Kronikk

Nasjonenes comeback | Sten Inge Jørgensen

  • Sten Inge Jørgensen
    Utenriksjournalist i Morgenbladet og forfatter

Storbritannias Theresa May, Tysklands Angela Merkel, EU-president Donald Tusk, Nederlands Mark Rutte og Ungarns Viktor Orbán poserte for gruppefoto i Brussel i oktober. Foto: Piroschka van de Wouw, Reuters / NTB Scanpix

Lite taler for at EU blir et europeisk USA. Men medlemslandene trenger EU mer enn noensinne.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

1. november var det 25 år siden Det europeiske økonomiske fellesskap (kalt EF i Norge) skiftet navn til Den europeiske union (EU). Den gang trodde mange at medlemslandene var på vei i føderal retning, mot et Europas Forente Stater.

Sten Inge Jørgensen Foto: Maria Bergren

Et kvart århundre senere er det et ganske annet bilde som trer frem.
Det indre marked er langt fra realisert, særlig innen tjenestesektoren. Storbritannias utmelding av EU, brexit, dokumenterer at fellesskapet ikke er hugget i stein. Eurokrisen avdekker grunnleggende økonomiske konflikter mellom nord og sør.

Flyktningkrisen og den autoritære vendingen i flere tidligere kommunistland har skapt økt spenning mellom øst og vest. Svært få statsledere stiller seg bak Frankrikes president Emmanuel Macron, hvis svar på de mange krisene er å gjøre et integrasjonsbyks fremover.

Parentes rundt krisene

Alt det ovenstående er riktig, men hvis man forsøker å gjøre opp status for dagens EU med utgangspunkt i kriser og konflikt, kommer man sørgelig til kort. Hvordan forklarer man at det er flere tegn til styrket samarbeid enn desintegrasjon? Det gjelder helt sentrale områder som energi, skatt, forsvar og utenriks. Og hvorfor mener stadig flere, hele to tredjedeler av «folk flest», at det er bra at landet deres er med i EU?

Svaret finner man ved å sette en parentes rundt krisene og studere fellesskapet fra en bredere synsvinkel.

Samarbeidet begynte som et fredsprosjekt og ble gradvis et økonomisk, i takt med utviklingen av det indre marked. Dette gjorde EU relativt teknokratisk, illustrert ved at EU-kommisjonen og EU-domstolen spilte sentrale roller i integrasjonen.

Men fra 2000-tallet så vi stadig tydeligere at medlemslandene også ønsket å bruke EU som redskap for å løse mange ikke-økonomiske utfordringer. Dette gjenspeiles i den brede politiske dagsordenen som preger møtene i Brussel i dag. Nå ser vi også tydelig hvordan EU-rådet, der medlemslandene regjerer, og det direktevalget Europaparlamentet er blitt hoveddriverne for videre integrasjon.

Les også

Noen mener at EU har drept internett. Jeg mener at EU har gitt europeisk kultur livslysten tilbake, skriver kommentator Joacim Lund

Når USA blir fienden

Europeiske politikere spør seg blant annet: Hvordan bør vi møte strømmen av flyktninger og migranter? Hvordan skal vi beskytte europeernes personvern i en gjennomdigitalisert verden? Hva gjør vi når USA fremstår mer som en fiende enn alliert i utenrikspolitikken?

Hvordan kontrer vi russisk involvering i europeiske valgkamper? Hvordan møter vi den fremvoksende supermakten Kina?

Hvordan kan vi stanse den internasjonale skatteunndragelsen, som har ført til et kappløp om å kutte selskapsskatten i land etter land?

Hvert eneste av de store spørsmålene krever et bredt spekter av tiltak. Ta klimakampen, hvor EU ikke bare har strammet inn på kvotesystemet, men også lansert en ambisiøs «sirkulær økonomi» hvor gjenvinningsgraden på sikt skal opp mot 100 prosent.

Utviklingen av et felles energimarked gjør det mulig for fornybar energi å fases mer effektivt inn, fordi dårlige sol- og vindforhold i en region er langt mindre problematisk når man har et svært geografisk område på samme nett. Nå åpnes også de nasjonale jernbanesporene, med håp om at mye av den enorme mengden gods som hver dag fraktes over grenser på lastebiler rundt i Europa, i fremtiden kan transporteres med tog.

