Utvandringen til USA preget det norske samfunnet. Én detalj er uteblitt fra fortellingen.

  • Terje Mikael Hasle Joranger
    Terje Mikael Hasle Joranger
    Fag- og forskningsdirektør, Norsk utvandrermuseum
«Utvandrerne» skildrer livet til hovedpersonene Karl Oskar og Kristina som utvandret fra Småland til Minnesota på midten av 1850-tallet.

Hvite immigranter fikk visse privilegier i USA. Det er underkommunisert.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den 2. september har filmen «Utvandrerne», regissert av Erik Poppe, premiere. Filmen er basert på den svenske forfatteren Vilhelm Mobergs mesterlige sosial- og kulturhistoriske romanserie «Utvandrarna», «Innvandrarna», «Nybyggarna» og «Sista brevet till Sverige».

Den skildrer livet til hovedpersonene Karl Oskar og Kristina fra gården Korpamoen i Ljuders sokn i Småland. De utvandret til Chisago Lake i Minnesota-territoriet i 1850. Minnesota ble opprettet som såkalt «territory» i 1849 og ble egen delstat i 1858.

Fortellingen følger dem på reisen og omhandler også deres tilpasning til de nye omgivelsene.

800.000 nordmenn utvandret til USA

Utvandringen til Amerika preget det svenske og det norske samfunnet på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Mellom 1820 og 1924 utvandret ca. 1,2 millioner personer fra Sverige, de fleste til USA. Og mellom 800.000 og 900.000 personer fra Norge til USA i perioden fra 1825 til tiårene etter andre verdenskrig.

Det norske folketallet i 1801 var til sammenligning på 883.000 personer, så antallet norske emigranter var svært høy. Kun Irland hadde større utvandring enn Norge i forhold til folketallet i perioden 1820–1920.

Utvandringen til USA er i dag fraværende i den offentlige debatten. Samtidig er både Norge og Sverige preget av migrasjonsstrømmer også i dag, men da som innvandringsland. Siden 1967 har Norge hatt en nesten kontinuerlig netto innvandring. Det vil si at det er flere som flytter til Norge enn antall mennesker som flytter ut av landet.

Filmen er derfor i høyeste grad relevant for å forstå hvordan mennesker reagerer på å flytte og migrere over lengre distanser. Hvordan takler de overgangen fra sine tidligere omgivelser til sin nye hverdag i et annet land og gjerne en annen kultur?

Slo seg ned i jordbruksstrøkene

Karl-Oskar og Kristina fulgte den store utvandringsstrømmen. Over 50 millioner europeere utvandret fra Europa til USA og Canada i perioden 1815–1915. Blant norske immigranter finner vi to særpreg.

For det første var de mer knyttet til jorden enn noen annen etnisk gruppe, ifølge den føderale folketellingen i 1900 og 1910. En større andel av norske innvandrere valgte å slå seg ned i jordbruksstrøkene og småbyene i større grad enn andre innvandrergrupper og amerikanere.

I likhet med Kristina og Karl-Oskar valgte de fleste norske innvandrerne å bosette seg i det øvre Midtvesten, særlig i delstatene Wisconsin, Minnesota, Iowa og Nord- og Sør-Dakota. Der etablerte de nybyggerkolonier.

Et annet særpreg er at norske innvandrere etablerte et tett etnisk bosetningsmønster i USA. De slo seg i stor grad ned i nærheten av andre norske innvandrere fra samme region, gjerne fra samme prestegjeld, bygd og grend. Mange kirker i disse strøkene har navn etter hjemstedet (kirkesogn eller bygd) i Norge hvor grunnleggeren av nybyggersamfunnet eller flertallet av nybyggerne kom fra.

Kristina og Karl-Oskar fulgte også dette mønsteret. De reiste også med flere bekjente fra samme sokn, og de bosatte seg nær hverandre i Minnesota.

I norskamerikansk utvandringshistorie har historikere i stor grad konsentrert seg om nordmenn og deres tilpasning til det amerikanske samfunnet som gruppe. Det finnes mange gode og interessante studier om denne tematikken.

Hvite fikk visse privilegier i Amerika

Det har likevel vært mindre fokus på det faktum at norske immigranter reiste fra relativt homogene etniske samfunn i Norge. De måtte tilpasse seg flerkulturelle samfunn i USA i tillegg til amerikanske lover og praksiser. Hvite mennesker hadde spesielle privilegier i det amerikanske samfunnet.

Det ble understreket av Naturalization Act fra 1790. Der ble det fastslått at «alle hvite frie personer» som hadde vært bosatt i USA i minst to år, kunne bli amerikansk statsborger.

Det har likevel vært mindre fokus på det faktum at norske immigranter reiste fra relativt homogene etniske samfunn i Norge

Dette er den første loven som definerte hvordan man kunne bli amerikansk statsborger. Den kom til å bli bestemmende for at hvite, særlig immigranter fra Vest- og Nord-Europa, fikk visse privilegier i det amerikanske samfunnet.

