Kronikk

Nasjonalgalleriet og Canica må med i Nasjonalmuseet

Skal vi få til det innholdsmessige løftet som forventes av det nye Nasjonalmuseet, må Nasjonalgalleriet og Canica inkluderes i planene, skriver elleve kuratorer og prosjektledere ved Nasjonalmuseet.

Paul Gauguins mest berømte maleri, «Hvor kommer vi fra? Hva er vi? Hvor går vi?» fra 1897-1898, prydet en gang i stuen til den norske skipsrederen og kunstsamleren Jørgen Breder Stang. Maleriet ble solgt på 30-tallet og var tilbake i Europa før første gang i fjor. Det tilhører nå Museum of Fine Arts, Boston

Hvor kommer vi fra? Hva er vi? Hvor går vi? Tittelen tilhører Paul Gauguins mest berømte maleri, et bilde kunstneren så som en meditasjon over vår menneskelige eksistens. La oss ha denne tittelen i bakhodet, og spørre hvordan vi best kan forholde oss til fortidens innsatser – forstått som Nasjonalgalleriet og landets viktigste private samling av norsk, nordisk og internasjonal kunst fra de siste 200 årene – slik at de blir til gavn for fremtiden.

En gang hang Gauguins hovedverk over sofaen hjemme hos skipsrederen og kunstsamleren Jørgen Breder Stang i Oslo. På 1930-tallet ble det solgt og havnet i Museum of Fine Arts i Boston. Da det i fjor var tilbake i Europa for første gang på 80 år og ble vist på Fondation Beyeler, valfartet publikum til Basel for å se det. Gauguin-maleriet var bare ett av mange nøkkelverk i Stangs samling. Noen arbeider ble donert til Nasjonalgalleriet, som Sohlbergs Vinternatt i Rondane.

Men de mest verdifulle bildene forsvant ut av landet, malerier som allerede den gang ville ha gjort Nasjonalgalleriets samling til en av de fineste i Europa.

Men de mest verdifulle bildene forsvant ut av landet, malerier som allerede den gang ville ha gjort Nasjonalgalleriets samling til en av de fineste i Europa.

Ett av dem var Cézannes Kortspillerne som Stang tilbød ligningssjefen i Kristiania sammen med malerier av Gauguin og Renoir, for å betale en straffeskatt i kjølvannet av jobbetiden. Ligningssjefen takket nei. I 2011 ble en nesten identisk versjon av Kortstpillerne solgt for 1,3 milliarder kroner.

Om de viktigste verkene i Stangs samling forsvant ut av landet, ble tapet delvis kompensert av andre store donasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. Olaf Schou ga 120 malerier skapt av Norges mest kjente kunstnere, deriblant Munchs Skrik og Madonna. Senere kompletterte Charlotte og Christian Mustad Munch-salen med en rekke hovedverk. Uten disse samt gaver fra Nasjonalgalleriets Venner og andre private donasjoner ville det vært langt mellom høydepunktene i Nasjonalgalleriet.

Les mer om de store norske kunstsamlerne:

Les også

Rasmus Meyer: Mølleren som ville lage Nasjonalgalleri

Mistet samlinger til utlandet

Etter andre verdenskrig endret situasjonen seg drastisk. De gamle, private fondene, som hadde muliggjort viktige innkjøp, tørket inn. Samtidig førte Arbeiderpartiets ideal om en egalitær kulturpolitikk til at staten ble mindre imøtekommende overfor private samlere. Alle de viktige, private samlingene gikk nå Nasjonalgalleriet hus forbi:

Rolf Stenersens samling med Picasso, Paul Klee, Vasarely og Asger Jorn havnet i Bergen, mens Ragnar Moltzau solgte sin samling til Staatsgalerie Stuttgart.Tyskerne ristet på hodet over Oslo kommune som ikke ville gi Moltzau tillatelse til å bygge et mindre museum på Bygdøy, slik at samlingen kunne bli værende i Norge.

For Nasjonalmuseet har tapet av Stangs, Moltzaus og andre viktige private norske samlinger vært tragisk. Å hente disse verkene tilbake til Norge i dag er umulig. De fleste er forlengst innlemmet i internasjonale museer, og når de få bildene, som fortsatt er i privat eie, dukker opp på auksjon, er prisene astronomiske. Nasjonalmuseets eget innkjøpsbudsjett, som skal dekke alle de fire samlingene som inngår i det sammenslåtte museet, er de siste to årene blitt skåret ned fra ti til syv millioner kroner. Lite tyder på at det vil øke nevneverdig i årene som kommer. I klartekst betyr det at Nasjonalmuseet har begrensede muligheter for å bygge en samling som både speiler de viktigste tendensene i nåtiden, og samtidig supplerer og tetter hullene i den historiske delen av samlingen.

