Kronikk

Innvandrerkvinne - bruk kompetansen din! | Shakila Ashraf Nabi

  • Shakila Ashraf Nabi, sosionom

Foto: Arne Nøst (tegning)

Daglig møter jeg innvandrerkvinner som trenger å innse at den dyrebare tiden og de beste årene løper fra dem.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Arne Nøst (tegning)

Det er uforståelig for meg hvordan så mange høyt utdannede innvandrerkvinner har så stort gap mellom sine kvalifikasjoner fra hjemlandet og jobber de prøver å kvalifisere seg for i Norge.

Nok en gang har jeg truffet en ung kvinne på med mastergrad fra hjemlandet som har fått godkjent bachelor i Norge, men som ikke har kommet lenger enn norskprøve A2 i Norge etter fem år.

I februar mister hun rettigheter til gratis norskopplæring. Hun har et lite barn, og ektemannen ønsker at datteren skal være hjemme de første tre årene.

Jeg spurte henne: Hva er planen din videre?

Svaret jeg fikk, var langt fra tydelig og målrettet. Hun var mest opptatt av et lengre ferieopphold i Pakistan.

Ende opp som minstepensjonist?

Tema for samtalen videre ble hvor viktig arbeid er i Norge. Arbeid er en sentral kilde for ære og identitet. Alderdommen kommer som en altfor tidlig gjest for de fleste.

Snart er det mye som begrenser det man kan gjøre og utføre.

Det hjelper å reflektere over livet i et tidsperspektiv, stille spørsmål om når hun tenker å starte yrkeslivet og hvor mange år det er igjen til pensjonisttilværelsen.

Er planen å ende opp som minstepensjonist og være avhengig av å spørre andre om økonomisk støtte? Feministen i meg verket og endte med å gi kvinnen en «wake up call».

Praksisplass blir sovepute

Daglig møter jeg innvandrerkvinner som trenger å innse at den dyrebare tiden og de beste årene løper fra dem.

Det er et ordtak på urdu som kan oversettes slik: «Den som ikke respekterer tiden, den vil ikke tiden respektere».

Kvinner kommer på familiegjenforening til Norge, får seg ett eller flere barn og har ingen plan for hvordan de skal bruke kompetansen sin for å få fotfeste i arbeidslivet.

Det må da være lurt å legge språk- og karrièreveiledning på alle helsestasjoner i Norge for å øke språkopplæring og yrkesdeltagelsen til innvandrerkvinner.

Jeg synes det trist å se kvinner med godkjent bachelor- eller mastergrad finne veien til et kantinekurs på NAV eller slå seg til ro med jobb på SFO.

Hva er grunnen til at mange innvandrerkvinnene ikke tar i bruk sin kompetanse som sikrer trygg og fast jobb i fremtiden?

Når jeg sier at du kan få dobbelt så mye betalt for å gå ut døren hver dag enn du får for praksisplassen, er det mange som våkner.

Altfor ofte er korte dager og inntektssikring for å få endene til å møtes hjemme bakgrunnen for å forbli i kurs/praksisplass.

Disse kvinnene tar mest ansvar hjemme og har for mye tillit til ektemannen og hjelpeinstansene, og dette fungerer som en sovepute.

De trenger studie- og karrièreveiledning

NAVs omverdensanalyse 2016, som kom ut i forrige uke, påpeker at innvandrere med lite skolegang peker seg ut som en særlig utsatt gruppe og er dårlig stilt i kampen om de stadig færre jobbene med lave krav til kompetanse.

For innvandrere er det bedre norskkunnskaper som er nøkkelen for å lykkes på arbeidsmarkedet.

  • Dette er en av årets mest leste kronikker på Ap.no:
Les også

Kronikk: Muslimske mødre, nå må dere våkne! | Azra Gilani

Foto: Ane Hem

Sigrun Vågeng uttrykker i rapporten at det blir ikke lettere å komme inn på arbeidsmarkedet uten utdanning i årene fremover, tvert imot.

Jeg mener at den største bøygen for utdannede innvandrerkvinner er å knekke koden for hvordan de skal få mest mulig valuta for sin kompetanse fra hjemlandet. De trenger studie- og karrièreveiledning, ikke en sirkel av NAV-kurs eller praksisplasser.

Kvinnene må selv ta grep

Jeg opplever at NAV virkelig går riktig vei når det satses på språkopplæring for innvandrere. For å bekjempe lavinntekt og fattigdom, må flest mulig inn i betalt arbeid.

Det stemmer at arbeidsmarkedet i Norge er vanskelig å komme inn i, og det rekrutteres arbeidskraft fra utlandet.

Jeg mener at det vil være større samfunnsøkonomiske gevinster å hente ved å benytte arbeidsstyrken i innvandrerkvinner som allerede er i Norge.

Det finnes studietilbud som kan bygge ut utdanning fra hjemlandet, men staten må også på banen for å lage videreutdanningsprogrammer for høyt utdannede innvandrere.

Samtidig bør vi ikke legge alt ansvaret på det offentlige, innvandrerkvinnene må selv ta grep og være med på å forme sin yrkesidentitet.

Du må tro på deg selv

Kjære innvandrerkvinne: Du har en utdanning, og du må tørre å ta i bruk denne. Veien dit vil nok ikke være enkel, men satser du nå, vil det føre til trygge og stabile arbeidsforhold i fremtiden.

Du har allerede bevist at du kan jobbe hardt, strukturert og systematisk ved at du har tatt utdanning i et land der utdannelse anses å være en kostbart og tøff affære.

Jeg provoserer sikkert mange ved å si at «hvis du kan stå på kjøkkenet i over to dager for å tilberede mat for 30 personer, så klarer du også å ta støyten i arbeidslivet».

  • Det er fortsatt for mange minoritetsjenter som skremmes til taushet, skriver Isra Zariat i dette innlegget:
Les også

Frykten for sterke jenter

Sannheten er at det er du og bare du er ansvarlig for ditt liv. Fremstillingen av «den stakkars, uvitende kvinnen» som er undervurdert av ektemannen, svigermor, voksenopplæringen, NAV og politikerne, blir for enkel. Innvandrerkvinner må forstå at norskkunnskaper er en nødvendighet.

Og for å få brukt utdannelsen sin, må de ofte satse på videreutdanning, traineeprogrammer og relevant praksis i Norge for å få jobb innen deres fagfelt.

Vår tids viktigste kvinnekamp

Arbeid og mulighet til å ta i bruk sin kompetanse er en viktig nøkkel for at innvandrerkvinner skal få en bedre stilling i familien og ekteskapet, tro på seg selv og få mestringsfølelse.

Veien til selvstendighet går gjennom lønnet arbeid, som igjen skaper sterkere tilhørighet til det norske samfunnet og hindrer at innvandrerkvinner blir den nye underklassen i Norge i årene fremover.

Å kjempe for at innvandrerkvinner skal få gode jobber, mener jeg er vår tids viktigste kvinnekamp på tvers av kulturer og etnisitet.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Vi anbefaler også:

Les mer om

  1. Norskopplæring
  2. Skole og utdanning
  3. Arbeidsliv