Innvandrere fra de skandinaviske landene ble i stor grad identifisert som hvite og befant seg i den øverste delen av et hierarki basert på etnisitet og rase. Angloamerikanerne sto på toppen av rangstigen i egenskap av å være innvandrerne fra England og andre deler av Storbritannia. De utgjorde en elite og la grunnlaget for dannelsen av republikken De forente stater.

Lenger nede på rangstigen sto innvandrere fra andre deler av Europa. Nederst på rangstigen sto fargede: afroamerikanere, asiater og urbefolkningen.

Ble ansett som «gode» innvandrere

Som svenske innvandrere tilhørte Kristina og Karl-Oskar en gruppe som ble plassert høyt oppe i det amerikanske etniske hierarkiet, i egenskap av deres nordiske bakgrunn. De var dessuten hvite og protestanter. Et flertall av angloamerikanerne hørte til protestantismen, og religionen hadde akseptable verdier for eliten.

Disse egenskapene ga disse innvandrergruppene et sett av privilegier som vi kan referere til under fellesbetegnelsen «hvithet». Den ga norske og svenske innvandrere en anerkjennelse blant den angloamerikanske eliten og andre innvandrergrupper til å bli ansett som «gode» innvandrere.

Som svenske innvandrere tilhørte Kristina og Karl-Oskar en gruppe som ble plassert høyt oppe i det amerikanske etniske hierarkiet

Den ga dem mulighet til å kjøpe jord og delta i amerikansk offentlighet med større aksept og velvilje enn for eksempel de katolske irene og innvandrere fra Sør-Europa og Øst-Europa.

Likevel møtte innvandrere fra de skandinaviske landene fordommer blant anglosakserne. Det tok tid før de ble godtatt som likeverdige grupper.

Innvandrere gjennomgår en «forhandling»

Den amerikanske historikeren Alan M. Kraut mener at innvandrere i USA gjennomgår en forhandling om deres identitet som en del av assimileringsprosessen til det amerikanske samfunnet. Ifølge Kraut er assimilering knyttet til «en tilpasning mellom innfødt og nykommer, kjennetegnet ved en vedvarende forhandling som hver nykommer fører over prisen for mulighetene i USA».

Hvis vi godtar Krauts påstand, kan vi hevde at privilegiene knyttet til hvithet inngår i innvandrernes tilpasningsprosess i innvandrersamfunn. Sverige og Norge var i stor grad etnisk homogene samfunn der former for ulikhet var basert på økonomiske og sosiale forhold.

I møte med det flerkulturelle amerikanske samfunnet ble innvandrere fra Sverige og Norge karakterisert som «hvite» først da de satte foten på amerikansk jord. På denne måten kom svenske, norske og andre immigranter fra Nord-Europa til USA som ønskede innvandrere.

Innvandrere fra Sverige og Norge ble karakterisert som «hvite» først da de satte foten på amerikansk jord

Allerede i 1750-årene hadde statsmannen og fysikeren Benjamin Franklin gått enda lenger i å definere hvilke hvite grupper som burde få adgang til de amerikanske koloniene. Her karakteriserte han svensker, franskmenn og andre europeere som «insufficiently white» og ga uttrykk for en økende skepsis til den store innvandringen av tyskere.

Saksere, derimot, og særlig engelskmenn, betraktet han som den største gruppen av hvite på Jordens overflate. Han ønsket at deres antall ville øke.

«Utvandrerne» løfter frem interessante temaer

Tematikken rundt hvithet og privilegier er relevant med tanke på hierarkier som oppstår i samfunn som er preget av innvandring, fra kulturer som er ulike majoritetsbefolkningen.

Derfor mener jeg problemstillingen er overførbar til dagens norske samfunn som har hatt et innvandringsoverskudd siden slutten av 1960-årene. Hvordan påvirker privilegier hos det hvite flertallssamfunnet innvandrergrupper og flyktninger fra ikke-vestlige land og deres ønske om en bedre fremtid i Norge?

Hvordan pågår deres «forhandlinger» med vertssamfunnet sammenlignet med andre grupper? Gjennom kunnskapen som finnes om norsk utvandring, bør vi bedre forstå prosesser som kjennetegner dagens innvandring til Norge.

Norsk utvandrermuseum har tatt initiativ til 200-årsmarkering av den norske utvandringen til USA i 2025. Den norske Amerika-utvandringen vil på denne måten løftes frem igjen. Samtidig vil markeringen fokusere på likheter mellom norsk utvandring til USA på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet og dagens innvandring til Norge.

Filmen «Utvandrerne» er særlig interessant med tanke på 200-årsmarkeringen. Filmen løfter frem interessante temaer som i høyeste grad er relevante i dagens norske og svenske samfunn.