Språk, makt og gubber | Helene Uri

  • Helene Uri
    forfatter, dr.art., professor II ved Norsk barnebokinstitutt
I 1969 så det slik ut da leksikonredaksjonen i Aschehoug forlag var i innspurten av arbeidet med et nytt leksikon, her var det trolig både gubber, kvinner og menn. Oppslagsordene ble grundig diskutert og vurdert. Bildet ble tatt i forbindelse med A-Magasinets reportasje Et leksikon blir til.

Det er ingen grunn til at ordene skal sette seg på bakbeina og tviholde på historien. Effekten av å skifte ut et ord til fordel for et annet er en gammel debatt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Et ord er aldri bare et ord. Det er en grunn til at eiendomsmeglere synes å foretrekke oppussingsobjekt eller bolig med potensial fremfor rønne. Valg av ord er ikke bare filologisk flisespikkeri og halvgod markedsføring. Valg av ord er alvor.

Rebecca Solnit (2014) skriver: «Når man omtaler tortur som ’forsterkede forhør’ eller drepte barn som ’utilsiktet tap’, svekkes språkets evne til å formidle mening, til å få oss til å se, føle og bry oss.» Språket kan tilsløre eller avsløre.

Gode intensjoner

Finn-Erik Vinje skriver i en kronikk på NRK ytring at ord «betyr det de betyr, og hva vi lar dem bety. Hva de en gang har betydd, er likegyldig.» I noen tilfeller har han rett. I andre ikke.

Jomfruhinne er en uheldig betegnelse. Ordet gjør at folk lettere fortsetter å tro at det er mulig å se på en kvinne om hun har hatt samleie eller ikke (hvilket man ikke kan), og at det dreier seg om en hinne (hvilket det ikke gjør).

Hvilken effekt det har å skifte ut et ord til fordel for et annet, er en gammel debatt. Er det ikke det reneste vås og pur ordmagi å forsøke å forandre folks holdninger ved å skifte ut ord?

Noen kjente seg krenket av ordet sigøyner, norsk presse snudde på hælen og innførte rom. Pippis pappa er ikke lenger negerkonge, men sydhavskonge.

Man har foreslått å bytte ut rådmann med det kjønnsnøytrale administrasjonssjef, og opphavsmann heter opphaver i den nye åndsverkloven.

Listen er lang og intensjonene alltid gode. Men blir vi mindre rasistiske og fordomsfulle ved å bytte ut sigøyner med rom? Indianere med amerikanske urfolk? Blir vi mindre mannssjåvinistiske ved å si leder i stedet for formann?

Er det bare tull?

Språkmannen Finn-Erik Vinje er blant dem som tydelig har hevdet at dette er tøys. «Amerikansk tull», uttalte han i en debatt om temaet på NRK i 2012.

Språknestoren, professor emeritus Finn-Erik Vinje, har liten sans for slagord som «Språk er makt». Men foretrekker han å bli kalt mann eller gubbe?

I innlegg på NRK Ytring forrige uke skriver han at man ikke forandrer «virkeligheten ved å bytte språklige etiketter på foreteelsene». Videre skriver han om folks overdrevne tillit til språket: «De tror at dersom vi bytter språklige etiketter på utsatte grupper, vil vi unngå diskriminering og annen styggedom.» Til Dagbladet i 2013 uttaler han: «Slagord som ’Språk er makt’ er bare tull.»

  • Som om det bare er opp til avsenderen, som om det er opp til Vinje å bestemme at neger er et ord uten rasistiske overtoner og opphavsmann er fullkomment kjønnsnøytralt.
  • Som om språket er et instrument, som om et ord signaliserer én mening, ferdig med det.
  • Som om ikke enkeltord er fylt til randen av assosiasjoner, som om ikke ord får tankene til å fly i den ene eller i den stikk motsatte retningen.

Synonymer

Synonymer betegner det samme fenomenet, refererer til den samme størrelsen, men kan likevel ha helt ulike nettverk av assosiasjoner.

