en ny våpenlov på trappene i Ukraina. Loven vil tillate hver husholdning å ha håndvåpen til selvforsvar. Regjeringen mener at nasjonen har bestått testen – så å si alt av våpen som ble utdelt de første dagene av invasjonen, havnet ved fronten. De brukes av soldatene.

Samtidig advarer Jürgen Stock, sjefen for Interpol Europa, om at våpen som sendes til Ukraina, vil havne i kriminelles hender. Den ukrainske kanalen hadde en kommentar:

– Man må huske at Interpol ikke har brutt med Russland i kjølvannet av krigen, og at Russland lenge har hatt stor innflytelse i organisasjonen. Å hevde noe slikt av Stock nå, er rett og slett nedrig. Han gjentar Moskvas krigspropaganda, sa en av programlederne indignert.

Savner roen

Vestens utålmodighet med krigen kommer tydeligst til uttrykk i Tyskland, Frankrike og Italia. Man savner roen og den internasjonale balansen og overser dens tidligere skjørhet. Det er vanlig når en kunstig balanse skapes med vold og trusler. Russiske krigshandlinger i Ukraina er ikke et nytt fenomen. De begynte for flere år siden, men Vesten reagerte lunkent. «Wandel durch handel» (endring gjennom handel) hindret ikke en storkrig i 2022.

I begynnelsen av mars var vi alle i sjokk. En tysk idrettskollega av meg med penger investert i en storstilt tyskeid melkeproduksjon i Russland sa følgende: – Ukrainere må innse realitetene. Putin er untouchable, han blir aldri straffet for hva de kaller krigsforbrytelser. Han har god tid på seg og menneskelige ressurser. Ukraina må love aldri å søke om EU medlemskap, så blir det fred.

– Det kommer de aldri til å love, svarte jeg, godt kjent med nasjonens vonde historie og dype frihetstrang.

– Men da blir krigen langvarig, sa han bedrøvet. – Ja, det blir den, svarte jeg.

Stjeler mat

Alt peker mot at krigen ikke ender raskt. Russland ødelegger ukrainske liv og byer. Det røver maten landet har produsert. Den livsviktige ukrainske eksporten av korn gjennom Svartehavet er blokkert. Kornet russerne finner i lagrene i sør, selger de selv: 100.000 tonn hvete fra Kherson-området ble nylig fraktet til Krymhalvøya og videre med skip til Syria. Prislapp: 40 millioner dollar.

President Volodymyr Zelenskyj sier åpent at han vil sette seg ned ved forhandlingsbordet, men han liker dårlig å bli presset på tidspunktet og hva det skal forhandles om. Kan omverdenen gi ham rett i det?

Den amerikanske historikeren Timothy Snyder påpeker i en artikkel at tross alle sine enorme økonomiske følger er denne krigen neppe et økonomisk problem. Den er et politisk problem, der en fascistisk stormakt forsøker å ta livet av et demokrati på 44 millioner mennesker. Snyders bok «The Road to Unfreedom» fra 2018 finnes på norsk og anbefales til alle som følger utviklingen og vil forstå opptakten til det vi er vitner til nå.

Satser på utmattelseskrig

Hvem er Vesten egentlig utålmodig med, Kyiv eller Kreml? Det kan man lure på. «De må slutte å slåss som barn i en sandkasse», sa min tyske bekjente. En sandkasse? Neppe. Reinkarnert stalinisme er i ferd med å sluke Ukraina bit for bit, med råskap uten like.

100 dager kjennes plutselig som ekstremt kort tid til å presse en løsning på ukrainerne. Og utrolig lang tid med tanke på deres mot og lidelser. Helt sikkert altfor kort til å spå om utfallet.

Moskva satser på en utmattelseskrig og slitasje i verdensopinionen.

Hvis krigen skulle slutte på Putins premisser, og president Zelenskyj med sin velfungerende regjering bli tvunget til å gi fra seg Kherson, Mariupol, Luhansk og hele Donbas-regionen, kanskje også storbyen Kharkiv, i tillegg til Krym, spørs det om noen i Europa vil kunne føle seg trygge, selv med Nato i ryggen.

Moskvas fredsgarantier vil gi en pustepause, men også avsløre vårt selvbedrag om at vi fortsatt holder demokratiets dyrebare prinsipp i hevd: at man skal stå oppreist mot vold og terrorisme og ikke la seg presse, at den svake har livets rett og offeret har krav på rettferdighet.

I løpet av disse 100 dagene er 1,2 millioner ukrainske borgere, deriblant 238.000 barn, deportert til Russland, mange til Sibir og Den fjerne Østen. De mister sine eiendeler, sitt fedreland og statsborgerskap, kulturen og fødselsretten til å leve som frie mennesker.

Om noen tiår risikerer de å bli glemt. De vil trolig slite i minst to generasjoner i eksil og fattigdom som tredjerangsborgere og potensielle folkefiender. Storstilte deportasjoner og hjernevask av barn er et godt innarbeidet politisk instrument til sovjetmaktens arvtager i Kreml. Ukrainas president kaller det å stjele barn. Hva kaller vi det? Hva gjør vi?

Hva kan vi gjøre nå?

Det er enkelt: Gi Kyiv det de ber om, og styrk deres forhandlingsposisjon. Hold ut med sanksjonene og de høye prisene, ta en bitte liten promille av krigens smerte på egne skuldre.

Hva vi ikke må gjøre, er å tro at ukrainere gir opp frihetsprosjektet sitt og går i oppløsning som nasjon. Vi skal heller ikke lytte til politikerne som kaller på en rask fred, mens businesslobbyen puster dem i nakken.

Erobrede områder med billig, lydig arbeidskraft hentet fra Sibir tiltrekker mange som allerede har funnet rask rikdom i Russland, mot å støtte Putin i hjemlandet.

Se til Estland, oppfordret en artikkel i Financial Times nylig. I mai hadde landet EUs høyeste inflasjon, en prisøkning på 20 prosent på årsbasis. Dette hindret ikke statsminister Kaja Kallas i å oppfordre til ytterligere sanksjoner idet hun la fra seg pennen hun undertegnet EUs importforbud mot russisk olje med. Regjeringene må hjelpe sine borgere som blir mest rammet, sa hun. Estland viser vei.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Russland
  3. Moskva
  4. Volodymyr Zelenskyj
  5. Ukraina