Kronikk

Jeg fikk tilgang til den klausulerte straffesaken mot forræderen og landssvikeren Konrad Sundlo. Dette fant jeg. | Asbjørn Jaklin

  • Asbjørn Jaklin
    Forfatter og journalist

Konrad Sundlo (1881-1965) var norsk pressemann, offiser og politiker i Nasjonal Samling før og under annen verdenskrig. Foto: NTB scanpix / arkivfoto

En uforståelig dom mot obersten.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vidkun Quisling og andre landssvikere ble dømt til døden etter krigen. Forræderen og landssvikeren oberst Konrad Sundlo fikk mild straff da han overga Narvik i 1940 uten å løsne skudd. Hvordan kunne det skje?

Under arbeidet med dokumentarboken Kampen om Narvik. 62 desperate dager som utgis nå i høst, har jeg hatt tilgang til den klausulerte straffesaken mot oberst Sundlo. Blant sakens dokumenter ligger klare bevis på at tyskerne var fullt klar over sin venn i Narvik.

Asbjørn Jaklin er journalist og forfatter.

Rettens eiendommelige konklusjon

Allerede da Vidkun Quisling oppsøkte Hitler i Berlin i desember 1939, hadde han med seg et brev skrevet av nettopp Sundlo. Brevet ble vist frem til nazi-toppene.
Oberst Konrad Sundlo hadde klar ordre om å forsvare Narvik og Ofotbanen mot ethvert angrep.

Om kvelden 8. april 1940 fikk han melding om at tyske sjøstridskrefter var på vei nordover. Likevel gjorde han ikke nødvendige disposisjoner for å forsvare byen og jernbanen. Da tyskerne gikk i land i Narvik, avtalte Sundlo en halv times våpenhvile, som tyskerne brukte til å besette store deler av sentrum.

Skrapjern fra Panserskipet «Eidsvold», som ble senket på Narvik havn 9. april 1940 og delvis hevet i 1964. Foto: Sverre A. Børretzen / NTB scanpix

En militær straffedomstol kom i 1947 til at Sundlo ikke handlet med forsett, altså at han ikke bevisst saboterte den norske forsvarsinnsatsen. Obersten begikk ifølge retten bare forsømmelser, ikke bevisste forbrytelser. Det må sies å være en eiendommelig konklusjon – av en rekke grunner.

«NS-obersten i Narvik»

Sundlos passivitet som lokal forsvarssjef i Ofoten står i skarp kontrast til hva de ansvarlige offiserene på panserskipene «Norge» og «Eidsvold» foretok seg der de gikk til kamp utenfor havnen i Narvik.

Kommandørkaptein Per Askim fikk klokken seks om morgenen 8. april 1940 melding om at britene hadde lagt ut minefelt i Vestfjorden. Han ga straks ordre om å gjøre klart for kamp og fyrte opp under alle kjeler. Askim og «Eidsvold»s sjef Odd Isaachsen Willoch tok uten å nøle opp kampen med de tyske krigsskipene, selv om «Eidsvold» av ukjente årsaker ikke fikk avfyrt sine kanoner.

Sundlo hadde allerede i 1933 gått inn Nasjonal Samling og var omtalt av sine politiske fiender som «NS-obersten i Narvik». Det kritiske spørsmålet er om Sundlo hadde planer om å bruke sine hærstyrker til å slåss mot tyskerne i det hele tatt.

Ville risikere knokene for nasjonalismen

Det er et lite kjent faktum i offentligheten at oberst Sundlo var et vesentlig navn for tyskerne mange måneder før angrepet. I brevet som Quisling viste til nazi-toppene i Berlin i desember 1939, formulerte oberst Sundlo seg slik om den norske regjeringen:

«Jeg vil intet gjøre for drankeren Madsen, for forsvarsfienden Monsen og for stuten Nygaardsvold. Derimot kan det være godt og nyttig å bruke sin tid til en gang å risikere sine knoker for den nasjonale reisning.»

De tre politikerne som Sundlo sjikanerte i brevet, var den norske handelsministeren, forsvarsministeren og statsministeren. At han ville risikere knokene for den nasjonale reisning, henviste til hans begeistring for Quisling og Nasjonal Samling.

