Kronikk

Hun er deres forelder

  • Berge Solberg

Det var Kari Ann Voldens intensjon og vilje at disse barna skulle komme til verden og at hun skulle bli deres forelder, skriver Berge Solberg. ÅSE JUUL

Kari Ann Volden er tvillingenes forelder, selv om hun ikke har båret dem frem og selv om hun ikke har bidratt genetisk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Berge Solberg. PRIVAT

«Som mor til barnet skal reknast den kvinna som har fødd barnet,» sier barneloven. Kari Ann Volden fødte ikke tvillinger i India. Det gjorde en surrogatmor. Ei heller var det genetisk slektskap mellom Volden og barna. Dette ble avgjørende for Barne— ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) som nå endelig har avslått Voldens adopsjonssøknad. Manglende biologisk tilknytning tilsier at disse barna er Indias ansvar, sier Bufdir. Men uttaler byråkratiet seg i strid med fundamentale moralske intuisjoner i befolkningen om hva som gjør oss til foreldre?

Sædceller?

Om vi for et øyeblikk setter diskusjonen om surrogati er akseptabelt eller moralsk forkastelig i parentes, så er surrogati en gyllen mulighet til å reflektere over hva som gjør oss til foreldre i reproduksjonssammenheng. Er det sædceller og eggceller som bestemmer foreldreskap? Er det hvem som bærer frem barnet? Eller er det hvem som bestemmer at et barn skal komme til verden som er avgjørende?

Svaret er trolig ja på alle disse spørsmålene.

Genetikk kan i mange sammenhenger avgjøre en farskapssak og hvem som bærer frem et barn er i de aller fleste tilfeller avgjørende for hvem vi kaller barnets mor. Men til tross for at slektskap og graviditet har stor betydning i vår forståelse av foreldreskap, så er det slett ikke uttømmende.

Vi anerkjenner at foreldreskap kan oppstå gjennom adopsjon. Men vi anerkjenner også at foreldre til et barn er den eller de som har bestemt og ønsket at dette barnet skal komme til verden – den eller de som har tatt skapelsesbeslutningen. Dette er ideen om foreldreskap ved intensjon. Vi har i mange tiår praktisert denne tankegangen innenfor sæddonasjon i Norge. La oss også se hvordan den kommer til uttrykk i en annen debatt.

Paradoks

I en befolkningsundersøkelse nylig svarte 76 prosent av befolkningen at de var helt eller delvis for kvinners rett til selvbestemt abort. I den samme undersøkelsen svarte bare 43 prosent at de var helt enig eller noe enig i at det var akseptabelt å gjøre abort dersom fosteret har Downs syndrom.

Tilsynelatende er dette et paradoks. Man forsvarer kvinners rett å gjøre abort av en hvilken som helst grunn, men når grunnen plutselig blir kromosomavvik så endrer situasjonen seg radikalt. Ser vi nærmere på saken, forsvinner imidlertid paradokset. Svarene gjenspeiler den norske debatten om fosterdiagnostikk over de siste 20 årene, en debatt som faktisk handler om intensjonelt foreldreskap.

Uønsket gravid

Selvbestemte aborter før utgangen av 12. uke er i bunn og grunn uønskede graviditeter. Uønskede graviditeter handler om kvinner og menn som ikke ønsket å bli foreldre – kvinner og menn som ikke har tatt en skapelsesbeslutning. Har man blitt uønsket gravid, så skal du ikke tvinges til å bli forelder.

Det er en mulig tolkning av abortloven som det synes å være bred aksept for i det norske samfunnet. De selektive abortene er imidlertid vesensforskjellige. Nærmest samtlige av dem dreier seg om ønskede graviditeter. Men med funnet av et kromosomavvik eller en alvorlig misdannelse, endrer situasjonen seg. Man velger abort. Man ville ikke bli foreldre til dette barnet.

Ingen angrefrist

«Det finnes ingen angrefrist på barn», sa Valgerd Svarstad Haugland i 1994, og hun tenkte da på de selektive abortene. Dette handlet nemlig om barn som var ønsket inn, som var «bestilt», planlagt og villet.

