Kronikk

Er bestialiteten fra IS i ferd med å døyve våre egne moralske reflekser? | Henrik Thune

  • Henrik Thune, assisterende Direktør for NOREF (Senter for Internasjonal Konfliktløsning)

Konfrontert med IS’ ekstreme brutalitet er vi blitt lemfeldige med hvem vi allierer oss med, skriver Henrik Thune. Foto: Alaa al-Marjani / X03717

Kampen mot IS er blitt for enøyd.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For omtrent et halvt år siden ble jeg ringt opp av en ung utenriksjournalist fra en redaksjon i Akersgata. Jeg kjente ham ikke fra før, men han virket dyktig og fortalte med en viss entusiasme at han jobbet med en sak om en mystisk skikkelse i Irak kjent under navnet «Dødsengelen» som egenhending skal ha drept 1400 soldater fra den Islamske Staten (IS). Journalisten spurte om jeg hadde hørt om den heltemodige kjemperen. Jeg sa at jeg ikke fulgte så godt med for tiden, og at jeg uansett ikke hadde tid.

Men det var ikke helt sant. Jeg visste godt hvem den såkalte «Dødsengelen» var. I Irak kalles han «Abu Azrael» og er en drøyt 40 år gammel tidligere iraksk høyskolelærer som leder den beryktede iranskstøttede militsen, Imam Ali Brigaden.

Sammen med en rekke andre sjiamilitser har denne brigaden deltatt aktivt i kampene mot IS i de såkalte sunniområdene vest i Irak. Tilsammen har militsene drept tusenvis av unge sunnimuslimske menn.

Henrik Thune, utenriksforsker og assisterende direktør, Norsk Senter for Fredsbygging (NOREF) Foto: Hansen Mariell Amélie Lind

I internasjonale medier omtales disse rutinemessig som «terrorister», men er i virkeligheten svært ofte sivile, drept i en sekterisk sjia-sunni blodhevn, og ofte med IS’ egne metoder, deriblant halshugging og brenning.

«Iraks Rambo»

Likevel lot jeg altså være å svare på journalistens spørsmål. Grunnen var enkel: Jeg hadde en betydelig mistanke om hva vinklingen på saken uansett ville bli. Eller for å si med et kjent gammelt sitat: «Vår fiendes fiende er vår venn». Og det stemte. Uken etter oppringingen publiserte flere norske medier helteaktige saker om en som ble kalt «Iraks Rambo» som visstnok var «ISIS’ verste mareritt». I flere av oppslagene ble «Dødsengelen» avbildet med øks i hånden. Han var en slags godhetens urkraft mot det absolutt onde, ikke ulikt heltenes kamp mot Saurons ondskap i Ringenes Herre.

En dødvinkel som bør bekymre oss

Hvorfor denne anekdoten? Jo, for å si noe jeg tror bør bekymre norske beslutningstagere og alle andre som er opptatt av trusselen fra militant jihadisme: I kampen mot IS i Irak og Syria er vi i ferd med å utvikle en farlig dødvinkel. Konfrontert med IS’ ekstreme brutalitet er vi ganske enkelt blitt lemfeldige med hvem vi allierer oss med.

For å gjøre raske fremskritt i krigføringen har både vestlig opinion og den internasjonale koalisjonen, som Norge er med i, begynt å lukke øyene for «Dødsengelens» militser inne i Irak. Isteden gis militsene direkte og indirekte luftstøtte og politisk medvind. Samtidig lukker vi øynene for fremferden til en rekke regimer, og er i praksis blitt tause støttespillere for Iran, president Assad og Russland i det som på bakken i Syria og Irak fortoner seg som en sekterisk krig mot sunniislam.

Og naturligvis er dette akkurat hva IS ønsker. Målet til IS er å plassere seg selv i sentrum av et historisk oppgjør mellom sjiaer og sunnier, tvinge Vesten over på den ene siden, og dermed øke radikaliseringen blant unge sunnimuslimer både i Europa og Midtøsten.

Vi står overfor tre moralske og politiske dødvinkler i vår nåværende tilnærming til Midtøsten og IS:

1. Den første dødvinkelen er knyttet til kampen mot IS i Irak. Irak er som kjent IS’ opprinnelige fødested. Greier man å svekke IS der vil organisasjonen etter hvert falle sammen. For å få til dette har flere NATO-land gjennomført tusenvis av luftangrep siden september 2014, og også brukt spesialstyrker på bakken. Dette har hatt effekt. IS er reelt svekket.

Men samtidig foregår det en annen form krigføring som vi også deltar i. Dette dreier seg om det mediene ofte omtaler som «den irakske regjeringens frigjøring» av IS-kontrollerte byer som Ramadi og Tikrit, og – nå de siste ukene – kampene i byen Falluja. Det som foregår på bakken er imidlertid langt fra noen «frigjøring». Betydelige deler av de irakske regjeringsstyrkene består i realiteten av sterkt sekteriske sjiamilitser.