Canica tetter hull i norske samlinger

For flere av oss som jobber i den kunstfaglige staben ved Nasjonalmuseet, er det blitt stadig tydeligere at dersom Nasjonalmuseets samling skal ha relevans for fremtiden, er vi nødt til å snu den negative trenden som har fått utvikle seg etter 1945 og etablere et tettere samarbeid med private samlere.

Derfor sto jubelen i taket da det ble kjent at Stein Erik Hagen ville stille sin kunstsamling til disposisjon for museet. Denne samlingen består av nærmere 2000 verk, og verdien antas å være rundt en milliard kroner.

Derfor sto jubelen i taket da det ble kjent at Stein Erik Hagen ville stille sin kunstsamling til disposisjon for museet. Denne samlingen består av nærmere 2000 verk, og verdien antas å være rundt en milliard kroner

Canica-samlingen har hatt som ambisjonen å tette hullene i norske museumssamlinger. Man har, som Hagens kunstrådgiver Steinar Gjessing uttrykker det, satset på «felter som museene ikke rakk over eller hadde ressurser til». At Canica er blitt bygget opp på en måte som reflekterer et sterkt samfunnsansvar, setter den i en særstilling blant private samlinger i Norge.

Les også

Stein Erik Hagen: - Jeg låner ikke ut kunst for at den skal settes i kjelleren

Canica er av uvurderlig verdi for Nasjonalmuseet, blant annet fordi man her har satset tungt på den historiske avantgarden Nasjonalgalleriet i mange år overså. Det dreier seg om pionérene innen norsk kubisme, surrealisme og ekspresjonisme. Samlingen dekker også nordisk avantgarde:

Sveriges og Danmarks største kunstnere, som Gösta Adrian-Nilsson, Isaac Grünewald, Erik Olson, Francesca Clausen, Vilhelm Lundström, Wilhelm Freddie, Rita Ken Larsen, Vilhelm Bjerke-Petersen, Ejler Bille og Asger Jorn er alle godt representert. I tillegg kommer en rekke verk av tyske ekspresjonister, av CoBrA-gruppen samt skikkelser som Kjartan Slettemark og Per Kirkeby.

Nasjonalmuseets samling vil sammen med Canicas ikke bare ha potensial til å fortelle en langt mer spenstig, nyansert og grundig historie om norsk kunst i det 20. århundre, men også om nordisk kunst generelt og de tette forbindelseslinjene som finnes mellom nordisk og europeisk avantgarde. Med Canica og Nasjonalgalleriet inkludert i prosjektet vil Nasjonalmuseet kunne bli verdens fremste museum for nordisk avantgarde.

Skjebnetime for avtalen med Hagen

Avtalen mellom Hagen og Nasjonalmuseet er nå under forhandling, og det i offentlighetens lys. Det begynte 4. juli da NRK meldte at avtalen hadde gått i vasken. Noen timer senere presiserte Hagen at han fortsatt var innstilt på å forhandle frem en avtale, men at museet måtte sikre plass til å vise kunsten. Hagens rådgiver, Steinar Gjessing, viste til at forutsetningene for samarbeidet var drastisk endret etter at Statsbygg har anbefalt at Nasjonalgalleriets bygning burde overlates til Historisk museum.

Les også

Aftenposten mener: Kulturdepartementet bør snakke med Hagen

Uten Nasjonalgalleriets kvadratmeter vil det ikke, påpekte han, «være plass i det nye museet til noen vesentlige bidrag fra Canica». Mot slutten av uken kom nok en presisering fra Hagen: Avtalen sto ved lag, også hvis Universitetet i Oslo skulle overta Nasjonalgalleriet. Men, tilføyde han: «Det fordrer selvfølgelig at det nye Nasjonalmuseet får plass til å stille ut samlingen, i hvert fall store deler av den.»

Trangt i det nye museet

Som faglig ansatte ved Nasjonalmuseet deler vi Hagens og Gjessings bekymring over at Canica ikke vil få tilstrekkelig plass hvis Nasjonalgalleriet forsvinner fra romkabalen. Hva Hagen legger i «store deler» av samlingen er uvisst, men det er opplagt at å vise mer enn fem prosent av samlingen (hundre verk) vil være umulig i de foreliggende planene for det nye museet på Vestbanetomten.