Når man først har bestemt seg for å bli foreldre, kan man ikke snu når man ser hvilket barn man bærer på. Foreldreskap er ubetinget. Og det ubetingede foreldreskapet oppstår ikke primært som følge av genetisk tilhørighet, eller som følge av hvilket stadium i den embryologisk utviklingen fosteret er på – det oppstår som følge av at man med viten og vilje treffer en skapelsesbeslutning, var temaet i norsk debatt.

Også kvinner som velger selektiv abort, er i høyeste grad sensitiv overfor dette. Selektive aborter oppleves som emosjonelt og etisk vanskelige. Ideen om det ubetingede foreldreskap virker inn på oss alle. Fra den årelange debatten om fosterdiagnostikk kan vi derfor hevde at intensjonelt foreldreskap spiller en viktig rolle i allmennmoralen.

Surrogati i India

Kari Ann Volden gjorde en skapelsesbeslutning i India som avstedkom to små tvillinger. Det var hennes intensjon og vilje at disse barna skulle komme til verden og at hun skulle bli deres forelder. Selv etter det endelige avslaget om adopsjon, kjemper Volden desperat. Hvorfor gjør hun det når hun ikke er deres forelder?

Som ansvarlig for at de har blitt til, er hun deres forelder. Skulle ikke dette være en meningsfull forståelse av foreldreskap?»

Svaret er at Volden er deres forelder, selv om hun ikke har båret dem frem og selv om hun ikke har bidratt genetisk. Da hun tok sin skapelsesbeslutning inngikk hun en foreldreforpliktelse. En foreldreforpliktelse oppleves ubetinget. At Volden nå kjemper for disse barna handler hverken primært om egoisme eller «bare» om omsorgsfølelser.

Det handler også om at Volden vet at hun besluttet at barna skulle bli til og at beslutningen moralsk binder henne. Hun kan ikke svikte dem nå. Det finnes ingen angrefrist på barn, i alle fall ikke når de finnes lys levende der ute i verden. Som ansvarlig for at de har blitt til, er hun deres forelder. Skulle ikke dette være en meningsfull forståelse av foreldreskap?

Mer komplekst

Å anerkjenne at foreldreskap kan finne sted ved intensjon og beslutning, betyr ikke at genetikk, slektskap og graviditet forsvinner ut av vår forståelse av foreldreskap. Ei heller betyr det at man behøver å mene at surrogati er etisk forsvarlig. Det betyr bare at vi må innse at vi tenker mer komplekst om foreldreskap enn det byråkratiske vedtak og lover på et bestemt tidspunkt gjenspeiler.

«Psykologisk fremstår surrogati som en anerkjennelse av genenes betydning for et vellykket foreldreskap», sa juristen Marit Halvorsen i Aftenposten 21. august. Der tok hun feil. Den mest omdiskuterte surrogatisak noensinne i Norge viste seg ikke å handle om gener i det hele tatt. I stedet handlet det om det intensjonelle foreldreskapet og at vi mennesker kan bli foreldre gjennom å stå ansvarlig for en skapelsesbeslutning.

Kjøp og salg av barn

Nå har Barne- ungdoms og familiedirektoratet besluttet at vesentlige samfunnshensyn tilsier at foten må settes ned for «kjøp og salg av barn» i utlandet. Men også påstanden om kjøp og salg overser at tvillingene i India er skapt, om ikke av Voldens egg, så av Voldens beslutning. Man kjøper ikke sine egne barn. Det er surrogatmor som er kjøpt, og hun er betalt for å bære frem Voldens barn.

I iveren etter å statuere et eksempel, bør man ikke miste av syne at foreldreforpliktelser også springer ut fra en skapelsesbeslutning. Å anerkjenne dette, kan faktisk også hevdes å være et vesentlig samfunnshensyn.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Han ble far mot sin vilje

  2. KRONIKK

    Psykolog advarer: Skamløshet og ondskap er en giftig kombinasjon

  3. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  4. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  5. KRONIKK

    Menneskers ondskap har særtrekk vi ikke finner hos dyrene

  6. KRONIKK

    Tidsvitnene fra andre verdenskrig blir færre. Derfor deler jeg fra min dagbok fra da jeg var 11 år.