Kronikk

Telenors tomme visjoner

  • Bjørn Stærk
    Bjørn Stærk
    Spaltist

I Thailand gjorde Telenor det ethvert firma med respekt for sine eiere gjør når de har fornærmet de som kontrollerer pengetilførselen deres: De kastet seg ned på bakken og ba gråtende om tilgivelse, skriver artikkelforfatteren. Foto: Sakchai Lalit

Telenor har store visjoner om menneskerettigheter, men viker unna når de får mulighet til å følge dem i praksis.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Telenor gjorde noe underlig i juni. De ba om unnskyldning for at de hadde fornærmet det nye militærregimet i Thailand.

Det begynte med at kuppmakerne den 28. mai beordret alle teleoperatørene i Thailand til å stenge tilgangen til Facebook. Telenor har et thailandsk datterselskap, dtac, som gjorde som de ble bedt om. Facebook var utilgjengelig i en time. Det er uklart hvorfor. Kanskje fryktet man at noen ville mobilisere et opprør.

Telenors tabbe var å innrømme at ordren kom fra myndighetene. Offisielt var det hele bare en «teknisk feil», men Telenor sendte ut en pressemelding om hva som egentlig hadde skjedd. Kuppmakerne ble sinte. De truet med å granske Telenors eierskap i dtac, og å stenge dem ute fra budrunden for 4G-lisenser, som skal avholdes i august.

«Thailand behøver enhet»

Så da gjorde Telenor det ethvert firma med respekt for sine eiere gjør når de har fornærmet de som kontrollerer pengetilførselen deres: De kastet seg ned på bakken og ba gråtende om tilgivelse: «Telenor-gruppen og dtac beklager det som skjedde. Thailand er under administrasjon av NCPO. Thailand behøver enhet fra både det thailandske folket og deres utenlandske venner som opererer i landet. Ledelsen i Telenor-gruppen og dtac vil benytte anledningen til å si unnskyld til NBTC og NCPO.»

Samtidig som Telenor ga støtte til kuppmakernes krav om enhet, satt en ledende aktivist fanget i en måned

NBTC er den thailandske telekommisjonen. NCPO er det nye militærregimet. Kuppet har bakgrunn i en konflikt som har splittet Thailand i årevis. De som har overtaket nå står sterkt i den urbane eliten, og er skeptiske til demokratiet og massene. Håvard Simensen skriver at Thailand går i autoritær retning i rekordfart. Opposisjonsaktivister og journalister blir truet og anholdt. De fleste slipper fri etter noen dager, andre beskyldes for majestetsfornærmelse, en alvorlig forbrytelse.

Samtidig som Telenor ga støtte til kuppmakernes krav om enhet, satt en ledende aktivist fanget i en måned. Myndighetene sa at de ville gi henne fred til å meditere, «slik at vi kan justere hennes oppfatninger». Noen har også meditert litt hos Telenor.

Korrupsjon i Usbekistan

Eierne av Telenor er altså deg og meg. Men de har kommet langt siden Televerkets dager, tiden da du kunne stå i flere år på venteliste for å få deg telefon. I dag er de en av Asias og verdens største teleoperatører, med 172 millioner kunder, hvorav 35 millioner i Pakistan, 30 millioner i India, og 28 millioner i Thailand.

I tillegg er de en av to store eiere av russiske Vimpelcom, som har 218 millioner kunder, mest i det tidligere Sovjetunionen. Telenor snakker ikke så mye om hva de gjør gjennom Vimpelcom, og det er ikke rart. I 2012 avslørte Dagens Næringsliv at Vimpelcom har opptrådd svært skittent i de sentralasiatiske diktaturene Usbekistan, Tadsjikistan, Kasakhstan og Kirgisistan. De har kjøpt lisenser for milliarder av et firma som svensk politi mistenker for å være en front for den usbekiske presidentens datter. De samarbeider tett med de brutale sikkerhetstjenestene i landene, og gir dem full tilgang til trafikken deres.

Noe de selvsagt må, om de skal få lov til å være der. Men burde de være der?

Er det riktig av et firma som eies av et demokratisk land å engasjere seg i land hvor du bare kan tjene penger ved å bli diktaturets forlengete arm, og gi milliarder under bordet til diktatorens familie?