Den ofte gjentatte påstanden om at Nasjonalgalleriets samlinger får betydelig bedre plass i det nye museet, er en sannhet med modifikasjoner. Den baserer seg på at man har «glemt» store arealer i Nasjonalgalleriet som i dag ikke lenger brukes som utstillingsrom. Mer alvorlig er at behovet for flere visningsrom til den permanente samlingen vil melde seg straks vi åpner dørene for publikum på Vestbanen. Hvor kunsten som museet kommer til å erverve de kommende 100 årene skal være, er det ingen som snakker høyt om.

En visjonær kulturpolitikk

I denne situasjonen står regjeringen med to ting i hendene: Et tilbud om å disponere Canica, den viktigste nordiske private kunstsamlingen i vår tid, og et vakkert monumentalbygg, Nasjonalgalleriet, skapt for kunst – et bygg som i dag er Norges mest besøkte museum med rundt en halv million gjester i året.

I land preget av en mer visjonær kulturpolitikk ville sjansen Canica gir til å vise den nasjonale og europeisk kunsthistorie i langt større bredde, blitt sett som en enestående mulighet. Antagelig ville man også se potensialet for en kraftig publikumsvekst med to visningssteder fremfor ett.

I Norge kan man få inntrykk av at politikere og kulturbyråkrater ser Nasjonalgalleriet som et problem; en utgiftspost de ikke blir kvitt, men som kan gjøres mindre synlig ved å skyves over til et departement med langt større budsjetter, nemlig Kunnskapsdepartementet.

Tate Britain og Tate Modern

Som faglig ansatte ved Nasjonalmuseet vil vi be regjeringen ta lærdom av museer som har arbeidet seg gjennom ekspansjon og nybygging, som Tate Gallery i London. Da Tate på 1990-tallet gikk til anskaffelse av et nytt bygg på den andre siden av Themsen, oppsto spørsmålet om hva man skulle gjøre med det gamle museet ved Millbank. Ganske fort innså man at man hadde behov for begge byggene. Resultatet ble Tate Modern og Tate Britain, to av de virkelig vellykkede flaggskipene i nyere europeisk museumshistorie.

Videre vil vi be regjeringen sørge for at Norges viktigste private kunstsamling ikke blir stykket opp og eventuelt forsvinner ut av landet, men havner der den hører hjemme, i Nasjonalmuseet for kunst. En gang må vi og lære av historiene om Gauguin-ene, Cézanne-ene, Renoir-ene, van Gogh-ene og alle de andre bildene som forsvant ut av landet.

Tiden er inne for å rette opp skjevheter i historien, heve ambisjonsnivået og få til det innholdsmessige løftet som svarer til ideen bak Nasjonalmuseet. Vi trenger et samarbeid med Canica for å gjøre det, og vi trenger Nasjonalgalleriet med for å vise det.

Kronikken er forfattet av:

Mai Britt Guleng, kurator – Eldre og moderne kunst

Frode Haverkamp, seniorkurator – Eldre og moderne kunst

Elsebet Kjerschow, prosjektleder – Eldre og moderne kunst

Ingvild Krogvig, kurator – Samtidskunst

Ellen Lerberg, seniorkurator formidling – Eldre og moderne kunst

Rikke Lundgreen, prosjektleder – Eldre og moderne kunst

Bente Aass Solbakken, kurator – Arkitektur

Bodil Sørensen, seniorkurator – Eldre og moderne kunst

Møyfrid Tveit, kurator – Eldre og moderne kunst

Øystein Ustvedt, kurator – Eldre og moderne kunst

Vibeke Waallann Hansen, kurator – Eldre og moderne kunst


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Arkitekt Fredrik Torp om Nasjonalgalleriet-striden: En hån mot Kultur-Norge

Les mer om

  1. Kulturpolitikk
  2. Nasjonalmuseet

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Stein Erik Hagen: - Jeg låner ikke ut kunst for at den skal settes i kjelleren

  2. KULTUR

    Her er historien om årets mest omtalte kunstsamling

  3. KULTUR

    Arkitekt Fredrik Torp om Nasjonalgalleriet-striden: En hån mot Kultur-Norge

  4. KRONIKK

    Spillet om Nasjonalgalleriet | Ulf Grønvold

  5. KULTUR

    Stein Erik Hagen avviser at han driver politisk press for å redde Nasjonalgalleriet

  6. KULTUR

    Frykter at Norges største private kunstsamling går til utlandet