Kronikk

Jeg leter etter verdige pauser. Hendelser som gir et lovlig opphold – et amnesti fra virkeligheten. | Nina Volstad

Drømmen om å sitte værfast.

Så da sitter jeg her da. Og håper at livet skal servere meg et ukomplisert beinbrudd, skriver Nina Volstad. Foto: Arne Nost

  • Nina Volstad
    Småbarnsmamma og designer
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Finn Skårderud skriver i et essay i Aftenposten om hvordan sykdom både er noe som rammer og skader oss, og som samtidig kan være et fristed som gir oss beskyttelse.

Jeg har gode og dårlige dager som alle andre, men jeg trives godt nok i min virkelighet til å fortsette å være i den, skriver Nina Volstad. Foto: Privat.

Det jeg oppfatter som det underliggende i essayet, nemlig behovet for å tre inn i en unntakstilstand tilbaketrukket fra det Skårderud kaller hovedvirkeligheten, mener jeg imidlertid kan gjelde mye bredere – også for de av oss som er heldige nok til å være både fysisk og mentalt friske, men bare litt svimle av livet anno 2018.

I min hovedvirkelighet har jeg selv valgt klassiske byggesteiner som jobb, hus og familie med små barn. Jeg har selv valgt hva jeg jobber med, hvor jeg bor og hvem jeg har stiftet familie med. Selv om et par faktorer, ofte representert av barna mine, gjør sitt sjarmerende beste med å rote det litt til med jevne mellomrom, sitter jeg i all hovedsak med kontrollen og planen for hovedvirkeligheten og veien den representerer.

Les også

Finn Skårderud: «Det krever styrke å takle livet. Det kan finnes styrke i svakhet»

Jeg har valgt dette selv

Jeg opplever ikke at jeg er tvunget inn i dette livet av samfunnet eller tradisjonene, og jeg vet etter noen runder å passe meg for flink pike syndromet. Jeg kan bli sliten og tummelumsk av påskruddheten som fremelskes av et moderne liv, men jeg har valgt alt dette selv og velger det igjen og igjen hver gang jeg har det oppe til avstemning. Jeg har gode og dårlige dager som alle andre, men jeg trives godt nok i min virkelighet til å fortsette å være i den. Selv om hverdagen går i rykk og napp med både selvpåført og selvopplevd stress som hos de fleste andre, er jeg ikke utbrent eller på vei til å bli det (her snakker jeg av erfaring), og jeg er heldig som lever i et system med ordna forhold rundt helg og ferier der jeg får tatt meg inn igjen.

So far so good, og hva har dette med tilbaketrukket unntakstilstand å gjøre? tenker du nå.

Vel, selvvalgt som denne hovedvirkeligheten er, opplever jeg den likevel ofte som det berømmelige toget eller karusellen vi stakkars moderne mennesker synes å ha fått programforpliktet billett til. Det har ingenting med å ikke like jobben eller familiesituasjonen sin å gjøre. Man kan være så fornøyd man vil med det og ha tatt den veien med så mye åpne øyne og hjerte som man vil, men problemet er at så snart man har valgt en vei blir den noe det skal legges full damp bak.

Les også

Forlenger kaffe egentlig livet? Nordmenn flest er ikke gode nok på å surfe kritisk.

Et rent tyranni

Det ene steget på denne veien skal bygge oppå det andre, det skal optimaliseres og all innsats skal dra i riktig retning og sammen utgjøre en god og logisk story eller CV. Det skal leveres innenfor retningen din og du skal helst komme så langt som mulig i det du har valgt – enten det er næringslivsjobb, å satse på musikken eller å være forelder. For det er jo din valgte retning husk, og da må jo vitsen være å utøve full kontroll og få den så optimal og lang og kraftfull og maksimal som mulig? Ganske ofte kan dette oppleves som et reneste tyranni som pågår innad i hovedvirkeligheten.

Så hva er det jeg leter etter? Jo, verdige pauser. Hendelser som gir et lovlig opphold – et amnesti der du er fritatt fra hovedvirkeligheten. De skjer gjerne på en slik måte at du har ikke noe annet valg enn å bli med bort fra kontroll og plan, og med på det den verdige pausen har satt på dagsorden.

«Hei du!» roper den verdige pausen plutselig. «Nå er det dette som skjer! Nå skal du bruke tanker og krefter her, og bare så du vet så skal dette skal ikke bli til en del av noe større du kan klaske som et kapittel i historien din. Dette er en løsrevet akt og du skal bare være statisk i denne situasjonen så lenge jeg sier, vi er ikke på optimalisering-toget nå lenger frøken! Bare gjør det jeg sier, og gjør det nå – du har ingen valg!»

De er ikke så lette å finne, disse verdige pausene. Disse som skal fri meg fra hovedvirkeligheten min ved å gjøre krav på meg.

En fin ting med de verdige pausene er at siden de kommer med en agenda, er det heller ikke sånn at du får for mye tid i ditt eget hode når du blir kidnappet av en verdig pause – en viktig detalj for oss som kan ha det med å gruble oss angstige dersom de frie tenkepausene blir for hyppige og lange. Du får også lett komme på toget igjen etter en verdig pause. Det er stor forståelse fra konduktøren rundt av- og påstigning som følge av disse, og enhver konduktør har stor respekt for livets «force majeure».

Les også

Anita Krohn Traaseth: – Det er veldig populært i Norge å si at det er lov å feile, men er det egentlig det?

Ikke konstruerte pauser

Jeg snakker følgelig ikke om de små pausene for eksempel få inn en fast meditasjons-praksis eller bruke ferien på retreat (som Skårderud påpeker betyr et sted for tilbaketrekning). Disse er vel og bra, men skjer nærmest mens du fortsatt er på toget eller i hvertfall i din lovlig tilmålte ferie fra toget.

Jeg snakker heller ikke om de store, selvkonstruerte pausene som friår eller - dette vil jeg si er nærmere et punktum - å flytte på hytta for godt. De har du per definisjon kontroll over i det du steller dem i stand, og de fremstår dessuten som litt problematiske fordi de fort kommer med et snikende leveransekrav som lurer i bakgrunnen al la selvrealisering, en ny og bedre utgave av deg selv, den store jordomseilingen med tilhørende blogg eller lignende.

Vi nærmer oss litt mer når vi snakker om foreldrepermisjon. Man treffer planken med at man må bruke tanker og krefter på en løsrevet akt, men det er nå en gang slik at å bruke stadige familieforøkelser kun for å få verdige pauser ikke høres spesielt smart eller omsorgsfullt ut.

Les også

Flere tusen mennesker møter kristen sjelesorg hver uke i vårt land. Men hva i all verden er sjelesorg?

Så da sitter jeg her da

De er ikke så lette å finne, disse verdige pausene. Disse som skal fri meg fra hovedvirkeligheten min ved å gjøre krav på meg og (akkurat passe mye av) min kapasitet for en stund. Men jeg vet om et par, og de hører gjerne vintersesongen til.

Så da sitter jeg her da. Og håper at livet skal servere meg et ukomplisert beinbrudd, et hjemme-med-(akkurat-passe)-sykt barn, en vulkan som gjør med askefast eller et ekstremvær som gjør meg værfast – noe som gir meg et lovlig opphold på sidesporet.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Les mer om

  1. Foreldrepermisjon
  2. Meditasjon
  3. Stress
  4. CV