Resultatet er en form for krigføringen der byene Ramadi og Tikrit er blitt så å si gruslagt, med påfølgende reglerett etnisk rensking av befolkningen i områdene. Mange sunnier i Irak blir derfor stående sammen med IS, eller radikaliseres. Den internasjonale koalisjonen er åpenbart bekymret for utviklingen, men for å oppnå kortsiktig politisk suksess i kampen mot IS, ender man opp med å tilby politisk og militær støtte, likevel.

Å nedkjempe IS 1.0 for så å produsere IS 2.0 om noen få år gir kanskje politisk mening, men kun i øyeblikket.

2. Den andre dødvinkelen er Vestens nye tilnærming til ulike regimer i Midtøsten. Kritikken av menneskerettighetsovergrep i Saudi-Arabia og Tyrkia er blitt tydeligere, og også i Norge. Men overfor Iran og Egypt er tonen blitt mer forsiktig. Dette har dels å gjøre med atomavtalen mellom USA og Iran, og dels at militærregimet i Egypt sees som en slags nødvendig garantist mot ytterligere kaos i Midtøsten.

Problemet er imidlertid at Iran samtidig er dypt involvert kampene i både Irak og Syria, og deltar aktivt for å skape sekteriske motsetninger. Noen lignende gjelder i forhold til Egypt. Nesten uten noen internasjonal oppmerksomhet slår regimet brutalt ned både på den unge demokratiske og islamistiske opposisjonen. Dette gir IS og IS-lignende grupper godt spillerom, midt imot det internasjonale samfunnets erklærte siktemål, og interesser.

3. Syria. Da opprøret begynte i 2011, valgte USA og europeiske stater å snu ryggene til president Bashar al-Assad og kreve hans avgang. I ettertid viste dette seg å være en kortsiktig politikk. I dag står vi overfor det motsatte problemet. Ønsket om en rask seier mot IS i Syria betyr at fokuset på Assads rolle og brutalitet får liten oppmerksomhet. På samme tid, og ut fra samme kortsiktige motivasjon, lukker vi også øynene for andre radikale grupper slik som al-Qaeda (Nursafronten) som slåss for å ta over IS’ posisjon på bakken.

Hurtige løsninger kan være risikabelt

For et par uker siden var jeg på et seminar med terrorforskeren Thomas Hegghammer.

Han fikk et spørsmål hva Norge burde gjøre for å stanse radikalisering og terror i Midtøsten og Europa. «Vi bør i hvert fall ikke falle for fristelsen til å støtte de autoritære regimene i Midtøsten i søken etter stabilitet», svart han.

Det er en klok observasjon. Det ligger en stor risiko i å søke hurtige, taktiske løsninger i kampen mot IS. IS er blitt svekket betydelig de siste månedene. Men IS, eller noe som ligner IS, vil komme tilbake med ny kraft hvis internasjonal og norsk politikk ikke i mye større grad legger vekt på hva som gir IS sin oppslutning, og makt internt i Midtøsten.

Kampen mot IS er blitt for enøyd

Betyr dette at militærmakt ikke har effekt mot IS? Bør man stanse all støtte til regjeringen i Bagdad, være skeptisk til forsoningen mellom USA og Iran, eller ikke bry seg om kortsiktig stabilitet i Egypt?

Nei, men kampen mot IS er likevel blitt for enøyd. Strategien overser årsaker. Dessuten er Vesten kommet skjevt ut blant folk på bakken.

Politikken må derfor balanseres. Vi bør ikke la være å kritisere Irans rolle i Irak, overse Egypts grove brudd på menneskerettigheter eller betrakte brutale militser i Irak som taktiske allierte. Å nedkjempe IS 1.0 for så å produsere IS 2.0 om noen få år gir kanskje politisk mening, men kun i øyeblikket.

For på sett og vis er det akkurat dette som er den bestialske, teatralske terrorens grunnlegende virkestoff: Konstant å frarøve fienden sitt moralske og politiske kompass, og dermed sikre sitt eget fremtidige livsgrunnlag.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook ogTwitter
Flere tekster fra Henrik Thune:

Hva Norge bør gjøre i Midtøsten

Har IS åpnet en ny global front?

VG bruker et arbeidsnotat fra UD for noe det ikke er. Oppslaget er tendensiøst

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Mosul vil bli gjenerobret. Det avgjørende er hvordan det skjer. | Helene Skjeggestad

  2. LEDER
    Publisert:

    Aftenposten mener: Farlig sekterisk konflikt etter IS

  3. VERDEN
    Publisert:

    Har en USA og Saudi-Arabia en hemmelig plan for IS-medlemmer som drives ut av Mosul?

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Meninger: Israel mot Iran i Syria

  5. VERDEN
    Publisert:

    Aleppo-seier gir Iran økt innflytelse i Midtøsten

  6. VERDEN
    Publisert:

    Slik slåss stormaktene om makten i Syria og Irak