Hvorfor er det å gå på skolen blitt et stort problem for så mange?
«Tåler de virkelig ingenting lenger?», er nok lett å tenke som voksen. Men prestasjoner i skolen ser ut til å ha større betydning for barn og unges selvbilde enn før.
«Helsesykepleiere frykter en bølge av mer skolevegring», skrev Dagsavisen nylig. Avisen hadde intervjuet helsesykepleier Vanja Haug ved Lakkegata skole i Oslo. Hun uttalte at hun aldri i løpet av sine 11 år i yrket har opplevd så mange elever som sliter med å komme seg på skolen.
Koronapandemien har etter alle solemerker gjort det vanskeligere for enkelte barn og unge å komme tilbake til klasserommet. Det kan være flere grunner til det.
Det kan være fordi de eller foreldrene er bekymret for smitte. De har erfart at digital undervisning gir bedre arbeidsro og læringsutbytte. Eller så er det fordi de er urolige for situasjoner i skolen som har ligget uløst og vokst seg større under hjemmeskolen.
Vi våger oss likevel på påstanden: Skolevegring var et stort og økende problem også før den globale koronapandemien satte sitt preg på livet vårt fra mars 2020. Det vil det være selv om viruset forhåpentlig blir å regne som en vanlig influensabølge og skolehverdagen blir som før.
Føres ikke statistikk for skolevegring
Vi har i boken Skolevegringsmysteriet forsøkt å undersøke fenomenet i hele dets omfang.
Det føres ingen nasjonal statistikk for skolevegring. En kartlegging Utdanningsnytt gjorde i 32 norske kommuner avdekket at 3,7 prosent av elevene i grunnskolen hadde fravær på én måned eller mer. Omregnet til landsgjennomsnitt tilsvarte dette 22.000 norske elever i barne- eller ungdomsskole med bekymringsfullt fravær. Mens i den siste Ungdata-undersøkelsen er en av konklusjonene at stadig flere har negative skoleerfaringer.
Hvorfor er noe så selvfølgelig som å gå på skolen tilsynelatende blitt et stort problem for så mange?
I boken presenterer vi tre tilfeller vi har intervjuet: Anna, som utviklet motstand mot å gå på skolen i tredje klasse. Hun utredes og får en autismediagnose, men uten at det hjelper henne nevneverdig eller får henne til å oppholde seg i klasserommet det meste av tiden.
Sofia, som sliter sosialt etter overgangen til en ny ungdomsskole og stadige utskiftninger av lærere. Hun stenger seg inne på toalettet i friminuttene, og utvikler angst for å forlate hjemmet. Relasjonen til en ny lærer hjelper henne tilbake, selv om hun fortsatt kan være utmattet når hun kommer hjem.
Og Benjamin, som trakk seg tilbake først fra venner og så fra skolen. Her kan man ikke peke på noen diagnose eller lidelse, men summen av stressfaktorer i livet hans og en fysisk skade gjorde at han ikke lenger kunne utmerke seg som før.
For ham var det imidlertid ganske små justeringer og involveringer fra foreldrene som skulle til for å komme tilbake.
Skolevegring er ingen diagnose
Det store spennet i alvorlighetsgrad og utfall er på mange måter en god illustrasjon på hvor ulike tilfeller som får merkelappen skolevegring. Skolevegring er da heller ingen diagnose, men en samlebetegnelse for barn som i utgangspunktet vil gå på skolen, men av ulike grunner ikke får det til.
Noe Annas mor sa i forbifarten fikk oss imidlertid til å tenke at det er noe felles: «Jeg er helt sikker på at hvis Anna hadde hatt min oppvekst og min skolegang, ville hun aldri ha blitt en skolevegrer.»
Oppførselen Anna utviklet, hadde vel blitt møtt med de samme ineffektive virkemidlene for 30 år siden, tenkte vi først. Likevel tror vi nå moren hennes har helt rett.
Det er lite trolig at barn og unge har endret seg genetisk på disse årene. Det har imidlertid vært en økt diagnostisering av såkalte nevrobiologiske tilstander som autisme og ADHD, der mange av disse henvises nettopp fordi de ikke fungerer optimalt i skolehverdagen, selv om mange også klarer seg fint.
Prestasjoner i skoler har stor betydning
Det kan derimot indikere at skolen har endret seg en god del. Seksårsreformen som trådte i kraft i 1997, er én ting, men noe annet er selve innholdet.
Som en av våre informanter Tine Hammerich forklarte oss: «Presset ligger der, langt ned i barneskolen også, der det ikke er karakterer – elevene er bare forventet å kunne beherske veldig, veldig mye: De skal jobbe i team og grupper og presentere for andre elever. Før kunne du sitte gjemt på en benkerad, nå skal du delta aktivt med egne betraktninger og finne ut av ting selv. Det har alltid vært krav i skolen. Men de har forandret seg.»
Denne økte eksponeringen ser også ut til å ramme elever uten diagnoser.
Mange gir uttrykk for at de ikke orker medelevenes blikk og den potensielle nedvurderingen av dem og blir heller hjemme, også i tilfeller der det ikke er snakk om direkte mobbing.
Denne økte eksponeringen ser også ut til å ramme elever uten diagnoser
«Tåler de virkelig ingenting lenger?», er nok lett å tenke her som voksen. Men prestasjoner i skolen ser ut til å ha større betydning for barn og unges selvbilde enn før.
Utdannelse er blitt viktigere enn noen gang
Ikke usannsynlig spiller sosiale medier også inn og forsterker dette. Nå som alle må forvalte sitt digitale jeg, så spiller inntrykksregulering en større rolle enn før. Og da glir frykten for å være en dårlig elev og en dårlig person mer over i hverandre.
Dessuten er utdannelse blitt viktigere enn noen gang. Der hvor man før kunne klare seg med å dra til sjøs eller stå i butikk, kommer man nå ingen steder uten formell kompetanse.
Frykten for å være en dårlig elev og en dårlig person glir mer over i hverandre
En mor til en skolevegrer fortalte oss at sønnen allerede i førsteklasse på barneskolen hadde sagt: «Jeg skjønner ikke matte. Jeg kommer aldri til å klare meg.»
Moren hadde fått sjokk, hun hadde ikke kodet dette inn i sønnen. Ikke skolen heller, så vidt hun forsto. Men hvis noe er en generell oppfatning i samfunnet, er barn utrolig flinke til å fange det opp.
Skolevegrere er en svært sammensatt gruppe
Det hjelper nok heller ikke alltid at skolen har langt flere konkurrenter enn før. Var man hjemme på 1980-tallet, var «Trim for eldre» omtrent det eneste underholdningstilbudet som fantes, mens i dag kan man oppleve både mestring i virtuelle gamingfellesskap eller tilhørighet i sosiale nettverk med likesinnede fra hele verden med nøyaktig samme interesser som deg.
Skolevegrere er en svært sammensatt gruppe, som individuelt kan trenge nokså forskjellige tiltak. Likevel er problemet blitt så utbredt at tiden synes moden for å også diskutere om ikke det er noe bekymringsfullt med deler av skole- og samfunnsutviklingen som gjør at stadig flere unge vil, men ikke får til å delta.