Les også

Nå er det «kald krig» over kanalen: «EUs skitne rotter» og andre fornærmelser hagler etter tidenes katastrofe-toppmøte

Tre land gir hodepine

At realiseringen av det indre marked ikke lenger fremstår som EUs fremste oppgave, innebærer riktignok ikke at den økonomiske dimensjonen er skjøvet i bakgrunnen. Det globale handelspolitiske klimaet er forverret de senere årene, og da er det viktig for medlemslandene at EU er sterkt nok til å forhandle frem gode avtaler på deres vegne.

Samtidig innebærer brexit at europeerne har fått et håndfast eksempel på verdien av fundamentene i fellesskapet, inkludert hvor mye de risikerer å tape dersom EU skulle forvitre.

Parallelt med at EU har fått en bred politisk agenda, er antallet medlemsland steget til 28. Det innebærer at sjansen for at noen ønsker å legge ned veto mot nye integrasjonsskritt, er blitt større. Man må også regne med at det til enhver tid vil være flere dragkamper gående mellom EU-kommisjonen og avvikende nasjonale regjeringer.

Pr. dato er det Polen, Ungarn og Italia som gir de andre mest hodepine. De to første bryter med demokratiske og rettsstatlige prinsipper, mens sistnevnte nekter å følge de budsjettreglene de signerte da de ble med i eurosamarbeidet.

Italias innenriksminister Matteo Salvini og statsminister Giuseppe Conte har trosset EU-regler og budsjettet i retur fra EU. Foto: REMO CASILLI, REUTERS/NTB scanpix

Kampen mot skatteflukt

EU har tradisjon for å være konsensussøkende, og mange land provoseres av at Kommisjonen ikke kjører en tøffere linje mot avvikerne. Riktignok har reglene for valutasamarbeidet gjennom årene vært brutt av nesten alle medlemsland, uten at noen er blitt straffet.

Men i alle de tre ovennevnte tilfellene ser det uansett ut til at presset fra EU har effekt, i den forstand at det demper de ytterliggående regjeringene i hvor radikale de våger å være. Det faktum at prosessene kan gå over flere år, gjør også at tvistene kan løses gjennom nasjonale regjeringsskifter.

Når medlemslandene i stadig større grad ønsker å bruke EU til å løse nye politiske problemer, vil det i mindre grad være Kommisjonen som havner i konflikt med avvikere. Det vil snarere være landene selv. Dette ser vi i dag særlig i skatte- og utenrikspolitikken.

Hvor lenge skal skatteparadis som Luxembourg få lov å legge ned veto mot regelverk som hindrer skatteflukt?

Det legges i dag tungt press på enkeltland som vil innynde seg hos stormakter som Kina og Russland gjennom å legge ned veto mot felles EU-posisjoner på utenriksfeltet.

Presset fra EU ser ut til å dempe blant annet Ungarns regjering i hvor radikale de våger å være, skriver kronikkforfatteren. Her Ungarns statsminister Victor Orbán. Foto: Michaela Rehle, Reuters / NTB Scanpix

USA, Russland og Kina skremmer

Flertallet av EU-landene opplever slike avvik som dypt problematiske. Å stanse skatteflukt handler ikke bare om å fylle statskassene til velferdsformål. Det er også en måte å dempe noe av den misnøyen populistene vegeterer på.

Og hvis ikke EU kan snakke med én felles stemme i verden, har medlemslandene små muligheter til å kontre den farlige kursen USA, Russland og Kina har lagt ut på.

At verdens tre største makter går i autoritær retning samtidig, er så alvorlig at selv Europas sjefsavviker, Storbritannia, nå ser ut til å ville legge seg nært opptil til EUs utenriks- og forsvarssamarbeid etter brexit.

Sten Inge Jørgensen ga nylig ut boken Vi som elsker Europa – et nytt EU for en ny tid.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. EU
  2. Brexit
  3. Utenrikspolitikk

Relevante artikler

  1. VERDEN

    EU-sjefen lar seg ikke «bestikke» av brexit-gaver: – Britene må nå forstå at de mister privilegiene medlemsland har

  2. VITEN

    Hvorfor har statene frivillig gitt fra seg myndighet til EU?

  3. DEBATT

    Vi trenger mer samarbeid, ikke mindre

  4. KOMMENTAR

    De døde hoper seg opp i Sør-Europa. Nå må EU vise at de kan handle.

  5. VERDEN

    Over hele Europa fosser populistene frem. Nå begynner de å innta maktens korridorer i EU.

  6. VERDEN

    Dette var høsten de skulle vise muskler. I stedet går det på troverdigheten løs. Er EU på sammenbruddets rand?