Narvik i brann etter tysk flyangrep 1. juni 1940. Foto: NTB Scanpix arkiv

Innbyggerne rømte byen under flyangrepet og gjemte seg i fjellsprekker og huler. Her er en fem år gammel jente sammen med mor og bestemor. Foto: NTB Scanpix arkiv

I Berlin viste Quisling Sundlos brev til nazistenes sjefideolog, Reichsleiter Alfred Rosenberg. Han fant det så interessant at han straks rapporterte videre til storadmiral Erich Raeder, øverstkommanderende for den tyske marinen. Informasjonen om den tyskvennlige kommandanten gikk videre til de offiserene som utarbeidet de detaljerte angrepsplanene mot Norge.

I avsnittene om angrepet på Narvik ble følgende instruksjon limt inn på en strimmel: «En kompromittering av oberst Sundlo må for enhver pris unngås!»

Les også

Jeg vil gjerne bli med på nazimarsj

Kjent informasjon for dommerne

Hvis denne informasjonen først hadde blitt kjent etter rettssaken mot Sundlo, ville det vært enklere å forstå dommen. Men mye av dette var kjent for lagmannsretten. Rapporten fra Rosenberg til Raeder om Sundlo lå ved sakspapirene, oversatt fra tysk. Dommerne omtaler også eksplisitt brevet som Sundlo skrev til Quisling. Men de fant det ikke bevist at Sundlo kjente til «den bruk det ble gjort av hans private korrespondanse», som det heter i dommen.

Det er en konklusjon det går an å sette spørsmålstegn ved.

Tyske kilder oppgir at Quisling hadde samlet rundt seg noen «pålitelige menn», som var i beredskap for et kupp i Norge. En av disse mennene var ifølge historikeren Hans-Dietrich Loock oberst Sundlo, som hadde gjort «alle forberedelser». Sundlo ventet på signal fra Quisling om kuppet, og var så ivrig at Quisling ble bedt om å roe ned obersten i Narvik fordi tyske myndigheter var opptatt av overraskelsesmomentet.

Vidkun Quisling taler i hippodromen på Vindern, til de første frivillige til Waffenregiment Nordland, som tas i ed. Heinrich Himmler sitter bak. Foto: Aftenposten

Ørn med solkors. Emblem brukt av Nasjonal Samlings regjering før og under annen verdenskrig. Foto: Aftenposten

Tiltalepunktet om Narvik fikk en underordnet betydning under rettssaken i forhold til Sundlos forbrytelser senere under okkupasjonen. Han hadde vært fylkesmann for NS i Oslo og Akershus og i Sogn og Fjordane. Han hadde vært sjef for Hirden i en kort periode og leirkommandant for «Den norske legion», en avdeling av Waffen-SS med norske frivillige frontkjempere. Hans mest alvorlige forbrytelse var ifølge dommen hans iherdige arbeid for å mobilisere norsk ungdom til militær innsats på tysk side.

To lagdommere og to domsmenn i lagmannsretten stemte for dødsstraff. Det samme gjorde tre av ni dommere i Høyesterett. Flertallet landet imidlertid på livsvarig tvangsarbeid, tap av allmenn tillit for alltid og tap av embetet som oberst i infanteriet. Flertallet i Høyesterett opprettholdt straffen, men begrenset tap av rettigheter til ti år.

Landssviksaken mot Vidkun Quisling i Eidsivating lagmannsrett. Quisling føres ut av rettssalen etter at han var dømt til døden. Foto: NTB scanpix arkiv

Les også

Rasehygiene, antisemittisme og kvinnediskriminering. Hvem deler disse ideene?

Tidsskillet før og etter krigens start

Hvorfor så dommerne med større forståelse og mildere øyne på Sundlos handlemåte i Narvik våren 1940 enn på det han foretok seg under resten av okkupasjonen?

Dommerne satte opp et formelt skille ved et bestemt tidspunkt, klokken 02 natt til 9. april 1940, da kystfestningene i Oslofjorden kom i kamp for første gang. Fra det tidspunktet var Norge i krig. Hva Sundlo hadde foretatt seg før dette tidspunktet, kunne ikke rammes av krigsartiklene i straffeloven. Dermed falt flere tiltalepunkter bort.

At deler av det norske forsvaret var satt på krigsfot i form av nøytralitetsvakt, rokket ikke ved dette skillet. Heller ikke det faktum at en av Sundlos bataljoner var inne til nøytralitetsvakt. Sundlo og hans stab var nemlig ikke mobilisert, het det i dommen.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Nazisme