Myanmar

Det er mange hopp fra hovedkontoret på Fornebu til fengslene i Usbekistan. Avstanden vil bli kortere til Myanmar, og utfordringene større. Telenor er et av to firmaer som over de neste årene skal tilby mobildekning til de 61 millioner innbyggerne i Myanmar. Mange nordmenn har fått det for seg at Myanmar har «blitt demokratiske», og da er det jo hyggelig at et norsk firma kan hjelpe dem videre inn i den moderne verden. Men så enkelt er det ikke.

Myanmar er et av Asias minst utviklete land. De har få demokratiske tradisjoner. De var en britisk koloni til 1948, ble en kommunistisk ettpartistat i 1962, og et militærdiktatur i 1989.

Når det nye mobilnettet er satt opp, vil Telenor få krav om å bidra til sensur og overvåkning

De siste årene har diktaturet begynt å slippe taket, men Myanmar er ikke et fungerende demokrati. Det er ikke gitt at de kommer til å bli det heller. Den demokratisk valgte presidenten kommer fra den gamle juntaen. Det er lov å stå på utsiden og håpe, men Telenor har valgt å gå inn og bygge mobilmaster. Da vil de møte på de mange væpnete konfliktene mellom etniske grupper. De vil møte småkonger og korrupte tjenestepersoner. Korrupsjonsnivået i Myanmar er et av de høyeste i verden.

Og når det nye mobilnettet er satt opp, vil Telenor få krav om å bidra til sensur og overvåkning. Den gamle forhåndssensuren er borte, men situasjonen i Myanmar er kaotisk. Gamle sensurlover har ikke blitt opphevet, og praktiseres vilkårlig. En ny medielov gir myndighetene omfattende sensurmuligheter. For noen uker siden ble fire journalister og en redaktør dømt til ti års straffarbeid for å skrive at militæret utvikler kjemiske våpen.

Luftige visjoner

Du skal ha et stødig moralsk kompass for å ville bli den største mobiloperatøren i et slikt land. Det tror jeg egentlig ikke at Telenor har. De virker ikke slemmere enn andre multinasjonale teleselskaper, men har ikke vist seg som snillere heller. De vil ikke snakke om hva Vimpelcom gjør i Sentral-Asia. De kaster seg på bakken for thailandske kuppmakere.

I 2013 stilte Human Rights Watch Telenor noen få enkle spørsmål om hvordan de ville gå frem hvis de ble tildelt mobillisensene i Myanmar. Hvordan vil Telenor unngå at de bidrar til menneskerettighetsbrudd? Hvilke prosedyrer vil de følge når myndighetene ber om hjelp til overvåkning, eller til å stenge nettverket? Hvordan vil de gå frem for å velge lokale samarbeidspartnere?

Hva er for eksempel Telenors rutine når myndighetene krever å totalovervåke en journalist?

Som svar fikk de næringslivsversjonen av «these aren’t the droids you’re looking for», en kort henvisning til Telenors hjemmesider. Her står det mange fine ord om menneskerettigheter, men lite konkret. Hva er for eksempel Telenors rutine når myndighetene krever å totalovervåke en journalist, slik som de som nylig ble fengslet? Hvor høyt i konsernet tas beslutningen, og hvilke krav vil Telenor stille? Finnes det tilfeller hvor de vil svare nei?

Den klareste informasjonen om dette på Telenors hjemmesider står litt bortgjemt på en side om menneskerettigheter. Her lister de opp ulike former for tilganger myndigheter i blant ber dem om, så som «ubegrenset tilgang» og «blokkering av nettsteder med ulovlig eller uønsket innhold». («Eller»!) Telenor skriver at det finnes mange legitime grunner til å be om dette. De advarer mot å stenge ned hele nettet, men forsikrer om at de vil gjøre også dette, når det blir krevet. Ja da så.

«Sånn er det bare»

Når et norsk firma blandes inn i skitne affærer i utlandet er det alltid noen, i egne øyne verdensvante, personer som står klare til å forklare at sånn er det bare, der ute i den store verden. «Vi må følge spillets regler, ellers kan vi ikke delta. Alle land er ikke like ryddige som Norge, vet du. Er du i Myanmar, må du gjøre ting på burmesernes måte.»

Dessuten blir det økonomisk vekst av det, og teknologi til folket! Så slapp av, og tenk på Framskrittet. Men hva om makteliten bruker veksten og teknologien til å befeste makten sin? Ville det norske demokratiet kunne oppstått i de overvåkingssamfunnene som nå vokser fram over hele verden, bygget på infrastrukturen til firmaer som Telenor?