Jeg synes det er uforståelig at en mann som leser skjønnlitteratur – og det får vi tro at mannen gjør i og med at han er formann (sic) i juryen for Riksmålsprisen – kan avvise effekten av å skifte ut ord. For ords valører kommer kanskje enda tydeligere frem i skjønnlitteraturen.

Når jeg planlegger en roman, arbeider jeg først med en vag idé, kanskje et bilde, en scene – et eller annet som interesserer meg, og som jeg tror kan bli til en fortelling. Så forsøker jeg å bygge opp hovedpersonene rundt denne ideen, og hvis jeg lykkes i å få dem til å leve, ja, da begynner jeg å arbeide med handlingen. Dette er en svært forenklet beskrivelse av prosessen, men den fungerer her.

Til slutt, etter mange gjennomskrivinger, sitter jeg med en grovskisse til hele historien. Og nå begynner det som er aller viktigst for meg som forfatter, nå begynner det som er poenget i denne sammenheng. Nå begynner nemlig et møysommelig pirkearbeid, som primært er av språklig art.

Jeg skriver om, forkaster, stryker, utvider og stryker igjen. Jeg smaker og tygger på hvert avsnitt, hver setning, hvert ord. Og hvorfor er valg av ord viktig for meg? For enhver skjønnlitterær forfatter?

Fordi ord kan ha mer eller mindre samme betydning, men likevel totalt forskjellige assosiasjoner, toneleie, temperatur og tekstur. Formen i en litterær tekst er minst like viktig som innholdet. Dette vet alle.

Ved å skifte ut ord eller ved å ha en høy bevissthet rundt hvilke ord vi velger, prøver vi å riste av oss avleiringene av tidligere generasjoners holdninger.

Stortingsmann

I 1972 uttalte Vinje seg om ordet talskvinne og mente at det «er vel ment som en morsomhet». Ja, litt morsomt er det når man ser det høye antall nettreff på talskvinne 45 år etter.

Det var protester da man foreslo å bytte ut stortingsmann med stortingsrepresentant.

Men i dag mener de fleste at stortingsmann i kjønnsnøytral betydning har gått ut på dato. Trine Skei Grande er ikke stortingsmann, hun er stortingsrepresentant.

Jeg tror ikke folk flest mener – for å gjenta Vinjes ord – «at dersom vi bytter språklige etiketter på utsatte grupper, vil vi unngå diskriminering og annen styggedom.»

Men jeg tror at språkbrukere flest er klar over at språket påvirker holdningene. Ved å skifte ut ord eller ved å ha en høy bevissthet rundt hvilke ord vi velger, prøver vi å riste av oss avleiringene av tidligere generasjoners holdninger.

Det er langt fra likegyldig om man velger det ene ordet fremfor det andre. Man unngår ikke mobbing og annen styggedom eller fjerner diskriminering. Men ordvalget kan bidra til at det blir mindre av det.

Verden går fremover, og det er ingen grunn til at ordene skal sette seg på bakbeina og tviholde på historien når det ikke er ønskelig. For å unngå misoppfatninger om kvinners «renhet» er skjedekrans å foretrekke fremfor det assosiasjonstunge ordet jomfruhinne.

Mann eller gubbe

Selvsagt er det holdningene som skal og må forandres. Men like selvsagt er det en sammenheng mellom språket og ordbruken vår, og de holdningene vi har. Både holdninger og språk er i stadig forandring. Språket påvirker holdningene våre på samme måte som holdningene er med på å forme språket. Ordene mann og gubbe betegner begge voksne, hann-eksemplarer av arten menneske, men det er trolig ikke likegyldig for Finn-Erik Vinje om vi kaller ham det ene eller det andre. Gubbe gir konnotasjoner i retning av sidrumpa, utdatert, en som ikke følger med i tiden, gjør det ikke?


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

Legg begrepet «jomfru» dødt - jomfruhinnen finnes ikke! | Ane Breivik