Firmaer har et ansvar for følgene av det de gjør. Og det er ikke slik at den eneste måten å gjøre noe godt i et autoritært og korrupt land er å ikke være der i det hele tatt.

Vodafones åpenhetsrapport

I juni gjorde britiske Vodafone noe uvanlig. De ga ut en rapport om hvordan de samarbeider med myndighetene i alle de 29 landene de tilbyr mobiltjenester i. I Italia har de det siste året fått 600.000 forespørsler om metadata, for eksempel informasjon om hvem som snakker med hvem. I Belgia fikk de 2. I Spania fikk de 24.000 forespørsler om avlytting, for eksempel å lytte på telefonsamtaler. I Kenya er denne formen for avlytting forbudt.

I Ungarn og Storbritannia er det ulovlig for Vodafone å røpe hvor mange forespørsler de får om avlytting. Så da skriver de at de ikke kan si det. De følger loven.

Men de har fortalt det de kan. De har gjort innbyggere i mange land oppmerksomme på overvåking de ikke var klar over.

Deutsche Telekom skal nå lage en lignende rapport. Men ikke Telenor. De mener det er myndighetene i hvert land som bør fortelle innbyggerne sine hvordan de overvåker dem.

Telenor viser til at de deltar i et samarbeid med andre teleoperatører om å utforme prinsipper for hvordan de kan støtte ytringsfrihet og menneskerettigheter. Det høres jo fint ut. Men de sier altså nei til å gi ut en rapport som faktisk bidrar til dette. De snakker stort om alt de skal gjøre for Burma, men har ingen klare svar på hva de gjør når politiet ringer og krever hjelp til å avlytte en brysom journalist.

Og Vimpelcom sier de minst mulig om.

Gjør verden litt bedre

Telenor bør trekke seg ut av land som er så korrupte og autoritære at et mobilselskap bare er maktelitens forlengete arm.

Det vil antagelig si Sentral-Asia, hvor de er tilstede gjennom Vimpelcom. Eller de bør snakke om hva de gjør der, og begrunne hvordan det kan komme noe godt av det.

Du kan være litt idealist, og tape litt penger, og gjøre verden litt bedre

I andre land bør de nå vise at visjonene deres om menneskerettigheter er mer enn en røykteppe. De bør gi ut en åpenhetsrapport slik Vodafone gjorde. De bør svare detaljert på hvordan de skal unngå å bli delaktige i menneskerettighetsbrudd i Myanmar. Det var riktig av Telenor å avsløre at de måtte sensurere Facebook i Thailand. Det var feil å be om unnskyldning etterpå, og gi støtte til juntaen.

Dette vil koste penger. Du gjør deg ikke populær blant autoritære ledere ved å være åpen om hvordan du samarbeider med dem. Men det er ikke slik at du enten må være snill moralist og miste alt du har, eller være veldig slem og tjene masse penger. Du kan være litt idealist, og tape litt penger, og gjøre verden litt bedre.

Såpass kan vi kreve av et firma som nyter godt av å ha hovedkvarter i et stabilt og demokratisk land. Spesielt når det i tillegg eies av staten.

  1. Les også

    Telenor sensurerte internett på ordre fra militæret i Thailand

  2. Les også

    Telenor beklager overfor militærjuntaen i Thailand

  3. Les også

    - Et spørsmål om å stenge av, eller bli stengt ned

  4. Les også

    Militærjuntaen vil granske eierskapet i Telenor-selskap

  5. Les også

    Næringsministeren kritisk til utviklingen i Telenor-bråket

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. ØKONOMI

    Her er Telenors Asia-problemer – land for land

  2. VERDEN

    Landet anses som et av verdens mest autoritære. Nå beskyldes et norsk selskap for å bistå regimet.

  3. ØKONOMI

    6 viktige grunner til at Telenor-sjef Sigve Brekke er i hardt vær

  4. VERDEN

    Forgjengeren skal ha kokt politiske fanger levende. Nå skaper den første nye presidenten på 25 år håp om bedring.

  5. VERDEN

    Statsløse og forlatt av foreldrene: Flere av guttene som ble reddet ut av grotten har måttet kjempe for tilværelsen

  6. ØKONOMI

    Telenor har nå 95 prosent av kundene i land med mye korrupsjon. Andelen vokser.